Nå er det mindre kvikksølv i fisk. Museumsinsekter avslører hvorfor.
I hele Skandinavia er det registrert en nedgang av kvikksølv i fisk siden 1970-tallet. Utviklingen skyldes trolig en uventet bieffekt av en internasjonal miljøavtale.
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.
Kvikksølv i fisk har vært et globalt miljøproblem siden 1950-tallet. Grunnstoffet har mange kilder, både naturlige og menneskeskapte, og den organiske formen metylkvikksølv er spesielt farlig. Metylkvikksølv anrikes i næringskjedene og gjør at særlig rovfisk, som abbor, gjedde og stor ørret og røye – mange sportsfiskeres drøm – kan ha høye konsentrasjoner.
I Norge har Mattilsynet derfor anbefalt kostholdsråd for disse fiskeslagene.
Selv om nivåene fortsatt er høye, viser ny NIVA-forskning at kvikksølv i ferskvannsfisk fra hele Skandinavia er betydelig redusert de siste 50 årene. Nedgangen er uventet, siden globale utslipp av kvikksølv til atmosfæren fortsatt er et betydelig problem.
Uventede, positive bieffekter
En av våre internasjonale avtaler for å beskytte miljøet, Minamatakonvensjonen, har navn etter den japanske fiskerlandsbyen Minamata, der flere tusen mennesker omkom eller fikk alvorlige skader som følge av kvikksølvforgiftning på 1940- og 50-tallet. Konvensjonen kom på plass i 2017 og har skapt håp om å sette en stopper for utslipp av kvikksølv og atmosfæriske nedfall.
Spoler vi litt lenger tilbake i tid, finner vi Langtransportkonvensjonen. Den regulerer utslipp av svovelforbindelser, særlig sulfat, som var en viktig årsak til sur nedbør. Og avtalen virket!
Atmosfærisk nedfall av sulfat er kraftig redusert, innsjøer får tilbake sitt naturlige dyreliv, og fisken kommer tilbake.
Men nå kan det se ut til at Langtransportkonvensjonen også har gitt andre, helt uventede og positive bieffekter.
Ble satt ut av russerne på 50-tallet. Nå lager pukkellaksen trøbbel i Norge.
Kvikksølvets reise fra vann til fisk
Du har kanskje lagt merke til at vannet i bekker og elver rundt om i landet nå er brunere enn før? Årsaken er at mindre sur nedbør over Nord-Europa har ført til mer humus i vannet – brunt jordvann som tilføres innsjøene fra bekker og myrer. Kvikksølv binder seg lett til humus, og vi fryktet derfor at det skulle bli mer kvikksølv i fisk.
Men den gang ei. Kvikksølvets skjebne i naturen er tydeligvis mer kompleks enn vi ante.
En liten forklaring er på sin plass her. Fisken får nemlig ikke i seg kvikksølv direkte fra vannet, men via maten den spiser. Overføringen av kvikksølv fra vann til fisk skjer via vannlevende insekter, for eksempel mygglarver.
For å studere hvorfor det er blitt mindre kvikksølv i fisk, analyserte vi gamle, «nedstøvede» prøver av mygglarver som forskere har holdt lagret på zoologiske museer i årtier.
Og hva fant vi? Mygglarver fra 1970-tallet inneholder fem ganger så mye kvikksølv som de gjør i dag!
Fjerner bakterienes energikilde
Kvikksølvet som kommer inn i næringskjeder, dannes i bakterier som lever i myrjord og innsjøsedimenter. Bakteriene «puster» sulfat der det ikke finnes oksygen og produserer metylkvikksølv som biprodukt. Vi tror at redusert sur nedbør gjør at tilgangen på sulfat er kraftig redusert for disse bakteriene. Med andre ord: En uventet bieffekt av Langtransportkonvensjonen er mindre metylkvikksølv.
Resultatet er at dagens mygglarver får i seg mindre kvikksølv enn på 1970-tallet. Fisken har fått sunnere kosthold!
50 år med kjønnsforstyrrede snegler: Fra miljøproblem til gladsak
Lærdom fra historien
Mindre kvikksølv i fisk kan altså henge sammen med at det ble slutt på sur nedbør. Selv om dette må sies å være en uventet gevinst av et miljøtiltak, betyr det dessverre også at Minamatakonvensjonens mål om reduserte utslipp av kvikksølv kan vise seg å være mindre vellykket enn mange har trodd.
NIVAs forskning viser at produksjonen av metylkvikksølv kan være viktigere for hva som finner veien inn i næringskjedene, enn selve nedfallet fra atmosfæren. Fordi det allerede er store mengder kvikksølv lagret rundt omkring i jordsmonnet, vil reduserte utslipp av kvikksølv trolig i liten grad påvirke fisken.
Lærdommen fra denne historien er kanskje at internasjonale miljøavtaler må sees i sammenheng og koordineres, for at effektene av tiltakene blir best mulig.
