Slik levde nordmennene som deltok i slavehandelen i Afrika

«Her var et veritabelt Sodoma» skrev en av dem om Afrika. Mange var inkompetente eventyrere og tukthusfanger.

Grunnlovsjubileet er over oss, men Norge trues av søksmål fra en rekke karibiske stater for deltagelse i den transatlantiske slavehandelen. Timingen kunne ikke vært verre. Mens vi feirer landets frihet og nasjonalhelter, kaster våre forfedres ugjerninger skygger over vår nasjonale «uskyld». Skyldspørsmålet har plutselig dukket opp i norsk offentlighet.

Men hva gjorde egentlig nordmenn i Afrika, og hva slags rolle spilte de under den transatlantiske slavehandelen?

Nordmenn på alle nivåer

Som innbyggere i det multinasjonale kongedømmet Danmark-Norge (fra ca. 1380 til 1814) var nordmenn sterkt representert i både styringen og opprettholdelsen av den dansk-norske slavehandelen (fra ca. 1660 til1806) – fra topp til bunn. I den dansk-norske slavehandelens sentrum i København finner vi nordmenn i aksjonærstillinger, som den bergenske kjøpmannen Jørgen Thormøhlen og den anerkjente dikteren Ludvig Holberg som begge investerte og tapte store formuer på slavehandelen.Vi finner enda flere nordmenn i slavehandelens tjeneste til sjøs. Den mest kjente av dem alle, vår nasjonale sjøhelt Peter Wessel «Tordenskjold», var skipsdreng på slaveskipet Christianus Qvintus som handlet slaver i Afrika i 1707.

Men hva så med de nordmenn på «bunnen» av slavehandelens organisasjonshierarki? Hvem var de nordmenn som aktivt tok del i slavehandelens hverdagslige grusomheter – i Afrika? Altfor få vet hvordan slavehandelen foregikk i praksis, hvilken rolle nordmenn hadde som agenter i Danmark-Norges slavehandelsforetak, og hvordan livet på slavefortene på Gullkysten i dagens Ghana artet seg. Nordmennene i slavehandelens periferi i Afrika, som viet sitt liv til slavehandelens tjeneste, fortjener mer oppmerksomhet.

«Den hvite manns grav»

Om lag ti prosent av det totale mannskapet som til enhver tid tjenestegjorde på de dansk-norske slavefortene i Ghana var nordmenn. Her var de i selskap med en ganske brokete forsamling av ulike nasjonaliteter: dansker, svensker, tyskere, polakker, hollendere, engelskmenn, franskmenn, portugisere, ja til og med grekere.

Deres bakgrunn var nokså ymse: her finner vi soldater, børsemakere, håndverkere, apotekere, sjømenn og prester. Mange var nok eventyrere med stor utferdstrang. Men for de aller fleste var oppholdet et alternativ til tukthus eller straffarbeid. Livet på fortresserne var nemlig temmelig hardt og kaotisk. Her i den «hvite manns grav» florerte sykdommer som malaria, gulfeber, kopper og dysenteri. Den høye dødeligheten blant de hvite gjorde at Vestindisk-Guineisk Handelskompagni som drev slavetrafikken, ble nødt til å finne alternative grupper å rekruttere ansatte fra.Resultatet var et mannskap og et fortsamfunn preget av hyppige utskiftninger, lav bemanning, og lav terskel for sosial uro.

Selv om guvernøren og hans guvernement – det Secrete Raad – skulle sørge for at det hersket hard arbeidsmoral og disiplin blant mannskapet, var virkeligheten på Gullkysten en helt annen. Her hersket kun det gode danske brændevin . Slåsskamper, opprør og sporadiske drap var dagligdags.

I 1735 beskrev den norske guvernøren Søren Schielderup tilstanden på det dansk-norske hovedfortet Christiansborg slik: «Her levede enhver som de vilde og som ryggesløse Mennesker. Den gemeene hafde ingen Respekt for sin Superieur; her var ingen Disciplin. De løb fulde og gale hver Dag. Den Tid, de sad i Kirke for at skulde høre Guds Ord, employerede de til at sove deres Ruus ud. Horeri var her som en sømmelig og tilladt Sag. Her var et veritabelt Sodoma.»

