Viten

Norge er i gjennomsnitt blitt mer enn to grader varmere fra 1979 til 2009

Den største oppvarmingen finner vi om vinteren, med hele fem grader i januar. Har vi kunnskapen og beredskapen til å møte konsekvensene?

Lyngbrannen i Flatanger i januar startet i et område som var snøfritt etter en uvanlig mildværsperiode. Totalt 55 bygninger gikk tapt.
  • Stipendiat Irene Brox Nilsen
  • Professor Lena M. Tallaksen
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Blant klimaforskere er det bred enighet om at vi står overfor globale temperaturøkninger som følge av økte klimagasser i atmosfæren. Over hele kloden er det påvist omfattende endringer som følge av økende temperatur og endring i nedbørsmønstre, endringer vi ikke kjenner de fulle konsekvensene av.

Lena M. Tallaksen
Irene Brox Nilsen

En reduksjon i snø og isdekket areal forsterker oppvarmingen ved at solstrålingen absorberes istedenfor å reflekteres. Disse endringene er størst i nordområdene, og er grunnen til at vi forventer størst temperaturøkning på høye breddegrader.Der vi tidligere hadde stabile vintre med et solid lag med snø er det nå stadig kortere snøsesong, til bekymring for skiglade nordmenn, ofte med flere fryse— og smelteperioder i løpet av vinteren.

Alarmerende oppvarming om vinteren

Vår forskning viser at den norske sommeren har blitt noe varmere de senere årene, spesielt juli og august, men det er i første rekke vinteren som har endret karakter. Mens det på årsbasis i snitt har blitt mer enn to grader varmere i perioden 1979-2009, viser våre studier en økning på hele fem grader i januar i samme periode.

Denne figures viser temperaturendring gjennom året for tre overlappende 31-års perioder. Månedstrenden i temperatur er beregnet for hver periode og rute, og resultatet for alle rutene er vist som spredning omkring medianen (tykk linje). De tre periodene er vist som separate kurver med ulik farge i figuren. Et smalt bånd betyr at trenden varierer lite over Norge, mens et bredt bånd betyr store variasjoner mellom rutene. <br>Figur: Irene Brox Nilsen og Lena M. Tallaksen</br>

Som grunnlag for studien har vi benyttet Meteorologisk Institutts interpolerte datasett for temperatur og nedbør, SeNorge, der landet er delt opp i ruter på 1x1 km. Månedstrender i temperatur er beregnet for tre overlappende 31-års perioder: 1959-1989, 1969-1999 og 1979 -2009 og resultatet fremkommer som endring i grader over periodene.Den første perioden (1959-1989) viser i snitt små temperaturendringer over året, men store lokale variasjoner om vinteren, både varmere og kaldere. Flytter vi oss 10 år frem (1969-1999) er det fortsatt små endringer om sommeren, mens det er blitt betydelig varmere i perioden januar til april. En utvikling mot varmere vintre blir enda tydeligere i den siste perioden (1979-2009) hvor man ser en midlere oppvarming i januar på hele 5,2 grader.

Den høyeste økningen finner man i indre Østfold med 6,5 grader i januar. Dessuten ser vi for første gang en generell økning i temperaturen gjennom hele året.

Flere arter trues

En konsekvens av temperaturøkningen er at krattskog sprer seg på tundra og fjellvidder i nord og planter og dyr endrer utbredelse. Temperatursvingninger omkring null medfører betydelig stress på planter og dyr i områder der dette ikke tidligere var vanlig og vegetasjonen er spesielt sensitiv for milde perioder midtvinters.

Snøsmelting kombinert med påfølgende kaldt vær kan danne et islag på bakken, noe som gir vanskelige beiteforhold om vinteren, blant annet for rein. Økosystemer i områder med snø og is om vinteren er således ekstra sårbare for de endringer vi nå opplever og flere arter kan bli truet av utryddelse mens nye, uønskede arter kan etablere seg.

Mer ekstremvær i vente

Et varmere klima betyr endringer i ekstremvær og naturkatastrofer. Vi har allerede fått erfare konsekvensene av økt nedbør og store nedbørsmengder. I 2013 førte flom og jordskred til rekordstore erstatninger til bønder. Et annet eksempel er de mange dramatiske gress— og skogbrannene på Vestlandet i vinter.

Brannen i Flatanger var en lyngbrann som startet i slutten av januar, og som spredte seg raskt på grunn av ekstrem tørke og sterk vind. Et område vanligvis dekket av snø, var snøfritt etter en uvanlig mildværsperiode i januar. Store verdier gikk tapt, totalt 55 bygninger. Det er flere enn ved brannen i Lærdal.

Vi trenger kunnskap, erfaring og beredskap

Hva med fremtiden? Kan vi forvente flere slike, for oss relativt ukjente, naturkatastrofer? Katastrofer som oppstår på steder og tider på året man tidligere ikke har erfart, og som skyldes uvanlige kombinasjoner av hendelser. Som vinterbrannene på Vestlandet, en kombinasjon av manglende snødekke og ekstremvær. Og er vi forberedt? Det var for eksempel vanskelig å benytte helikopter til å slokke brannene på Vestlandet på grunn av sterk vind og korte dager. Andre hendelser som ekstremnedbør og skred er vanskelige å varsle.

Når det gjelder forebygging og beredskap kan vi se til andre land som har erfaring med lignende katastrofer som California (ekstrem tørke, sterk vind og brann) og Frankrike (ekstrem nedbør, styrtflom). Men å være forberedt på det uforutsigbare er en vanskelig øvelse.

Det forutsetter en ny måte å tenke på også innen forskningen, da kunnskapen som trengs i dag krever at man evner å forstå hvordan naturen og økosystemer vil endre seg i fremtiden.

Les også

  1. Dårlig hukommelse for vær

  2. Kritiserer svak ledelse i brannvesenet etter storbranner

  3. Norge vurderer egne vannbombefly