Det miljøindustrielle komplekset
Vitenskapelige råd er bedre for klimapolitikken enn lobbyvirksomhet.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Jens Stoltenberg har et oppsiktsvekkende kapittel - «Biobråk» - i sin bok Min historie. Han henviser til president Eisenhowers avskjedstale i 1961, der den gamle generalen advarer mot det «militærindustrielle kompleks» - det politiske presset fra interessefellesskapet mellom Forsvaret og militærindustrien.
Stoltenberg trekker en parallell til to viktige miljøsaker fra sin statsministertid, der han visste at han hadde faglig rett, men likevel tapte politisk. Politikerne ble utmanøvrert av et «miljøindustrielt kompleks» av næringsinteresser og lobbygrupper fra deler av miljøbevegelsen.
Tvilsom effekt
De to sakene er el-sertifikater, misvisende kalt «grønne sertifikater», og biodrivstoff. El-sertifikatene skapte en subsidienæring finansiert av vanlige forbrukere. De innebar utbygging av ellers ulønnsomme vind- og vannkraftanlegg, økt eksport av overskuddskraft, økt forbruk og tapte penger for fellesskapet. Som miljøtiltak hadde det tvilsom effekt, men fikk gjennomslag som symbolsak for «det grønne skiftet».
Den andre saken dreide seg om innføring av veibruksavgift på biodrivstoff som statsministeren ville ha. Det miljøindustrielle komplekset hadde fått det for seg at «det grønne skiftet» krevde avgiftsfritak. Denne saken kom opp igjen med full tyngde før påske nå i år, etter at Regjeringen satte et ambisiøst mål om gradvis økt innblanding av biodrivstoff.
Stoltenberg står fast på at han hadde et saklig velbegrunnet syn – biodrivstoff ville gi økt klimagassutslipp, fortrenge matproduksjon, gi dyrere mat, økt lønnsomhet for dyrking i hogd eller nedbrent regnskog, mer frakt av råstoff og mer biltrafikk.
Nærmere en løsning for biodrivstoff
Tapet ved hogst
Det er faglig uenighet om fremtidsmulighetene for såkalt klimanøytral biomasse fra skogsdrift. Teknologien er ennå ikke på plass, det tar flere tiår før tilvekst erstatter den bindingen av karbondioksyd som går tapt ved hogst, og transportbehovet til og fra produksjonsanlegg vil være stort.
I spørsmålene om el-sertifikater og biodiesel har myndighetene gjort vedtak uten vitenskapelig rådgivning.
Påvirkning fra næringsinteresser, lobbyister og engasjerte idealister har vært avgjørende, i tillegg til spillet mellom regjering, støttepartier og opposisjon.
I skogenes land Finland kommer ikke biodieselen fra kvister og grener. Det har de lagt på hylla.
Forurenser betaler
Et sentralt økonomisk poeng som Stoltenberg legger vekt på, er at miljøavgifter og klimakvoter gjennomgående er bedre for miljøet enn subsidier. Det betyr at forurenser betaler, mens subsidier skaper statsstøttede særinteresser.
Disse favoriserte interessene blir deretter en stadig sterkere pressgruppe for å opprettholde subsidieordningen enten den er gunstig for miljøet eller ikke. Sentrale politikere sendte nylig ut et signal om at ordningen med norsk-svenske el-sertifikater blir forlenget frem mot 2030.
Politisk spill
De vitenskapelige miljøenes betydning for klimapolitikken er tosidig. På den ene side har forskningsbasert innsikt hatt stor politisk betydning for diagnosen av problemene. FNs klimapanel har slått igjennom.
På den annen side står vitenskapelig baserte råd betydelig svakere i valget av virkemidler. Her har lobbyvirksomhet, økonomisk press, politisk spill og ideologisk tro en langt mer sentral plass. Bred vitenskapsrådgivning og faglige høringer ville gjort en forskjell.
