Hvordan går det med ungdom som aldri gjør noe galt?
Forskere har lenge ment de var en risikogruppe. Norske data gjennom 30 år forteller noe annet.
Tenk tilbake til da du gikk på ungdomsskolen. Prøv å erindre og forestille deg alle som gikk i klassen din. Noen som glipper unna, noen du har glemt? Antagelig var de i ytterkant av fellesskapet. Kanskje var de både usynlige og også nokså snille og pliktoppfyllende. Kanskje trakk de seg unna når de andre brøt normer og regler og gjorde noe galt. De fleste ungdommer gjør nemlig nå og da noe galt. Forskning tyder på at de som aldri gjør det, ofte er lite synlige, innadvendte og dessuten kan ha få venner.
Men det er mer: Det har også vært vanlig å hevde at det er fint at ungdom noen ganger gjør noe galt. Det gir viktige erfaringer når en skal «finne seg selv», utvikle selvsikkerhet og etablere trygge roller og identiteter. Jevnaldergruppen blir etter hvert den viktigste arenaen for dette arbeidet. Argumentet har gått slik: Gjennom å snike på trikken og drikke øl før det er lov, sammen med jevnaldrende, utvikler en både vennerelasjoner, tillit og sosial kompetanse.
Normbrudd som læring
Den ene av forfatterne av denne teksten, professor Terrie Moffitt, publiserte i 1993 en artikkel som har fått stor betydning for å forstå adferdsproblemer blant barn og unge. Hun delte adferdsproblemene i to hovedtyper: En liten gruppe barn starter tidlig i barndommen med å bryte etablerte regler og normer, de utvikler alvorlige problemer og problemene vedvarer inn i voksen alder. På engelsk kalles gruppen life-course-persistent. De har dårlig prognose.
Men det finnes en mye større gruppe hvor problemene er begrenset til tenårene. På engelsk kalles den adolescence-limited. Her er normbruddene mildere, og det er i denne siste gruppen at de også kan være viktige på veien til selvstendighet og for å bygge bånd til andre. Her presenterte Moffitt også de første bekymringsfulle hypotesene om dem som aldri gjør noe galt. Mange synes å være sky, innadvendte og utenfor fellesskapet hvor en gjør slike erfaringer. Flere studier fulgte, og bildet av dem ble utdypet: Denne gruppen er ofte preget av for sterk selvkontroll. De er innadvendte, sjenerte, har få venner og venter med kjærester og sex.
Tenkte på dem som risikogruppe
Ideen var fascinerende, dataene var solide og det hele virket overbevisende. Forskere fra andre land bekreftet bildet. Det ble enighet om at det finnes en slik gruppe – som aldri gjør noe galt, og som ofte er ensomme og isolerte. Fagfolk i psykologi og psykiatri begynte å tenke på dem som en risikogruppe. Flere prøvde også å undersøke hvordan det går med dem videre i livet, men det er forskningsmessig krevende. Da må en bruke såkalte longitudinelle studier, hvor en følger dem over lang tid, og det er få slike datasett.
Men Terrie Moffitt jobber selv med et slikt datasett, fra New Zealand. Hun kunne følge utvalget inn i tjueårene og etter hvert justerte hun funnene noe. Rett nok var de fortsatt litt sky og reserverte, men de så ut til å klare seg temmelig bra i skole og utdanning og få gode jobber. Men disse funnene fikk ikke så stor oppmerksomhet. Dessuten hadde hun bare sett på gutter. Ideen om at vi her har å gjøre med en lite synlig risikogruppe, står fortsatt sterkt blant fagfolk i mange land.
Søvnlengde påvirker barns psykiske helse
Ferske funn fra Norge
Over til Norge. I nesten 30 år har vi drevet studien Ung i Norge. Vi har fulgt et representativt utvalg siden de var i tenårene i 1992. Nå er de drøyt 40 år. De har svart på en rekke spørreskjemaer som er koblet med offentlige registre. Datasettet minner om det Moffitt jobber med fra New Zealand. Nylig fikk vi sammen med flere andre forskere en stor bevilling til å etablere forskningssenteret PROMENTA ved Universitetet i Oslo, hvor vi skal belyse psykisk helse, rusbruk og livskvalitet.
Vi har med samarbeidspartnere fra en rekke andre institusjoner, blant annet Terrie Moffitt. Det første temaet vi valgte å se på, var nettopp de ungdommene som aldri hadde gjort noe galt. De gjaldt 8 prosent av utvalget vårt, flere jenter enn gutter.
Hvordan har de det nå, som voksne, nesten 30 år etter at vi startet studien? Har de fått skikkelig utdanning? Har de fått jobb? Er mange arbeidsløse eller trygdet? Sagt på en annen måte: Gikk de glipp av viktige erfaringer som unge? Mistet de noe når de ikke brøt normer og regler? Betaler de nå en pris? Artikkelen vår er nettopp publisert i Developmental Psychology.
Funnene viser at det slett ikke var noen grunn til bekymring. De som ikke gjorde noe galt som tenåringer, klarer seg minst like bra eller enda bedre enn andre. De har fått god utdanning, de tjener bra, få er blitt arbeidsløse eller trygdet. De har klart seg mye bedre enn dem som gjorde mange norm- og lovbrudd. Funnene våre gjelder både for gutter og jenter. Som en ekstra test trakk vi ut den gruppen som ikke hadde gjort noe galt, men i tillegg var ensomme og hadde få venner i tenårene. Men også denne gruppen har klart seg riktig bra.
Medieomtalen av barns psykiske helse er ikke alltid like pålitelig
Lærdommer
Vi mener det er mye å lære av både denne teorien og av vår egen studie:
• For det første at det neppe er grunn til å bekymre seg over dem som aldri gjør noe galt. De kan nok gå glipp av spennende og tilsynelatende viktige erfaringer og lærdommer andre gjør i tenårene, men lite tyder på at dette begrenser dem mye videre i livet.
• For det andre at forskere alltid må være kritiske – også til fascinerende teorier som synes å ha intuitiv gyldighet. Vår rolle er ikke å vekke begeistring, snarere å lansere hypoteser, samle data, sjekke om de får støtte. Rollen som forskere er grunnleggende knyttet til skepsis og kritikk. Så får det bare være om noen opplever oss som tverre.
• For det tredje at det ligger en veldig kraft i longitudinelle data, hvor vi ikke slår oss til ro med øyeblikksbilder, men kan se på forløp over tid. Slike studier er selvsagt både tid- og arbeidskrevende og svært kostbare. Vi er derfor glade for at vi over mange år hatt fått god finansiering til Ung i Norge og har kunnet følge ungdommene inn i voksent liv.
Hvordan tror du forresten det har gått med dem i klassen din som du hadde problemer med å huske? Kanskje møter du dem en gang på gaten eller på en klassefest, en reunion? Kanskje vil du, dersom du tar deg tid og lytter til det de har å si, oppleve at de er trivelige typer som du en gang undervurderte? Kanskje har de mye interessant å fortelle?
Artikkelforfattere:
Willy Pedersen, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi og PROMENTA, Universitetet i Oslo, samt NOVA, Oslo Met.
Rannveig Kaldager Hart, Folkehelseinstituttet og Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi og PROMENTA, Universitetet i Oslo
Terrie Moffitt, Duke University USA og Psykologisk institutt og PROMENTA, Universitetet i Oslo
Tilmann von Soest, Psykologisk institutt og PROMENTA, Universitetet i Oslo, samt NOVA, Oslo Met.