Under et sådant «veritabelt Sodoma» levde altså nordmenn i Afrika i slavehandelens tid. Deres liv og virke på Gullkysten handlet om å tilpasse seg fremmede omgivelser, om å ta seg til rette og overleve. De fleste holdt ut i bare noen år, mens enkelte klarte seg nokså godt. Noen få steg helt til topps og ble guvernører. Dette er historien om noen av dem, og det livet som møtte dem i Afrika.

Slavehandelen i Ghana

Fra 1658 til 1850 kontrollerte Danmark-Norge (Danmark etter 1814) opptil seks slavefort og en rekke handelsstasjoner på Gullkysten, en region som grovt utgjør de territorielle grensene til dagens Ghana. Bakgrunnen for ervervelsen av disse fortene og stasjonene var den dansk-norske kongemaktens ønske om å ta del i den lukrative gullhandelen (derav navnet Gullkysten). Først med ervervelsen av de karibiske øyene St. Thomas (1672), St. John (1718) og St. Croix (1733) og behovet for arbeidskraft til å bemanne sukkerplantasjene på disse øyene, ble slaver for alvor den viktigste «handelsartikkelen».

Dette fikk igjen store konsekvenser for de dansk-norske anleggene i Afrika: fortene gikk fra å være små firkantede murhus til å bli befestede bastioner med store slavecasser med det formål å romme hundrevis av afrikanere. Mot slutten av 1600-tallet ser vi at antallet eksporterte slaver øker, mens gullhandelen minker. Utover på 1700-tallet ble slavehandelen den primære handelsinteressen. Mellom 1777-1806 nådde den dansk-norske slavehandelen et høydepunkt med over 50.000 slaver fraktet over Atlanteren, ca. 60 prosent av et totalt antall på ca. 85.000 over en periode på nærmere 150 år (1660-1806).

Slavehandelen var big business. Man kunne ikke handle slaver fra hvem som helst, hvor som helst eller når som helst. Handelen foregikk under strengt regulerte former innenfor fortmurene eller på skipene på Gullkysten og Slavekysten (kysten i dagens Benin).

Slavene som ble kjøpt var som oftest «krigsbytte» fra kriger mellom afrikanske grupperinger i innlandet. Når afrikanerne fra innlandet kom ned til kysten for å selge slaver, henvendte de seg først til afrikanske handelsmenn i Christiansborgs naboby Osu, som fungerte som viktige mellommenn, kalt mercadorer eller klapploppere av de dansk-norske aktørene. Disse behersket både de lokale språkene og det portugisiske handelsspråket, og var helt avgjørende for gjennomføringen av handelstransaksjoner mellom afrikanere og europeere.

Brennmerket

Den danske presten Hans Christian Monrad skildrer den innledende prosessen ved slavehandelen i Afrika slik: «Slaver bringes, deels i et stort Antal, deels enkelte, til Forterne eller til de i Landet etablerede europæiske Kiøbmænd, for at sælges. Neger-kiøbmændene lænke dem ofte saaledes, at de gaae i Rad. En Jernbøile slutter om Halsen, og derfra gaaer en Kiæde, omtrent halvanden Alen lang fra den første til den næste Slave osv. til den sidste Mand i Transporten».

På fortene ble slavene stilt ut nakne uten hensyn til kjønn eller alder, og de ble nøye undersøkt av fortets «barberer». Slavekapteinene eller kjøpmennene foretok deretter en nøye «besigtigelse». Monrad skriver: «Slaven maa gabe og vise sine Tænder; man lugter ham ind i Munden, beseer ham meget nøie i Øinene; han maa giøre allehaande Bevægelser med Arme og Been».De som ble funnet å være i god stand, ble ført til en side, mens de over ca. 35 år eller med mangler ble ført til en annen. Deretter ble slavene brennmerket med initialene til handelskompaniet eller «CB» for Christiansborg, for å skille dem fra andre kompaniers eller afrikanske makters slaver, i tilfelle rømning. De slavene som ble til overs, kunne gå en grusom skjebne i møte. Spesielt kvinner og barn var utsatt. Den danske slavehandleren Ludewig Ferdinand Rømer beskriver hvordan spedbarn ble behandlet av franske slavehandlere: «Naar han skal aflevere Slaverne, og Skibs-Officererne skal tage imod ved Søe-Kanten, saa faaer hver moder sit Barn paa Ryggen. Da har jeg seet, de fleste Franske have taget Barnet fra Moderens Ryg, og slængt det hen paa Strand-Bredden, stødt Moderen i Fartøyet, og seglet af med dem».

