Viten

Sterk uenighet blant klimaforskerne

- Samfunnet vårt er tuftet på et klima som i 8000 år har vært veldig stabilt temperaturmessig., skriver Bjørn H. Samset. Bildet er fra den Saudi-Arabia, i ørkenen nær Tabuk etter en kraftig snøstorm i mars 2012.

Noen klimaeksperter forutser fullstendig katastrofe, andre hevder at vi er så tilpasningsdyktige at vi klarer oss.

  • Bjørn H. Samset
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Berlin, høsten 2014. De to klimaforskerne sitter lengst mulig fra hverandre i debattpanelet. Mimikken er stiv. Kroppsspråket viser tydelig det alle i salen alt vet: De meritterte nestorene liker hverandre ikke, og faglig er de dørgende uenige.

«Flere enn 97 prosent av klimaforskere er enige i at global oppvarming er menneskeskapt,» sies det. Det omdiskuterte tallet, fra en gjennomgang av senere års klimaforskning, er nærmest blitt et mantra for dem som formidler klimaresultater i medier og til politikere.

Likevel sitter de to ekspertene på podiet, foran en sal breddfull av verdensledende klimaforskere, og snakker hverandre midt imot. De trekker utsagn i tvil. Vender på ord. Ber om dokumentasjon for påstander. De er skeptiske, i ordets rette forstand. Eller, om du vil, «klimaskeptikere».

Men hva har de å være skeptiske til, hvis klimaforskere nå er så rørende enige? Hvor finner vi den virkelige klimadebatten i 2015? Stikkordene er følsomhet og sårbarhet, temaer mye tettere på vårt dagligliv enn det abstrakte «finnes det menneskeskapte klimaendringer».

Den vitenskapelige skepsisen

«Klimaskepsis» har i dagligtalen blitt synonymt med å ikke tro påde tre hovedkonklusjonene til den naturfaglige delen av klimaforskningen: 1) Jordens klima er i endring. 2) Endringene er svært raske i geologisk sammenheng. 3) Endringene skyldes i hovedsak våre utslipp av drivhusgasser, i samspill med naturlige variasjoner.

Fagfeltet selv har imidlertid forlengst lagt nettopp denne diskusjonen bak seg. Ikke fordi den er uinteressant, et utall forskere har tross alt brukt lange og intense karrièrer på å jobbe den frem, men fordi den regnes som etablert. Trekk den gjerne i tvil, men da må du ha gode nok faglige argumenter til å stå imot konklusjoner møysommelig trukket opp over flere tiår.

Debattene har derimot ikke stilnet. Tvilen — den gode, vitenskapelige skepsisen - har beveget seg videre. «Flere enn 97 prosent av klimaforskere» er nok enige i hovedbudskapene, men der stanser også harmonien. I fronten av klimafeltet blåser det like hardt som på alle andre faglige fjelltopper.

Hvor følsomt er klimaet?

Spørsmålet som i dag skaper sterkest stormer, er hvor følsomt klimaet vårt er for de endringene vi har satt i gang. Tenk deg at du vil ha det varmere i huset ditt, og at du har en termostat. Hvor mange hakk må du vri den for å øke innetemperaturen med to grader? Antagelig vet du det, fordi du har eksperimentert. Med jorden har vi ingen slike eksperimenter til å gi oss erfaring.

Vi vet i dag hvor mye vi har skrudd på jordens termostat, også kjent som drivhuseffekten. Vi har studert hvor sterkt klimaet har reagert på slike endringer før, men vi vet ikke nok. De siste 150 årene har vi forsterket drivhuseffekten på toppen av en allerede varm periode mellom istider, og det er klimamessig ukjent territorium minst den seneste millionen år. Dessuten er termostaten vår justert av mer enn en ting. Vi har endret mengden CO2 i atmosfæren, metan, støv og mer til - samtidig. Kort fortalt har vi gjort det ekstra vanskelig for oss selv å forutsi konsekvensene av våre egne handlinger. På toppen av det hele rugger termostaten alltid litt av seg selv, på grunn av klimasystemets naturlige svingninger.

Å forstå klimaets følsomhet er helt sentralt hvis vi vil anslå hvor alvorlige endringene blir for oss i fremtiden. Det hersker imidlertid fortsatt stor vitenskapelig uenighet rundt den. Mens de fleste studier gir et svar som gjør fremtiden nokså dyster, finnes det enkeltforskere som kommer frem til alt fra at den økte drivhuseffekten knapt vil merkes, til at den vil gi Hollywoodske katastrofer.

