Viten

Vidvnderlige versaler

Deteringenselvfølgemedmellomrommellomordene. Og hvem har sagt at man skal ha både STORE og små bokstaver? Alfabetet vi bruker, har eksistert i mer enn 2500 år, men har ikke alltid sett ut som i dag.

Skriften romerne brukte på sine monumenter er utgangspunktet for våre store bokstaver. Derimot brukte de ikke mellomrom mellom bokstavene – det er en nyvinning fra middelalderen. Foto: Wikimedia Commons

  • Christine Meklenborg Salvesen
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Alfabetet vi bruker, har eksistert i mer enn 2500 år, men har ikke alltid sett ut som i dag.

En gang for lenge siden var skrift noe man hogde inn i stein eller risset i tre. Skrift varte evig og var langt fra allemannseie. I dag er skrift noe alle behersker. Vi skriver det inn i full fart på en pc, før det forvandles til en binær kode, som igjen dukker opp som en hilsen på Facebook eller i et sirlig jobbdokument. Skrift er dagligdags og demokratisert. Samtidig vet vi at vår skrift – vårt latinske alfabet med sine tillegg og utvidelser – langt fra er det eneste i verden. Man trenger ikke reise lengre enn til vårt naboland Russland for å møte et annet alfabet, det kyrilliske. Sydenturister i Hellas og på Kypros har lang erfaring i å tyde greske skilt. Og da har vi ikke begynt å snakke om det hebraiske eller det arabiske alfabetet.

Men vårt hjemlige, akk så enkle! alfabet har ikke alltid vært slik. Det finnes ingen naturlover som tilsier at en liten l skal «opp på loftet», mens en s skal holde seg i «første etasje», for å bruke metaforen som alle skolebarn lærer. Det er heller ikke slik at det er selvsagt at egennavn begynner med stor bokstav eller at det er mellomrom mellom ordene.

Store bokstaver

OPPRINNELIGSKREVMANMEDSTOREBOKSTAVER – og det uten mellomrom mellom ordene. Man kan av og til se at romerne skilte ordene med prikker, hogget inn mellom ordene: DETTE•ER•EN•INSKRIPSJON. Med andre ord visste man utmerket godt at språket besto av ord, det var bare at man ikke så noe stort behov for å markere det i skrift.

Romernes inskripsjoner, hvor de skrev med såkalte romerske versaler , er utgangspunktet for våre store bokstaver. Alfabetet var en tilpasning av det greske alfabetet, som i sin tur tok utgangspunkt i det fønikiske. De eldste inskripsjonene med romersk skrift, er eldre enn Romerriket. Noen av inskripsjonene går fra høyre mot venstre, og det var åpenbart ingen standard for skriveretningen.

Håndskrift

Naturligvis er det slik at skrift som er hugget i stein eller skåret i tre har bedre odds for å bli bevart for ettertiden enn skrift på papyrus eller skinn. Allikevel vet vi at romerne også skrev for hånd. Hverken Cicero eller Cæsar hogg sine tekster i stein, for å si det sånn. Den romerske håndskriften kalles kursiv. Navnet kommer fra det latinske currere , som betyr å løpe. En kursiv er med andre ord en kjapp skrift. Den romerske kursiven er nærmest uleselig for et moderne øye. Selv om mange av bokstavene ligner på dagens små bokstaver, var de bare varianter av det ene settet man hadde. Man kan med andre ord ikke snakke om små og store bokstaver – det fantes bare bokstaver.

Christine Meklenborg Salvesen Foto: Universitetet i Oslo

I den romerske kursiven er mange av bokstavene er ganske like. B og D ser mest ut som dagens lille b og d – med den forskjellen at begge hadde magen på venstre side. Forskjellen på de to var at B i tillegg hadde en liten knekk øverst på ryggen. I realiteten var det vanskelig å se forskjell på dem. Det samme kan man også si om P og T. P så ut som en T, men med taket litt på snei.