Før avseiling til Karibia ble slavene stuet sammen under de mørke hvelvingene i de beryktede slavecasserne på Christiansborg eller på slaveskipene som sto ankret langs kysten utenfor fortene. Om dagen ble de satt i hardt arbeid, som for eksempel frakt av stein fra steinbrudd nær fortene. Et stort antall slaver ble også holdt igjen på Gullkysten for å utføre arbeidsoppgaver knyttet til den daglige driften av det dansk-norske anlegget. Disse ble kalt fortsslaver , og utgjorde en majoritet av den totale besetningen av europeere og afrikanere på de dansk-norske fortene.

Moralske spørsmål knyttet til slavehandelens natur ble ofte tema for mange dansker og nordmenn sine beskrivelser og forsøk på rettferdiggjørelse. Den bergenske biskopen Erik Pontoppidan skriver for eksempel i 1760: «Først, at de Guineiske Slavers Tilstand i deres eget Land, endogsaa hvad det Legemlige angaaer, er saa gandske elendig, at den aldrig kan blive meget elendigere, usikrere og umenniskeligere [...] Følgeligen mener jeg, den Neger, som derfra overføres til Vestindien, i fald man ikke skiller ham ved Hustrue og Børn, bliver langt mindre elendig».Slavehandelen var regulert av lokalpolitiske forhold i Afrika og tilgangen på slaver på den ene side, og myndighetene i Københavns vilje og initiativer til å sende varer, skip og mannskap til å utføre handelen på den annen side. For det første måtte man sørge for å opprettholde et tilstrekkelig lager av europeiske «manufakturvarer» som våpen, krutt, sprit, tekstiler samt råvarer av jern som var høyt etterspurt hos afrikanerne. Dette kunne man bytte mot gull, elfenben og slaver. Man måtte også ha et velfungerende apparat av dyktige guvernører, mellommenn, handelsfolk og tolker som kunne ivareta alle ledd i handelen og kontakten med afrikanerne. For det andre, og av aller størst betydning for slavehandelens suksess; europeerne var avhengig av å samarbeide med ulike afrikanske grupperinger – som oftest på afrikanernes premisser.

Afrikanere og europeere

«Selv om engelskmennene, danskene og vi [hollenderne] har fort her, er vår autoritet veldig lav og begrenset til innsiden av våre egne murer: Sånn at fortene kun tjener til å forsvare oss selv; for dersom vi skulle prøve oss på noe mot Negrene, ville det ganske sikkert ende med vår ødeleggelse».

Slik beskrev den hollandske slavehandleren Willem Bosman forholdet mellom europeerne og afrikanerne på Gullkysten på begynnelsen av 1700-tallet. Et stadig tilbakevendende problem i fremstillingen av europeernes – og de dansk-norskes – fremferd i Afrika under slavehandelen er at afrikanerne blir redusert til passive og underordnede og europeerne til dominerende og herskende. Dette har sammenheng med at synet på europeernes virksomheter i Afrika under den senere koloniale fasen på 1800— og 1900-tallet ofte blir overført til den førkoloniale fasen fra 1500-1700-tallet. I den førkoloniale fasen var det afrikanerne som hadde det politiske og militære overtaket, ikke europeerne. For europeerne var slavehandelen i Afrika et profitteventyr, ikke et kolonieventyr.

Når som helst kunne afrikanerne true eller utsette europeerne for straffetiltak, som for eksempel å blokkere handelsrutene til fortene, øke prisen på slaver eller andre livsnødvendige forsyninger, eller regelrett fjerne europeerne fra fortene ved bruk av makt.

I 1693 ble for eksempel Christiansborg totalt overrumplet og okkupert av det mektige Akwamu-kongedømmet, som straff for en tidligere fornærmende handling begått mot kongen av de dansk-norske aktørene. Forkledd som kjøpmenn angrep akwamuiske soldater den dansk-norske besetningen, og satte dem totalt ut av spill. Flere av besetningen ble tatt til fange eller drept, blant annet ble fortets kjøpmann parteret led for led mens guvernør Harding Petersen ble påført 4-5 knivstikk i halsen og kastet udi Schiemand Hollit (latrinen).

