Viten

Finn fem feil i debatten om tospråklighet

Tospråklighet i seg selv er ikke skyld i dårlige skoleresultater, skriver forskere ved Universitetet i Oslo
  • Bente Ailin Svendsen
  • Hanne Gram Simonsen
  • Else Ryen
  • Elizabeth Lanza
  • Pia Lane
  • Anne Golden
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Basert på de siste dagers mediedebatt er det lett å få inntrykk av at tospråklighet er vanskelig, skadelig og til hinder for å lære norsk på skolen. Det stemmer ikke. I mediedebatten hevdes det at man ikke bør snakke morsmål i hjemmet fordi det kan føre til dårligere kompetanse i norsk. Forskningen til de to spesialpedagogene Melby-Lervåg og Lervåg er tatt til inntekt for denne påstanden. Vi synes det er merkelig at en enkelt studie skal brukes for å undergrave systematisk forskning og entydige forskningsresultater bygget opp gjennom 50 år. I debatten dukker det opp et foreldet syn på tospråklighet. Her er 5 åpenbare feil:

Feil 1: Tospråklige barn er én og bare én gruppe

Melby-Lervåg og Lervåg har samlet ulike undersøkelser av lesing hos barn. Disse barna kaller de «tospråklige». Men de skiller ikke mellom barn som får input fra begge språk fra fødselen, barn som lærer norsk i barnehage og enda viktigere: barn som lærer norsk først på skolen. Minoritetsspråklige barn som ikke begynner å lære norsk før de begynner på skolen eller i det siste året i barnehagen, har åpenbart mye norsk språk å lære for å følge undervisningsspråket i skolen. Det er ikke fordi de er tospråklige, men fordi de ikke har lært andrespråket – norsk – lenge nok. Da er det logisk at disse elevene skårer dårligere når de testes ved skolestart.

Barn fra språklige minoriteter skal tilegne seg skolens og storsamfunnets språk. Barn kommer sjelden til skolen uten noen kunnskaper i norsk med mindre de er nyankomne i landet. Men norskferdighetene varierer, og mange barn vil i en begynnerfase trenge skolens hjelp for å få god norskspråklig utvikling. De må ha tilrettelagt opplæring – noe alle elever har krav på i følge opplæringsloven, som også sier at elever med andre morsmål enn norsk og samisk har rett til særskilt tilpasset norskopplæring og også morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring om nødvendig.

Det er derfor positivt at mange av de såkalte minoritetsspråklige elevene i Oslo-skolen får særskilt opplæring.

Feil 2: Tospråkligheten har skylden

Det er ingen tvil om at å være tospråklig er en stor ressurs, sier Melby-Lervåg og Lervåg.Det er vi helt enig i. At språkstimulering er viktig for de elevene som trenger det, er vi også enig i. Men forskningen støtter ikke at det er mer krevende å lære seg to språk samtidig enn å lære seg ett språk. Med andre ord er ikke tospråkligheten i seg selv årsaken til Melby-Lervåg og Lervågs resultater. En slik slutning er det nemlig lett å trekke etter intervjuet med dem i Aftenposten 27. november der de uttaler: — Skolene bør satse på å lære barna norsk, ikke morsmål.

Tospråklighet er ikke skadelig for barnets språkutvikling – tvert i mot viser forskning at tospråklighet oppøver viktige kognitive funksjoner – som det å kunne velge ut relevant informasjon, og kunne veksle mellom ulike perspektiver, hjernens såkalte utøvende funksjon. Denne regulerer blant annet oppmerksomhetskontrollen vår, samt evnen til å planlegge, sette i gang og stoppe handlinger. Flere studier viser at barn, ungdom, voksne og eldre som bruker to språk daglig, presterer bedre enn sammenliknbare enspråklige på oppgaver som krever selektiv oppmerksomhet.

Livslang tospråklighet reduserer dessuten aldersrelatert nevrologisk svekkelse av kognitive prosesser.

Feil 3: Morsmålet har skylden

Melby-Lervåg og Lervåg hevder at skolen må satse på å lære barna norsk. Dette er selvfølgelig riktig. Men det er feil at man ikke skal bruke morsmålet i hjemmet. Svært mye tidligere forskning viser at utviklingen av morsmålet er en god investering for å lære nye språk. Dessuten utelukker ikke det å lære morsmålet det å lære norsk. Det er klart at barn som ikke mestrer norsk godt nok, må få tilrettelagt norskundervisning på skolen – med spesielt fokus på det skolerelaterte ordforrådet. Men har de allerede lært begrepene på morsmålet, er det enklere å lære ordene på norsk.

