Isfjorden, Svalbard

  • Denne artikkelen ble først publisert i 2015.

Trålposen heises opp av Isfjorden, like utenfor Longyearbyen på Svalbard. Dras inn på det rustne dekket.

Forskere med bøtter og oransje regndresser løper over dekket. Alle lyser av barnslig forventning.

Men trålbas Geir Sørensen rister sørgmodig på hodet. ”Bare gjørme”. Forskerne bråstopper. Trålen har gravd for dypt. Alt må dumpes tilbake i havet. Et par timer senere gjør de et nytt forsøk. Det blir suksess, flere enn 30 ulike fisk, maneter, sjøstjerner, anemoner, reker og krabber kan bestemmes.

Det ukjente havet

De arktiske havene er i endring. Aldri har fiskekvotene i Barentshavet vært større enn nå. Klimaforsker Svein Sundby sier at det som har fått bestandene av torsk, hyse, sei, makrell og kolmule til nærmest å eksplodere, skyldes den forholdsvis moderate temperaturøkningen på 1,5 grader siden slutten av 1970-tallet i kombinasjon med bærekraftig fiskeriforvaltning. Ytterligere temperaturøkning vil kunne få motsatt virkning.

En ung havhest, en vanlig måkefugl på havet i nord, henger over sjøen i håp om å få tak i noe forskerne kaster over bord.
Ole Mathismoen

Og hva skjer enda lenger nord, i Polhavet der sjøisen smelter, og et skip lastet med forskere forsøker å finne svar. Vil torsken svømme dit? Vil det bli mulig å starte kommersielt fiske av torsk og andre fiskeslag der?

Myldrende forskere

Et tyvetalls forskere fra flere land med svært ulik kunnskap skal avsløre Polhavets biologiske og kjemiske hemmeligheter.
Ole Mathismoen

Noen timer før prøvetrålingen i Isfjorden: Forskningsskipet "Helmer Hanssen" ligger fredelig ved Bykaia utenfor Longyearbyen på Svalbard. Tromsøflyet har akkurat landet, og skipsmannskapet vet hva som straks kommer. ”Snart kryr det av dem her”, sier trålbasen. Og ganske riktig, snart klatrer rundt tyve forskere med store kofferter, bager og metallkasser opp landgangen. De neste tre ukene skal de på tokt inn i nærmest ukjent hav, nord for Svalbard.

Til nå har forskningstoktene stanset der Barentshavet og kontinentalsokkelen slutter og Polhavet starter. Der det ikke lenger er 200–600 meter dypt, men det skråner ned til mer enn 3000 meters dyp.

Når isen forsvinner tar det åpne mørke havet mot mer varme som igjen fører til mer smelting. Rekordlavt isdekke i polhavet i 2012, også 2015 blir et av årene med minst sommeris.
Ole Mathismoen

Is dekket alt

– For få år siden var de områdene utilgjengelige fordi det alltid var dekket av is. Det vi gjør nå har aldri vært gjort før. Vi vet lite om økosystemet i Polhavet, sier oseanograf og toktleder Randi Ingvaldsen.

For å forstå hvorfor fisken trekker nordover må man måle og forske på langt mer enn temperaturen i havet, sier toktleder Randi Ingvaldsen.
Ole Mathismoen

De siste par tiårene har sommersmeltingen av sjøis i Arktis økt dramatisk. 2015 blir et nytt år med lite is. De årlige variasjonene er store, men trenden er klar. Én av årsakene er global oppvarming.

”Helmer Hanssen” invaderes av mer enn tyve norske og internasjonale forskere. Her er hun som har dedikert sitt liv til bunndyr, og han som kan alt om fisk. Hun som bruker livet sitt på havets kjemi, og han som er verdensmester i plankton. Og noen av dem kan ting jeg ikke visste at noen kunne noe om, som maneter på store havdyp.

Melissa Chierci, kjemisk oseanograf, klargjør avanserte instrumenter som senkes ned i havet for å måle surhetsgrad og CO2-opptak.
Ole Mathismoen

Vil bli enda varmere

I tre uker går forskerne og mannskapet døgnkontinuerlige skift – seks timer på, seks timer av – for å finne ut om, og eventuelt hvordan, Polhavet er påvirket av klimaendringer.

– Når isen trekker seg tilbake, blir det mer åpent hav. Solvarmen tas opp i havet i stedet for å bli reflektert fra isen, og økosystemet endrer seg. Vår hovedoppgave er å finne ut hva som skjer med fisk, inkludert de kommersielle artene, de vi fisker, sier Randi Ingvaldsen.

Men for å forstå om fisken trekker nord mot Polhavet og øker i mengde, nytter det ikke å bare studere temperaturen. Forskerne må forstå hele økosystemet.