Mellom 1693-1694 var Christiansborg under afrikansk kontroll, før fortet til slutt ble solgt tilbake til de dansk-norske aktørene for 3000 riksdaler og 400 unser gull, trolig fordi Akwamu innså at de hadde mer å tjene på å ha en dansk-norsk konkurrent til de engelske og hollandske fortene. Slavehandelen var altså ingen billig affære.

Den uregjerlige bergenser

For å overleve i dette «veritable Sodoma», og få ta del i slavehandelen og ikke falle i unåde hos de afrikanske naboer, krevdes altså en god dose kynisme, sluhet og karisma – med andre ord en rekke sosiale ferdigheter. De nordmenn som skiller seg ut i kildematerialet hadde mye av disse kvalitetene. La oss se på den menige soldat først: den uregjerlige bergenseren Cornelius Pettersøn.

Cornelius Pettersøn var soldat og senere sersjant på Christiansborg fra 1729 til 1745.Under sitt lange opphold i Afrika gjorde han som mange av sine landsmenn: han fant seg en afrikansk hustru, nemlig mulattinnen Anna Sophia (som mellom 1724-1745 var gift med ikke mindre enn tre nordmenn). Ekteskap mellom europeiske tjenestemenn og lokale afrikanske kvinner ble utbredt praksis på Gullkysten i slavehandelens tid, og ble kalt cassare (fra portugisisk å «ta i hus»).

Cassare-ekteskap var imidlertid ikke bare uttrykk for en hang til seksuelle utskeielser blant det europeiske mannskapet. Viktigere var de sosiale gevinstene for begge parter: Mannen fikk dekket sine fysiske behov samtidig som han fikk tilgang til kvinnens sosiale nettverk, og dermed økt innflytelse i den politiske og økonomiske arenaen. Kvinnen fikk adgang til mannens og dermed europeernes flyt av varer og tjenester, og på denne måten en sjanse til å øke sin sosiale og økonomiske status i lokalsamfunnet.Gjennom sitt cassare med Anna Sophia hadde altså Cornelius Pettersøn skaffet seg et sosialt sikkerhetsnettverk å støtte seg på i handel og livsutfoldelse. Via sin kones forbindelser kunne han drive småhandel og investere overskudd i slaver for eksport. Kanskje av aller størst betydning var det å ha et par afrikanske venner dersom det skulle oppstå konflikt med andre europeere på fortene. På Gullkysten var Cornelius Pettersøn nemlig kjent for å være noe uregjerlig av seg.

I begynnelsen av 1740-årene skal han for eksempel ha gått fullstendig berserk i guvernørens hageanlegg på Christiansborg.

Mytteri

Verst var det imidlertid da han og en gruppe andre ansatte begikk mytteri mot den upopulære guvernør Jørgen Billsen i 1744. Billsen hadde jukset med lønningsutbetalingene til mannskapet, og ble forsøkt avsatt av mytteristene med jevne mellomrom inntil han plutselig døde av syfilis i 1745. Da hans tre etterfølgere også fulgte ham i graven på bare seks ukers tid begynte imidlertid ryktene å flomme. Den innflytelsesrike sersjant Cornelius Pettersøn kom i søkelyset, og spesielt Anna Sophia siden hun utøvet så stor innflytelse i lokalsamfunnet og visstnok var berygtet over hele Landet .

Det ble antydet at Anna Sophia hadde smuglet gift til Cornelius Pettersøn på fortet og at han hadde myrdet alle sammen, og nå hadde planer om å ta livet av hver eneste blancke (hvite) ned til den ringeste Soldat for å bli guvernør. Etter en lengre periode med kaos og usikkerhet ble Cornelius Pettersøn til slutt arrestert og kastet i fortets sorte hull .

Selv om vi skal feste liten lit til disse ryktene (rykter florerte stadig på Christiansborg), ble de tatt alvorlig av den nye guvernøren, August Hackenburg som tiltrådte i april 1745. Da han bare kort tid etter mottok dødstrusler fra Cornelius Pettersøns «venner» i Accra, lot han nemlig bergenseren løslates umiddelbart. Cornelius Pettersøn hadde som sagt via sitt cassare med Anna Sophia en god del afrikanske venner i lokalområdet, og Hackenburg følte seg såpass truet av bergenseren at han deporterte ham til St. Thomas.

Det sterke ønsket om å få ham fjernet fra Christiansborg og dets omegn, tyder på at han var flink til å utnytte sine lokale afrikanske venner til sin egen fordel.