Les også

To av tre tospråklige Oslo- barn trenger norskhjelp

Langvarige studier fra USA viser at elever som brukte morsmålet i hjemmet og fikk tospråklig opplæring i skolen over lang tid, var blant de som lyktes best på skolen. Tospråklig opplæring førte også til at de med lavere sosio-økonomisk bakgrunn lyktes bedre på skolen.Det at morsmålet skulle være en hemsko for å lære norsk, vitner om et språklæringssyn der man antar at morsmålet nærmest kom i veien for det nye språket. Dette er et slikt foreldet syn som ikke levner mye tiltro til at vi bruker hodet og det språket vi kan, når vi lærer nye språk. En trygg forankring i familiens språk og god språkstimulering på dette språket er en god start for barn som skal tilegne seg ord i norsk som et andrespråk.

Å oppfordre familier til å legge vekk morsmålet og snakke norsk, som ofte vil være et språk de behersker dårligere, vil i tillegg kunne gå ut over foreldre-barn forholdet, og dét gir ikke barna en bedre start på skolen verken språklig eller sosialt.

Feil 4: Man stoler blindt påstatistikk

Statistikk kan fortelle oss om mange interessante sammenhenger i et materiale. Men det er avgjørende hvordan disse sammenhengene fortolkes. Mange studier av språkinnlæring bruker statistiske analyser på resultatene fra ulike tester, for eksempel studier av ordforrådets størrelse og leseferdigheter. Det betyr ikke at alle slike tester har like god kvalitet. Både måling av ordforråd og vurdering av leseferdighet er komplisert. Det samlede resultat blir ikke bedre enn de enkelte testene som inngår i det.

Les også

- Vi lærer ham somali, men måtte også «språkvaske» ham fra barnehagen

I metastudien som Melby-Lervåg og Lervåg viser til, avslutter de med ånevne begrensningene til de studiene som er utgangspunktet for analysen. De nevner blant annet at de ikke har sikre opplysninger om når barnet i de ulike studiene hadde begynt å lære seg språket, hvor lenge barna og foreldrene hadde bodd i landet og hvor gode andrespråksferdigheter foreldrene hadde.Slike faktorer er svært viktige for å vurdere ferdighetsnivå hos tospråklige.

Feil 5: Tospråklighet er bare en fordel for barn fra ressurssterke familier

Melby-Lervåg og Lervåg sier at spesielt for barn fra mer ressurssvake hjem, er tospråklighet en hemsko. Dette er en feilslutning. Enten de er enspråklige eller tospråklige, vil barn fra ressurssvake hjem med mindre språkstimulering ha et vanskeligere utgangspunkt for å mestre språket de møter på skolen. Her spiller barnehagen en viktig rolle for alle barn, særlig hvis den har et skikkelig pedagogisk tilbud med utdannede barnehagelærere og fokus på språkstimulering, slik Melby-Lervåg og Lervågs studie også viser.

Les også

Vanskeligere enn antatt for tospråklige barn

Men barnehagen ivaretar barns norskspråklige utvikling bedre dersom de tar utgangspunkt i det språket barna bringer med seg hjemmefra og skaper broer mellom det kjente og det nye – et sentralt prinsipp i all læring og all pedagogisk tilrettelegging.

Uro og bekymring

En debatt som viser til tospråklighet som et problem, kan skape uro og bekymring hos foreldre som også snakker andre språk enn norsk. Den kan så tvil hos helsesøstre og barnehagepersonell om hva som er best språklæring. Den bidrar til å stigmatisere en gruppe elever som vokser opp med to eller flere språk. Det er lett å glemme i denne debatten at de fleste barn og voksne i Norge faktisk er tospråklige med engelsk og norsk.

Det er viktig å ha fokus på elever som i hovedsak lærer seg norsk i møte med barnehage og skole. Men tospråklighet i seg selv er ikke skyld i dårlige skoleresultater.

Les også

  1. Oslo vil lage sommerskole for språksvake barn før skolestart

  2. Misvisende å påstå at tospråklighet generelt er problematisk

  3. Forsker: Tospråklighet er først og fremst en fordel for ressurssterke