Derfor er det like viktig å telle hval og sjøfugl, måle temperatur, saltinnhold, næringssalter og surhetsgrad, sjekke bunndyr og de utallige artene med plankton og arktiske fiskearter.

Torsk i Polhavet?

Fisk deles ikke bare opp i arter, men også etter hvor i havet de lever. Pelagiske arter som lodde og makrell trives i de frie vannmassene, og bryr seg ikke om hvor dypt det er, bare det er nok mat. Torsk, sei og hyse må ha tilgang til havbunnen – og da må det ikke være for dypt. Dessuten skilles det mellom arktiske fiskeslag og boreale (kald-tempererte), som er mer varmekjære.

Forskerne kaster seg over resultatet fra trålen. Det kryr av smådyr og fisk. Fra venstre fiskeribiolog Harald Gjøsæter, marinbiolog Lis L. Jørgensen, kjemisk oseanograf Melissa Chierci og oseanograf Randi Ingvaldsen.
Ole Mathismoen

Etter hvert som Barentshavet er blitt varmere, har torsken og andre boreale fiskeslag utvidet leveområdet nordover. I 2000 var torskekvoten på 430 000 tonn, mens den i 2013 og 2014 var var på mer enn én million tonn med en fangstverdi på 15 milliarder kroner.

Hvor langt nord fisken etter hvert vil trekke, avhenger av om det finnes mat nok – og om bunnfisk som torsk og hyse klarer å tilpasse seg et liv i de frie vannmassene. Det er mer sannsynlig at de trekker videre østover langs den sibirske kysten enn nordover i det dype arktiske Polhavet.

Lodda er nøkkelen i økosystemet i nord. Mange lever av den – og kanskje kan det en dag bli kommersielt fiske etter det også i Polhavet.
Ole Mathismoen

Elsker klimaendringene

– Vi har sett endringer i planktonlivet i Polhavet etter at isen trakk seg tilbake. Og i fjor fanget vi torsk i områder med dyp på hele 1800 meter – langt ut i Polhavet. Kanskje hadde de bare tatt seg en tur. Vi vet ikke. Men kommersielt fiske så langt nord tror vi ikke vil skje i overskuelig fremtid, sier Ingvaldsen. Men hun utelukker ikke at det etter hvert kan komme lodde, blåkveite og uer der isen har smeltet bort.

– Så klimaendringer er bra for torsken og boreale arter som lever på grensen til Arktis?

– Ja, varmere Barentshav har til nå vært en fordel for torsk og andre varmekjære arter. De har økt sitt utbredelsesområde og økt i antall. Men for de arktiske artene, de som til nå har hatt den isfrie delen av Barentshavet for seg selv, er det verre. Bunndyr, sel, polartorsk og mange, mange andre. De har ikke noe sted å reise hvis det blir for varmt for dem eller for sterk konkurranse, sier Randi Ingvaldsen.

Havhest i svev over Isfjorden på Svalbard
Ole Mathismoen

Mesteparten naturlig – til nå

Havforskningsinstituttets Svein Sundby er en av verdens fremste klimaforskere med hav som spesialområde, en av hovedforfatterne i siste rapport fra FNs klimapanel. Sundby forklarer at mye av oppvarmingen i Barentshavet de siste tiårene skyldes naturlige sykluser.

Fiskeribiolog Harald Gjøsæter, marinbiolog Lis L. Jørgensen og oseanograf Randi Ingvaldsen følger spent med på hva trålen har fått med seg fra havbunnen.
Ole Mathismoen

– Men fremover blir det motsatt, de naturlige vil bli mindre viktige. Det vi har sett av oppvarming de siste 30–40 årene er svært moderat, bare forbokstaven, på hva vi kan vente de neste tiårene, i hvert fall i siste halvdel av dette århundret. Alt avhenger av våre utslipp av klimagasser, sier Sundby.

Kan bli svært dramatisk

– Skulle verden klare å begrense global oppvarming til 2 grader vil det føre til dobbelt så stor oppvarming i Barentshavet som vi har hatt til nå. Da nærmer vi oss grensen for hva de boreale artene som torsk, sei og hyse, kan klare. Og klarer vi ikke togradersmålet og havner på 3, 4 eller kanskje 6–7 grader hvis vi ikke reduserer utslipp i det hele tatt, vil det være svært, svært dramatisk for både Norskehavet og Barentshavet. Temperaturen vil være langt, langt over det som er gunstig for de kommersielle artene vi fisker på, sier Svein Sundby.

Forskningsskipet «Helmer Hanssen» eies av Universitetet i Tromsø, men jobber også for Havforskningsinstituttet.
Ole Mathismoen