Norske guvernører

Nordmenn var også sentrale aktører på administrativt nivå. To av de mest kjente var guvernører på 1720— og 1730-tallet.

Andreas Wellemsen var født i Trondheim, trolig rundt år 1700. I 1726 går han i land på Gullkysten og blir antatt i den mer fornemme stillingen som Bogholder og assistent for guvernøren i hans Secrete Raad (guvernement). Da to guvernører dør med ganske kort mellomrom i 1727 seiler Wellemsen opp som den mest kyndige, og allerede i september det samme år blir han altså utropt til guvernør ad interim (midlertidig). Dette var maks uflaks for Wellemsen, fordi bare noen måneder senere brøt de såkalte Akwamu-krigene (1727-1730) ut.

Akwamu-krigene var en av de blodigste konfliktene på Gullkysten under slavehandelsperioden. Siden Akwamus okkupasjon av Christiansborg i 1693-1694 som nevnt over, hadde de dansk-norske aktørene aktivt søkt å alliere seg med dem ettersom de innså at Akwamu-kongen både var mektig og satt med overherredømme over Accra – den afrikanske regionen hvori Christiansborg lå plassert. Men i 1728 gjorde Accra og innlandsregionen Akuapem, med engelskmennenes og hollendernes støtte, opprør mot Akwamus styre. De dansk-norske aktørene kom dermed i en vanskelig posisjon: Skulle de fortsette å være Akwamus allierte, eller ta side med opprørerne (deriblant sine naboer i Osu og engelskmennene og hollenderne)?

I forsøket på opprettholde en slags status quo i den dansk-norske slavehandelen valgte Wellemsen en ganske tvilsom løsning. Han forsøkte å balansere mellom begge parter ved å baksnakke og inngå hemmelige forhandlinger med alle for å forsikre dem at de hadde hans støtte – altså nøytralitet – selv om han i realiteten forsøkte å holde de dansk-norske aktørene utenfor konflikten og opprettholde alliansen med Akwamu.

Det tok imidlertid ikke lang tid før opprørerne fikk ferten av Wellemsens skjulte agenda, og i 1728 ble Christiansborg i lange perioder beleiret av opprørernes styrker og totalt avskåret fra innlandet.

I arrest

Konflikten eskalerer imidlertid først under Wellemsens danske etterfølger, den København-utpekte guvernøren og tidligere slaveskipskapteinen, Anders Pederssøn Wærøe, som ankom Gullkysten i desember 1728. Wærøe var ikke noe særlig fan av Wellemsens politikk. Han var kritisk til den tilsynelatende «nøytrale» og passive rollen forfektet av Wellemsen, og ville heller ha de dansk-norske aktørene på offensiven mot opprørerne. Skylden for Christiansborgs dårlige fysiske og økonomiske forfatning ble lagt på Wellemsen, selv om den egentlige årsaken var langvarig blokade og beleiring fra opprørernes side.

Wærøe sendte ham derfor sporenstreks i civil arrest til direksjonen i København for å svare på anklager om korrupsjon og vrangstyre. Likevel ble Wellemsens politikk en suksess for danskene og nordmennene på lang sikt: Som belønning for å ikke ha deltatt i opprøret fikk de dansk-norske aktørene tilgang på store forsyninger av slaver da Akwamu til slutt vant en midlertidig seier i 1730. Direksjonen i København kan ikke ha funnet noe hold i anklagene mot Wellemsen, for bare kort tid etter ble han utnevnt til kjøpmann på slaveskipet Laarburg Galley, som handlet slaver i Afrika mellom 1732-1733.

Søren Schielderup

En annen besynderlig nordmann fra denne tiden var tidligere nevnte Søren Schielderup. Han var prestesønn fra Skogn, og styrte som guvernør på Christiansborg mellom 1735-1736, altså bare noen år etter Wellemsen. I motsetning til Wellemsen ble han utnevnt til guvernørposten av direksjonen i København. Han hadde nemlig den relevante bakgrunnen handelskompaniet så etter: en viss utdannelse og erfaring fra militæret. Schielderup skal ha vært en belært mann, for han behersket både tysk og fransk (som kom godt med i slavehandelen i Afrika).

Etter et mislykket pengegiftemål med en rik enke i Ringkøbing forlot han sin kone og barn for å søke lykken i Afrika i mai 1735. Og her oppnådde han store suksesser, selv om han bare ti måneder etter ankomsten i Afrika august samme år gikk hen og døde av nyrestein i juni 1736. Schielderup var blant de få dansk-norske guvernører som virkelig klarte å få orden i det «veritable Sodoma» som regjerte på Christiansborg.