Kursiv

Og for å si det først som sist: Det vi i dag kaller kursiv er egentlig en skrifttype som oppsto i Italia rundt år 1500. Det er derfor denne skrifttypen på engelsk heter italics . Typografen Francesco Griffo designet skrifttypen for at den skulle se ut som håndskrift, og han satte hele bøker i denne typen. Den moderne bruken av kursiv, nemlig å utheve spesielle ord i teksten, var det typografen Claude Garamond som innførte mot slutten av det samme århundret. Navnet hans er bevart som navn på en egen font.

Mellomrom mellom ordene

Skriften har vært i konstant endring, og i middelalderen utviklet det seg mange ulike skrifter. Fremdeles var skrift noe man skrev for hånd, og derfor kunne utseendet variere kraftig fra region til region. Enkelte steder – først og fremst i Irland – begynte man å innføre et tydelig mellomrom mellom ordene. Dette gjorde det langt enklere å lese. Det revolusjonerende mellomrommet spredte seg, og det ble etablert som en standard i Karl den Stores skriftreform fra slutten av 700-tallet. Han etablerte også det som kalles den karolingiske minuskulen – et rundet, relativt lettlest alfabet med små bokstaver.

Lydendringer

Det var allikevel ikke bare skriftbildet som utviklet seg. Det gjorde også talespråket, og det på en måte som gjorde det vanskeligere og vanskeligere å skrive. Det romerske eller latinske alfabetet hadde 23 tegn, og de passet godt til det latinske språket. Bokstaven C, for eksempel, tilsvarte den greske bokstaven kappa (K), og gjenga lyden «K». Dikteren Cicero het nemlig «kikero», og Cæsar ble uttalt «kaisar». Det var først etter at de romanske språkene gjennomgikk flere lydendringer i den tidlige middelalderen at C kunne uttales både «s», «ts», «sj» og «tsj». Noe som unektelig gjorde jobben som skriver temmelig utfordrende.

Løsningen for skriverne var å hente inn bokstaver som ikke var i bruk. Mens romerne helt frem til Augustus’ tid uttalte H, var den stum i de romanske språkene. De hadde riktig nok en H i lånord fra germanske språk, men som hovedregel var H borte. Skriverne så heller ikke noen grunn til å skrive den. Homo , menneske, ble i Frankrike som oftest skrevet on . I moderne italiensk heter det fremdeles uomo – uten h. Når homo på moderne fransk heter homme , er det fordi man senere har rekonstruert ordet etter den latinske modellen.

De ubrukelige bokstavene

Men H-en kunne komme til nytte på andre måter. For eksempel ble det vanlig å sette den etter C for å markere at lyden ikke var en K, men enn «sj». La oss ta ordet kammers . Et kammers, eller et lite rom, kan vi spore tilbake til det greske kamara . På latin ble dette til camera , som betydde «hvelvet tak». K-lyden ble etter hvert svekket til en «tsj», og for å markere det, skrev man det med ch. Det, sammen andre lydendringer omdannet det latinske camera til det franske chambre . Franskmennene tok det videre med seg over til England, hvor det i dag heter chamber . Når vi i norsk sier kammers med k, er det fordi ordet har kommet til norsk via tysk.

Cédille

På denne måten kunne man justere det latinske alfabetet til å signalisere nye uttaler. Bokstaven Z fikk i oppgave å markere lyden «ts», slik den fremdeles gjør på tysk. Man kunne sette den etter c for å markere at det var verken k eller sj-lyd: czo . Etter hvert begynte man å eksperimentere med å sette z over eller under c for å markere lydendringene. På denne måten vokste tegnet cédille frem. Cédille er den lille kroken under c i fransk som viser at c skal uttales «s» foran vokaler hvor bokstaven normalt uttales k: façon (måte). I tyrkisk kan man ha cédille under bådes og c: ş ç.

Nye bokstaver

Hvordan man enn vrir og vrenger på det, så hadde det latinske alfabetet for få bokstaver for språkene som utviklet seg. J og w fantes ikke, og man gjorde ingen forskjell på på u og v . Sannsynligvis følte man ikke noe behov for det – man visste jo om man skulle si «u» eller «v». I dag virker det vnderlig fordi vi er uant til å gjøre helt klart forskjell på vokaler og konsonanter. Julius Cæsar het ganske enkelt IVLIVS, og det skulle ta mer enn tusen år før det ble til Julius.

