Viten

Har vi fått besøk av en kosmisk hybelkanin?

Som forskningsfelt betraktet er ‘Oumuamua-mysteriet spesielt åpent og derfor veldig morsomt.

Dette er en illustrasjon av hvordan den interstellare gjesten 'Oumuamua ser ut. Den ble oppdaget i 2017 og fikk det polynesiske navnet for «speider» eller «gjest fra det fjerne». Foto: Handout Reuters

  • Eirik Grude Flekkøy
    Eirik Grude Flekkøy
    professor i fysikk ved PoreLab, Universitetet i Oslo
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

I oktober 2017 oppdaget man for første gang et objekt i vårt eget solsystem som kom utenifra. Oppdagelsen av denne interstellare gjesten ble gjort med et teleskop på en av Hawaiis høyeste fjelltopper, og man kunne slutte fra banen til dette nye himmellegemet at den kom fra et sted langt fra vår egen sol.

Gjesten fikk navnet ‘Oumuamua, som er polynesisk for «speider» eller «gjest fra det fjerne». Ulikt planeter, kometer og asteroider, som beveger seg langs lukkede baner rundt solen, beveger ‘Oumuamua seg på en åpen bane. Det vil si at den bare kommer én enkelt gang, for så å returnere til det fjerne rom for alltid.

Det variable lyssignalet tydet på at den var på størrelse med et stort oljetankskip, omtrent 400 meter lang og formet enten som en sigar eller tallerken. Den hadde altså en helt uvanlig fasong sammenlignet med kjente himmellegemer. Den lille størrelsen gjør at den nå ikke lengre kan observeres, enda den fortsatt befinner seg i vårt solsystem.

Eirik Grude Flekkøy, professor i fysikk ved PoreLab, Universitetet i Oslo.


Som et romskip

Hvor den kommer fra, hva den består av og hvordan den ble til er spørsmål som for tiden er høyst kontroversielle. En observasjon som gjør disse spørsmålene spesielt interessante, er at ‘Oumuamuas hastighet ikke lar seg forklare av solsystemets tyngdekrefter alene; den har en ekstra akselerasjon, som er rettet bort fra solen. Det er altså som om den skulle hatt en egen motor, slik som et romskip. Harvard-forskeren Avi Loeb har også foreslått at det dreier seg nettopp om et besøk fra en fremmed sivilisasjon.


En alternativ skapelsesberetning

Sammen med Jane X. Luu og Renaud Toussaint bidro jeg nylig til kontroversene ved å lansere en alternativ skapelsesberetning for ‘Oumuamua. Vi publiserte en artikkel i Astrophysical Journal Letters der vi peker på at det ikke kan dreie seg om et romskip eller en stein, men en enorm støvdott som er dannet nær en komet. Kometer består av is og støv, og når isen fordamper i solvarmen, dannes en støvatmosfære. Disse atmosfærene gir opphav til komethaler. Under de rette betingelser kan støvet i disse atmosfærene klumpe seg, de aggregerer, som det heter.

Når denne prosessen først er startet, vil aggregatene aggregere til aggregater av aggregater osv. Her kommer ideen om fraktaler inn i bildet. Man kan tenke på et eiketre, der det vokser grener som vokser på grener som vokser på grener og så videre. Det kan typisk være 10 generasjoner av grener som blir stadig mindre ettersom man fjerner seg fra roten. Om man så tenker seg at alle grenene er like tynne som den ytterste kvisten, får man noe som ligner på vår fraktal. Den vil være meget lett, men den kan fortsatt være ugjennomsiktig, altså synlig på avstand.

Den ville kanskje ikke kunne bære sin egen vekt, så skjør er den, men det trenger den heller ikke. Våre hybelkaniner lever i rommet der de befinner seg i vektløs tilstand. Rommet er i denne sammenheng et langt mer skånsomt sted enn jordoverflaten.

Les også

Sigar-asteroiden var 400 meter lang, rødlig og rundet Solen i en fart på 87 kilometer i sekundet

Interstellare turister

Støvet fra kometene består typisk av partikler som er veldig små, så disse støvdottene kan bli så lette at de vil påvirkes merkbart av solens strålingstrykk. Dette trykket, som vi også er utsatt for hver gang vi soler oss, merker ikke vi så mye til, for vi utsettes av mange andre krefter som er mye større. Støvaggregatene derimot kan sammenlignes med store og lette seil, som plukker opp selv den minste vind.