Først lot han sin forgjenger, den skruppelløse Anders Pederssøn Wærøe (Wellemsens etterfølger), arrestere for korrupsjon og mishandling av fortets inventar, mannskap og slaver. Wærøe ble beskyldt for å ha overarbeidet kompaniets slaver og unnlatt å gi dem tilstrekkelig med mat slik at mange var døde eller «udi saadan miserabel Etat befandtes, at de bedre var at ligne ved Benrader end ved fine Slaver». Selv skal han ha holdt et privat harem av unge og attraktive afrikanske slavinner, og solgt disse til høystbydende fremmede.

Videre skal Schielderup ha sørget for å få orden på både fortet og mannskapet som var i en forfallen tilstand. Blant annet tryglet han kompaniet om å sende bedre håndverkere og flere assistenter, og var tydelig med å understreke at «ædruelige og schichelige Personer, som har gode Beviiser om deres Liv [og] Levnet, hjemme, udsendes, og iche nogle, som for Liderlighed og andre Excesser maatte nødsages at udgaae, thi med saadanne Personher ere vi her meget brudte».

Utvidet slavehandel

Mangelen på kompetent arbeidskraft fra Europa gjorde Schielderup oppmerksom på den stadig voksende gruppen av «mulatter» (barn av europeiske menn og afrikanske kvinner) på fortet. Til direksjonen i København sendte han en forespørsel om å øke deres «gage» (lønn) «siden de giør samme Tjeneste og kan prefereres mange af de Blanke i Skikkelighed».

Hans vennlige innstilling til fortets håndverkere og lavere stilte ga ham et renomme som de undertryktes beskytter og venn. Hans største talent lå nok i hans evne til å komme godt overens med afrikanere. Dette var nemlig utslagsgivende for Schielderups aller største gevinst i sin tid som guvernør: utvidelsenav den dansk-norske slavehandelen.

I 1735 fikk han nemlig i havn en avtale med den mektige Cabuseeren (høvding), Orsu i Ningo, omtrent 75 km øst for Christiansborg, som ga danskene og nordmennene rett til å handle slaver og etablere et slavefort her mot en månedlig betaling. Kort tid etter ble fortet Fredensborg bygd – det første av en rekke dansk-norske slavefort som ble reist på kystlinjen øst for Christiansborg i andre halvdel av 1700-tallet, og som sørget for å holde liv i den dansk-norske slavehandelen.

Totalt kostet etableringen av Fredensborg 1300 riksdaler, hvorav en stor andel gikk til Orsu. En relativt dyr investering altså. Men ifølge Schielderups egne ord skal byggingen ha vært lønnsom. Selv skriver han at: «For hver 20 Slaver, ieg har faaet, troer jeg ikke, de hollandske og engelske har faaet 2 ». Ved hans død i juni 1736 skal fortets beholdning ha talt 10318 riksdaler i gull, 59 slaver og nesten 1000 pund elfenben mot knappe 20 mark gull (verdt 3648 riksdaler) og 44 slaver ved hans ankomst til fortet i august 1735.

Det som også er sikkert, er at hans fremferd skapte misunnelse hos de dansk-norske aktørenes europeiske konkurrenter, som også ville handle slaver her. Hollenderne skal visstnok ha utlovet en dusør på 100 benda gull (ca. 3200 riksdaler) for å få ham drept.

Satte spor

Både Wellemsen og Schielderup styrte i relativt korte perioder, men deres innsats var som vi har sett likevel på mange måter avgjørende for den dansk-norske slavehandelens suksess. I det hele tatt, alle de nordmenn som tjenestegjorde på fortene i Afrika var med på å forme slavehandelen og de afrikanske samfunnene de var en del av, like mye som de ble formet av dem. Veldig få overlevde de første fatale årene på Gullkysten, men de som gjorde det kunne faktisk holde ut ganske lenge, slik som Cornelius Pettersøn. Men de få nordmenn som returnerte til hjemlandet var nok ikke de samme før. Avmagrede, kopparrete eller gule i huden. Alkoholen, det hete klimaet og bestandig frykt for farlige sykdommer satte sine spor.

Livet i det «veritable Sodoma» var ingen dans på roser.