44.000 arter er kjent i Norge. Og så kommer alt vi ikke vet.
Det er en utbredt misoppfatning at vi vet så innmari mye om livet rundt oss.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Om du har en flora i bokhyllen, kunne du forledes til å tro at vi hadde oversikten over alt det grønne som vokser i landet vårt. Det har vi ikke, og ikke over dyr, sopp og mikrober heller.
Artsdatabanken har riktignok registreringer av hvor i landet ulike arter finnes. Den årlige hagefugltellingen i januar holder tritt med hvilke småfugl som er her hver vinter, og stadige rapporter som den skrevet av FNs naturpanel og Norsk rødliste for arter, forteller oss hvordan det står til med dem alle.
I dag lanseres Norsk naturindeks for 2020, som skal si noe om de 44.000 artene som er kjent i Norge. Det vitner om innsikt og overblikk, men vi vet egentlig mye mindre enn man skulle tro.
Bare en liten del
Selv med ganske mange biologer både her til lands og rundt i verden, er det åpenbart mange flere levende vesener enn dem man kan holde tritt med. Hvordan de ser ut, hvordan de lever, hvor de finnes, hvordan det går med dem sånn generelt sett, og hvordan de er i slekt med resten av oss levende vesener, er også bare en liten del av kunnskapen. For hva skjer når det kommer en inntrenger? Eller når klimaet endrer seg?
For mange arter er det også lite av kjernen som er beskrevet. Havlevende dyr kjenner vi ofte best fra voksne individer som har havnet på land, slik at vi for eksempel ikke helt vet hvor stor en nyfødt hvithval er.
Og isbjørnhanner har tykkere hals enn hode, så de vanlige radiohalsbåndene vi bruker for å følge bevegelsene deres, kan bare brukes på hunner. De som sorterer i livets store slektstre må stadig flytte på arter og dermed hva de heter, slik at den nydelig døpte muslingen Abra cadabra måtte bytte slekt og slik ble hetende Theora cadabra, før den måtte omdøpes igjen.
Maur, mark og sopp
Naturen generelt er jo ganske rotete og ikke så lett å finne frem i. I 1986 ble det samlet inn og beskrevet en type maur med kun ett kromosompar, noe som til da var ukjent. Da laboratoriet brant ned, forsøkte forskerne forgjeves å finne igjen tuen. (Maur med ett kromosompar har senere blitt påvist hos flere i artsgruppen.)
Det loggføres jo stort sett heller ikke hva slags mark som krøp under føttene dine i går.
Eller hva med å avdekke vekstraten til en sopp som ikke lar seg dyrke? Eller livssyklusen til bakterier som bruker jern som energikilde? Det kreves en enorm innsats for å finne ut av slike ting. Et eksempel er professor Rune Halvorsen. I 25 år har han «ringmerket» etasjemose med små plastperler for å finne ut hvor fort de vokser. Naturen rommer jo også innmari mye variasjon og biologisk mangfold, også innad i arter.
Ydmykhet i møte med natur
Så når Naturindeks lanseres, lener de seg på overvåking av 301 ulike arter som fungerer som indikatorer for hvordan det går med resten. Disse er igjen plukket ut fra ni hovedøkosystemer, som selvfølgelig er en grov forenkling. Artsdatabanken skiller mellom 13 ulike typer natursystemer bare på våtmark!
Bruk av representative utvalg betyr selvsagt ikke at det som legges frem er upålitelig. Men det betyr at vi mennesker bør ha litt ydmykhet i møte med naturen. Naturen er robust og vil overleve oss alle. I mellomtiden er det stadig fare for at vi tror vi vet nok, fordi vi vet noe.