Særlig kometer som kommer fra de ytre delene av et planetsystem og ikke har passert sin stjerne så mange ganger, vil kunne gi tette støvatmosfærer. De er også på baner som er nesten frie, det vil si at det bare skal et lite spark til før de forlater planetsystemet for godt.

Hybelkaninene som fødes fra slike kometer, vil arve sitt opphavs bane. Strålingstrykket er nettopp det lille sparket som skal til for at de skal seile av gårde fra sin moderstjerne. De blir dermed nærmest født som interstellare turister.

Dette forklarer hvorfor det første himmellegemet av ‘Oumuamuas art, som vi oppdaget, kom utenifra vårt solsystem og ikke har sitt opphav nær vår egen stjerne. Hybelkaniner som fødes ved solen, vil enten seile ut av solsystemet og forsvinne, eller de vil ende sitt liv etter relativt kort tid. Det gir likevel mening å lete etter dem. Det er mulig at de faktisk er blitt observert uten at man har forstått hva de var.


Leter etter naturlige forklaringer

Vår modell er ikke det eneste forsøket på å forklare ‘Oumuamas tilblivelse. Fra en vitenskapsfilosofisk synsvinkel handler det heller ikke om å finne den hypotesen som med nødvendighet er riktig, men bare om å finne den som best gjør rede for observasjonene.

Vi mener at vår modell gjør denne jobben best ut fra det vi vet i dag. Ideen om at det dreier seg om et fremmed romskip blir problematisk, fordi man ikke kunne fange opp noe radiosignal fra ‘Oumuamua. De fleste som forsker på dette, leter derfor etter naturlige, og ikke teknologiske, forklaringer.

Flere har forsøkt å forklare den ekstra akselerasjonen med samme mekanismen som gjelder for kometer: Vanndampen som blåses av sted i retning solen, virker også som en rakettmotor og gir ekstra akselerasjon i riktig retning. Men slik avgassing er vanligvis synlig og er ikke blitt observert fra ‘Oumuamua.

Romsonde kan gi svar

Som forskningsfelt betraktet er ‘Oumuamua-mysteriet spesielt åpent og derfor veldig morsomt. Det endelige svaret på hva ‘Oumuamua er kan komme den dagen man sender opp en romsonde til en lignende gjest. Det har man allerede gjort til en komet. I 2014 passerte romsonden Rosetta så nær en komet at den kunne sende ut et lite landingsfartøy til overflaten av denne.

Mens alt man vet om himmelrommet utenfor solsystemet er basert på observasjoner av lys som har vært underveis til oss i fire år, eller mye lengre, vil en slik nærobservasjon kunne gi helt ny innsikt i forholdene rundt fremmede planetsystemer. Utfordringen blir å oppdage gjesten i tide slik at man kan sende ut en romsonde som kan komme den i møte.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

  1. Les også

    Ingen bevis for at asteroide på besøk var fra utenomjordisk sivilisasjon | Simen Gaure

  2. Les også

    Dette er en gjest fra et annet solsystem. Han heter Borisov og har en 160.000 kilometer lang hale.

  3. Les også

    Mystisk gjest fra verdensrommet

Les mer om

  1. Verdensrommet
  2. Fysikk
  3. Viten
  4. Solsystemet
  5. Forskning og vitenskap

Relevante artikler

  1. VITEN
    Publisert:

    Hvorfor blir det færre sykkelulykker med flere syklister?

  2. VITEN
    Publisert:

    Våre legemidler kan gi dramatiske effekter på dyr i naturen

  3. VITEN
    Publisert:

    Det er politikerne som har reddet oss i pandemien, ikke forskningen

  4. VITEN
    Publisert:

    Vi tester om strøm til hjernen kan styrke hukommelsen ved Alzheimer

  5. VITEN
    Publisert:

    Hvilken risiko utgjør underliggende sykdommer blant voksne med covid-19?

  6. VITEN
    Publisert:

    Tilliten til politikerne faller mest blant dem som har minst av den