Viten

Bør han få konkurrere med funksjonsfriske? Uenigheten om fotprotesene ble tatt til retten.

  • Trond Solvang
    Trond Solvang
    jusprofessor, Universitetet i Oslo

Lengden på Blake Leepers fotproteser viste seg å være viktig i rettens avgjørelse. Her er han før et 400-meterløp 27. juli 2019 i Des Moines, Iowa. Foto: Charlie Neibergall / TT NYHETSBYRÅN

Kan funksjonshemmede nektes å delta i eliteidrett for funksjonsfriske fordi de presterer for godt?

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Spørsmålet ble stilt i idrettens voldgiftsrett (CAS) nylig.

Saken er interessant fordi den belyser sentrale punkter mellom jus og naturvitenskap på et felt som er ganske uutviklet i begge disipliner.

Historien går som følger: Den amerikanske løperen Blake Leeper var født uten føtter fra knærne og ned. Han løper med karbonproteser (running blades), og hans bestenotering på 400 meter var på 44,42 sekunder.

Det er bare halvannet sekund bak verdensrekorden for funksjonsfriske og innenfor kravene for OL-deltagelse. Det internasjonale friidrettsforbundet (World Athletics) nektet å godkjenne resultatet og henviste til sitt regelverk. Det pålegger utøvere med tekniske hjelpemidler å bevise at hjelpemidlene ikke gir fordeler over løpere uten samme hjelpemiddel.

Leeper engasjerte teknisk ekspertise for å oppfylle et slikt beviskrav. De amerikanske idrettsfysiologene skrev en forskningsstudie. Der hevdet de å bevise at protesene ikke ga Leeper noen netto fordeler på et 400-metersløp. World Athletics var uenig. Saken ble så brakt inn for CAS for avgjørelse.

Ville slått verdensrekorden

En rekke vanskelige spørsmål måtte besvares:

  • Hvordan skal en måle om proteser gir prestasjonsfordel over funksjonsfriske, slik reglene la opp til?
  • Hvilken funksjonsfrisk løper skulle i så fall Blake sammenlignes med?
  • Skulle for eksempel Blakes oppnådde toppfart sammenlignes med Usain Bolts?

CAS mente at en slik sammenligning ikke var meningsfylt. Den riktige målestokken måtte være hvordan Leeper hadde prestert dersom han var funksjonsfrisk. Men hvordan måler man det?

Leepers ekspertise tok sikte på å måle nettopp det. Studien tok utgangspunkt i en proteseutøvers ulempe i startfasen og i svinger. Fra målingsdata og modellslutninger, mente de å fastslå at Leeper hadde en 1,81 sekunders netto-ulempe på et 400-metersløp.

Hvis det var riktig, ville han som funksjonsfrisk slått verdensrekorden med over ett sekund. Det betød også at han ville ha slått verdensrekorden på 100 meter.

Trond Solvang er jusprofessor ved Universitetet i Oslo, med idrettsjus som et av sine fagfeltene. Foto: Privat

Problematisk lengde

World Athletics’ ekspertise mente studien hadde en rekke svakheter. Den tok ikke i betraktning fordelene protesene ga, målt mot ulempene.

Løpsanalyser viste at Leeper løp den siste fase av sine 400 meter cirka 10 prosent fortere enn verdens beste 400-meterløpere. Dette mente World Athletics kunne forklares gjennom protesenes reduserte vekt sammenlignet med biologiske ben. Samt at Leeper brukte unaturlig lange proteser, noe som ga ham fordeler gjennom økt steglengde og dermed økt toppfart.

En del av bildet var at Leepers proteser var lengre enn tillatt i paraidrett. Der er proteselengden satt etter et standardmål på andre kroppsdeler.

I tillegg presterer utøvere med dobbel protese i paraidrett vesentlig bedre enn løpere med enkeltprotese.

Retter sterk kritikk

CAS kom under tvil frem til at protesene ga Leeper en konkurransefordel, som følge av protesenes lengde.

Forbudet mot hans deltagelse ble dermed opprettholdt. Men samtidig retter CAS usedvanlig sterk kritikk mot World Athletics’ regelverk, som var nærmest umulig å forholde seg til for parautøvere som ønsket å få prøvd sine rettigheter til å delta i funksjonsfrisk toppidrett.

Regelverket oppfylte ikke grunnleggende krav til ikke-diskriminering overfor funksjonshemmede.

For Leeper betyr dommen at han er henvist til å gå tilbake til paraidrett, hvor han må løpe med kortere proteser på grunn av regelverket der.

Skulle han selv med kortere proteser oppnå tider som kvalifiserer for funksjonsfrisk toppidrett, vil han nok på ny kunne prøve sin sak mot World Athletics – i lys av CAS’ begrunnelse om at han løp med for lange ben.

Naturvitenskapen har ikke svaret

For World Athletics betyr dommen at de må legge hodet i bløt for å bedre sitt regelverk. De må utvikle testkriterier for protesebrukere som gir visse retningslinjer for hvordan man går frem for å søke om deltagerstatus.

De kan ikke ha en regel som tar sikte på å velte all denne uvissheten over på utøveren, slik som nå.

På et overordnet plan viser saken hvor vanskelig forholdet mellom naturvitenskap og jus kan være i idrettstvister. Naturvitenskapen har ikke svaret på så kompliserte spørsmål som hvilke faktorer som fører til idrettslige toppytelser.

Antall forskningsstudier er begrenset, samtidig som metodikk og tolking av forskningsdata er omstridt, nettopp på grunn av temaets kompleksitet.

Juristene er gjerne henvist til å bruke en type «sunn fornuft-bedømmelse» av bevisførselen for å løse naturvitenskapelig uenighet. De må forstå premissene for naturvitenskapelig tenking, men samtidig bruke en type praktisk dømmekraft til å overprøve hva de mener er feilslåtte vitenskapelige funn.

Forenklet kan man si at det er naturvitenskapen som legger premissene, men juristene som bestemmer.

  1. Les også

    Folkehelseinstituttet bommer i studie om adoptivforeldre

  2. Les også

    Ny forskning bruker maskinlæring til å finne kvikkleire

  3. Les også

    Vi finner sjelden nye organer i kroppen. Denne oppdagelsen bør føre til bedre behandling av tørr munn.

Les mer om

  1. Idrett
  2. proteser
  3. Friidrett
  4. World Athletics
  5. Forskning og vitenskap
  6. Toppidrett
  7. Paraidrett