Viten

Koronaviruset – pandemi eller kommet for å bli?

  • Kyrre Kausrud
    phd, biolog og epidemiolog ved Universitetet i Oslo og Norsk Veterinærinstitutt
  • Martin Malmstrøm
    phd, seniorrådgiver ved Vitenskapskomiteen for Mat og Miljø
  • Lawrence Kirkendall
    professor emeritus, Universitetet i Bergen
  • Nils Chr. Stenseth
    professor, Universitetet i Oslo
  • Dag Hjelle
    spesialist i samfunnsmedisin, tidligere sjef for Forsvarets sanitet

Vi vet for lite om hvor ofte Sars-cov-2 og andre virus kan smitte til dyr og tilbake til mennesker. Forskning og overvåking må til for å ha tilstrekkelig vaksineberedskap, mener innleggsforfatterne. Kollasj:Paul Kleiven / Frank May / Rudmer Zwerver / Shutterstock / NTB

Kampen mot viruset har i praksis tre ulike utfall, skriver innleggsforfatterne.

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

2020 var året vi ble hjemme. 2021 startet ikke mye bedre, og scenene som i skrivende stund utspiller seg i India, med altfor mange likbål rundt overfylte sykehus som for lengst er sluppet opp for oksygen, minner om hva vi prøver å unngå.

Men nå har vaksinene gitt oss den første muligheten til å ikke bare forsinke, men slå tilbake pandemien.

Kampen mot pandemien pågår, og det endelige regnskapet er hverken kjent eller ferdig.

Hvor går vi?

Krigen mot viruset har i praksis tre ulike utfall.

  1. Den kan ende med at vi driver viruset til utryddelse, i alle fall i den formen som angriper mennesker, slik vi gjorde med koppeviruset.
  2. Viruset kan utvikle seg (evolvere) til en harmløs sykdom som fortsetter å ha utbrudd som ingen egentlig bekymrer seg for.
  3. Det kan forbli en stadig gjenoppdukkende epidemi og pandemitrussel.

Hva vi ender opp med, bestemmes blant annet av om og hvor viruset danner såkalte reservoarer. Det vil si grupper av dyr eller mennesker hvor viruset kan opprettholdes uten at det oppdages som en spredende epidemi.

Sars-cov-2-viruset ser ut til å ha oppstått som en variant av et lignende koronavirus rundt 1976. Siden har det fortsatt å utvikle seg i flaggermus, og muligens andre dyr, før den første varianten vi vet fikk evnen til å spre seg mellom mennesker i 2019.

Som alle andre virus lager det hele tiden nye genetiske varianter av seg selv. «Mutantene» oppstår som feil i prosessen hver gang virus lager kopier av seg selv.

Når noen av disse tilfeldigvis er bedre tilpasset verten ved å være mer smittsom eller være bedre til å unngå immunsystemet, får de et overtak og sprer seg som en ny variant av viruset.

Det er slik evolusjon driver utvikling av nye virus.

Variantene får mer eller mindre tilfeldige navn i mediene etter hvor de først blir påvist. Men egentlig er disse bare toppen av isfjellet når det kommer til genetisk variasjon. Viruset evolverer raskt for å tilpasse seg det miljøet vi tilbyr det.

Heldigvis er vaksineteknologi også en vitenskap i rask utvikling. For hver ny variant som dukker opp, har vi mer erfaring og lignende vaksiner å bygge på. Men så lenge det er mange syke blir mange nye varianter til, og de mest effektive evolverer videre.

Reservoarer i mennesker

Mulighetene for reservoarer blant mennesker er størst der det er mange som enten ikke har tatt vaksinen eller fått tilbud om den.

Andelen personer som av medisinske årsaker ikke kan ta vaksinen, er for liten til å utgjøre et reservoar i seg selv. I USA er cirka halvparten av befolkningen avvisende eller avventende til covid-19-vaksinen. De omtrent 66 millioner menneskene som utgjør de mest avvisende 20 prosent, er ikke tilfeldig fordelt i befolkningen. De er knyttet sammen geografisk og gjennom faktorer som politisk overbevisning, noe som øker kontakten i nettverket.

Den andre årsaken til at smittereservoarer kan dannes blant mennesker er som nevnt, der mange ikke får tilbud om å ta vaksine.

Dersom viruset i de fattigste landene og befolkningsgruppene også underprioriteres når det gjelder oppfølgingsvaksiner, særlig når internasjonalt fokus flyttes andre steder, er det fare for at reservoarer med vedvarende smitte kan etablere seg og spre seg, hjulpet av vaksinefornektende grupper i rike land.

Det hjelper ikke at pandemien i seg selv har ført til flere fattige, et tegn på at de økonomiske belastningene i stor grad er blitt skjøvet nedover.

Beredskap og nye trusler

En rekke andre pattedyr kan smittes av sars-cov-2, men vi vet ennå ikke nok om hvilke som kan være mulige reservoarer. De må ikke bare la seg infisere av viruset, de må også være tallrike nok og ofte nok i kontakt til å opprettholde en smittesyklus.

Vi vet at mink i minkfarmer kan ha utbrudd og føre smitte tilbake til mennesker. Og vi vet at viruset under opphold i en ikke-menneskelig vert kan akkumulere nye mutasjoner som kan være vanskelig å oppdage før de dukker opp i mennesker.

Forsøk i USA tyder på at noen smågnagere kan være verter for viruset, men ikke alle.

Mennesker er heller ikke de eneste som lider under sykdommen. Løver og tigre i dyreparker er blitt bekreftet smittet av sars-cov-2. Smitte fra mennesker til sjimpanser er en bekymring for bevaringsarbeidet, og katter som neppe spiller noen rolle i smittespredning, kan likevel bli smittet av mennesker og smitte andre katter.

Selv om de ikke anses som noen risiko så lenge man følger de vanlige hygieneanbefalingene, viser dette at om viruset gjemmer seg i et reservoar, kan det starte en stygg overraskelse der overvåking og vaksinering ikke er på plass.

Noen generelle faktorer kjennetegner arter som er effektive smittereservoarer for zoonoser. De er tallrike og har tett kontakt med hverandre og med mennesker direkte eller gjennom fødevarer.

Den tette kontakten forsterkes gjennom trangboddhet og dårlige sanitærforhold. Tallrikheten forsterkes gjennom miljøforringelse ved avskoging og andre arealendringer, klimaendringer og faktorer som ødelegger habitat for mange arter, men som lar de som er tilpasset de menneskeskapte forholdene, øke i antall.

Det er derfor ikke rart at områdene der sykdommer har størst risiko for å dukke opp og spre seg uoppdaget, ser ut som kart over fattigdom og miljøødeleggelse.

Det er en måte å se nye utbrudd av covid-19 og andre, nye zoonoser (se faktaboks) i tide på. Det er å studere og overvåke mulige reservoarer i kontakt med mennesker.

Derfor forsøker flere nye prosjekter å danne et bilde av hvilken rolle forskjellige arter og miljøer kan spille i utviklingen av covid-19 og andre zoonoser.

Uansett hvilket reservoar viruset finnes i, kan det spre seg og forårsake nye epidemier eller pandemier dersom effekten av immunitet har avtatt og ikke opprettholdes.

Full vaksinering av mennesker, fattigdomsbekjempelse, årvåkenhet og forskning på reservoarer er vår beste strategi.

Men om vi behandler denne pandemien som om den er kommet for å bli, får vi det igjen med renter ved å være forberedt før den neste dukker opp.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Viten
  3. Forskning og vitenskap