Begge ytterlighetene regnes som ekstreme, men de forfektes av forskere som er godt “innenfor” de 97 prosent. Amerikaneren James Hansen, tidligere direktør for NASA GISS, og den britiske klimaforskeren Nic Lewis er eksempler i hver sin ende av skalaen. De publiserer begge vitenskapelige studier i anerkjente journaler, men får vilt ulike resultater. Videre må vi huske at en temperaturstigning på jorden ikke umiddelbart er synonymt med en effekt på samfunnet, positiv eller negativ.

Hvor følsomt er samfunnet?

Neste spørsmål som skaper bølger, er hvor sårbare vi er for endringene. Endret temperatur fører med seg endringer i nedbør, tørkeperioder, ekstremvær, vilkår for matvareproduksjon, og en rekke andre faktorer. Vil disse knekke oss, eller kan vi lett «stå han av»?

Samfunnet vårt er tuftet på et klima som i åtte tusen år har vært veldig stabilt temperaturmessig. De endringene vi nå ser, og vil se, er godt innenfor jordens naturlige spenn, men utenfor det vi har lært oss å forvente. Hovedtyngden av klimaforskere, både natur- og samfunnsvitere, økonomer og andre, forutsier at de kommende endringene vil bli så alvorlige for samfunnet at de vil prege verden i flere generasjoner fremover. Som for klimafølsomheten finnes det imidlertid også her ytterliggående syn.

Noen forutsier fullstendig katastrofe. Andre hevder at vi er så tilpasningsdyktige at vi klarer oss nesten uansett hva som skjer. Den profilerte danske statsviteren Bjørn Lomborg er et godt eksempel på det siste.

Spørsmål som krever svar

Klimaforskning er et bredt og dynamisk fag. Ut over følsomhet og sårbarhet er listen over stridstemaer i fronten lenger enn hvilken som helst FN-rapport. Hva er klimaeffekten til sot? Hvor viktige er havets naturlige svingninger – på kort og lang sikt? Er elbiler klimavennlige når hele regnestykket tas med? Hvilken rolle bør biodrivstoff ha? Er karbonfangst og -lagring veien å gå? Kan kjernekraft sies å være et klimatiltak, og vil vi noensinne kunne produsere nok kraft fra solen alene?

Selv om det kanskje stemmer at flere enn 97 prosent av klimaforskere er enige om grunnlaget, finnes det dermed nok av «skeptikere». Ikke «klimaskeptikere» i den betydning det har fått i dagligtalen, men forskere som gjør jobben sin og er skeptiske til alle påstander, helt til de en gang blir tilfredsstillende dokumentert. Tross dystre budskap, er det også fortsatt rom for både optimisme, og mørk pessimisme.

Klimaendring - men hvor mye?

Tilbake i konferansesalen, der de to uvennene deler podium, er det tid for spørsmål. En stemme reiser seg langt bak i publikum. «Dere to,» ropes det, «tror dere på menneskeskapte klimaendringer?» Spredt humring brer seg gjennom rekkene av forskere. Det er da tross alt en klimakonferanse. Hvem slapp inn en skeptiker?

De to på podiet reagerer imidlertid annerledes. For første gang snur de seg i samme retning. «Tror?» spør den ene. «Det skulle da ikke være nødvendig, med all den dokumentasjonen vi har.» Den andre nikker, enig med sin kollega. «Hva er det du ikke mener er godt nok bevist?» spør han. I de neste fem minuttene er stridsøksen begravet. Høflig og pedagogisk får skeptikeren svar på sine innvendinger. Om han ble overbevist er ikke godt å si, men for resten av salen ble det en påminnelse:

Man kan være dørgende uenige om temaer i fronten faget, sogar mislike hverandre personlig, men grunnbeskjeden fra klimafeltet er viktigere enn slikt. Vi endrer klimaet. Det har alt fått konsekvenser, og vil få større konsekvenser fremover. Dagens klimadebatt handler ikke om 97 prosent enighet, eller om «tro». Den handler om følsomhet, om sårbarhet, og om hvor vi velger å gå herfra.

  • Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!

Les også

  1. 60-åringene oppdager klimakrisen

  2. Frp-representant mener mediene driver forfølgelse

  3. "Blir det varmere nå, fryser vi ihjel"