På 1300-tallet kan man av og til se at skriverne gjør forskjell på u og v , men ikke systematisk, og ikke over alt. På 1500-tallet begynte flere boktrykkere å bruke u for vokalen og v for konsonanten, men dersom u sto først i ordet, brukte de allikevel fremdeles v . Vvant ! Først i 1629 ble den store U-en innført. Og det franske akademiet, med all sin prestisje og innflytelse, skilte ikke mellom U og V før i 1762.

Prikken over i-en

Bokstaven j er også en – relativt sett – moderne oppfinnelse. For å markere lyden «j» brukte man i – eller rettere sagt bokstaven ı. For prikken over i-en kom ikke før i middelalderen. Vi kan vel anta at det etter hvert ble uutholdelig å lese løpende skrift hvor man ikke gjorde forskjell på u og v og hvor i ikke hadde prikk. Forsøk selv å skrive romertallet vı med formskrift uten å løfte hånden fra arket. Det du får, er et pent lite stakittgjerde av bokstaver som kan bety nær sagt hva som helst. Det kan stå vi , det kan stå ui , iu og iv. Løsningen for middelalderskribentene var å sette en prikk over i-en, akkurat som mange som skriver formskrift, setter en strek over u-en. Det gjør det mye lettere å lese! Når man har store bokstaver, er det ikke nødvendig med prikk, så der bruker vi det ikke. Men det finnes fremdeles en rekke språk hvor man har ı uten prikk. I tyrkisk, for eksempel, er i og ı to helt forskjellige lyder.

Men tilbake til j. Den er helt klart det ektefødte barnet av i-en, det ser vi fordi den også har prikk over seg når bokstaven er liten. Til å begynne med var j bare en variant av i som man brukte på slutten av romertall: vij. Den første som systematisk skilte mellom vokalen i og konsonanten j, var italieneren Trissino i 1524. I dag er j vanlig i de fleste europeiske språk som bruker vårt alfabet, men ikke i keltiske språk.

Æ, ø og å

Idet i og u ble til i, j, u og v , vokste det latinske alfabetet fra 23 til 25 bokstaver. Med w ble antall bokstaver 26, noe som regnes som standard for språk som bruker det latinske alfabetet. De skandinaviske språkene har tre ekstra bokstaver, i norsk æ, ø og å . Alle disse tre er former for ligaturer , eller sammensmeltninger av andre bokstaver.

Æ er en kjent ligatur helt tilbake til romerske tider. Det mest kjente latinske ordet med æ, er Cæsar. På latin ble denne æ-en uttalt, «ai». En æ er rett og slett a og e skrevet sammen, uten mellomrom. I gammelengelsk brukte man Æ for lyden «æ», og det var en vanlig bokstav. Ordet etter het for eksempel æfter på gammelengelsk.

Ø er en bokstav man bare finner i dansk og norsk, og den har trolig blitt til ved å kombinere o og e . En lignende bokstav har man i fransk, men da ser den slik ut: Œ. I vår hjemlige Ø er derimot strekene på E-en blitt borte, og det som står igjen, er en strek tvers gjennom O-en.

Å kalles gjerne en bolle-a fordi rundingen over a-en kalles en bolle. Opprinnelig var den en a som ble skrevet over en annen a. Det er med andre ord en direkte sammenheng mellom skrivemåten aa og å . I Sverige ble bokstaven brukt allerede på 1500-tallet, og den ble offisiell skrivemåte i 1869. I Norge ble å tatt inn i skriftspråket ved reformen i 1917, og den ble obligatorisk i 1938. I Danmark ble å innført ti år senere, i 1948.

Rettskriving, ikke bokstaver

Med unntak av våre siste tre bokstaver, har det skjedd litemed alfabetet siden renessansen. Med boktrykkerkunsten kom først en bølge medreformer og nyvinninger. Kursiv dukket opp, og enkelte språk fikk aksenter ogandre såkalte diakritiske tegn. Sidener det blitt etablert normer, og selve verktøyet for skriving – alfabetet – harikke endret seg mye. I dag diskuterer vi ikke om vi skal ha prikk over i-eneller ikke, men heller hvordan ord skal skrives med de bokstavene vi har.