Viten

Viten: Småbruket bidro til «den norske modellen» | Ottar Brox

Den som har tid og tålmodighet til å studere landbruksstatistikk, vil finne ut at betegnelsen «Annerledeslandet» på Norge må ha noe for seg.

Fremdeles preges det norske kulturlandskapet av småbruksfasen i vår økonomiske historie, skriver Ottar Brox. Foto: Lien, Kyrre / SCANPIX

  • Ottar Brox, professor emeritus
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Fra skolen har vi fått med oss at veien til et moderne, rikt samfunn har gått fra arbeidskrevende og lite lønnsomt jordbruk til industri – og etter hvert mer tjenesteyting.

Slik er den enkleste versjonen av vår økonomiske historie: Folk forlater småbrukene og husmannsplassene sine, der de tjener for lite, og melder seg som arbeidskraft i fabrikkene og servicesektoren.

For de fleste moderne land går de historiske kurvene i kryss: Tallet på jordbrukere går nedover, og det blir stadig flere sysselsatte i de moderne næringene. Men i Norge viser den historiske statistikken et helt annet bilde:
Industrisysselsettingen i vårt land steg fra 17.000 i 1825 til 95.000 i 1851 – da industriveksten for alvor var kommet i gang – og kulminerte i 1951 med 358.000.

Men ulikt de fleste andre sammenlignbare industriland vokste tallet på norske jordbruksenheter omtrent like sterkt som tallet på industriarbeidere: Fra 93.571 i 1819 til 246.634 i 1907 – til brukstallet kulminerte med 345.125 så sent som i 1959. Denne veksten finner vi særlig i periferien, sterkest i Nord-Norge – ikke bare i Målselv og Bardu, dit frostutsatte døler emigrerte, men særlig i fiskerike kystområder. Mange ubebodde øyer og andre isolerte boplasser ble tatt i bruk – lenge etter at den britiske «industrielle revolusjon» hadde samlet eiendomsløse bygdefolk i millionbyer.

Dårlig jordkvalitet ga mange bønder

Hvordan kan vi forklare denne viktige forskjellen mellom sammenlignbare land, og hva slags langsiktige konsekvenser har dette særnorske vekstforløpet fått for vårt samfunn?

Av mange romaner og annen litteratur kan en få inntrykk av at det norske bygdesamfunnet var satt sammen av to kategorier hushold: Odelsbønder og husmenn. Men både statistikken og utallige bygdebøker viser at den dominerende husholdstypen må ha vært småbrukerfamilien, som kombinerte avkastningen av ett eller to kyr, noen småfe og en potetåker med tilfeldige og varierende kontantinntekter.

Det kan høres ut som et paradoks, men den viktigste årsaken til at så mange norske familier drev jordbruk, må ha vært den dårlige jordkvaliteten i det aller meste av Norge. Nesten hele landet – utenom områdene rundt Oslofjorden opp til Mjøsa, og noen trønderbygder – var kommersielt verdiløst: Eieren ville ikke få pengene sine igjen om han dyrket opp de myrene som måtte grøftes, skrapskog der hundrevis av seige trerøtter måtte fjernes, eller tørre og steinete morener – for å produsere mat og ull for markedet.

Derfor var jord lett tilgjengelig eller billig for eiendomsløse, enten de bygslet, kjøpte eller arvet teiger etter foreldre. «Småbruker» var en relativt lett oppnåelig status i vårt land, noe den ikke var i mer fruktbare områder – som i Storbritannia. Skotske leilendinger ble kjeppjaget fra jord som deres forfedre gjerne hadde brukt i generasjoner – da ullprisen steg så sterkt at eiendomsverdiene ble tidoblet i løpet av noen få år.

Fremdeles preges det norske kulturlandskapet av småbruksfasen i vår økonomiske historie – og kanskje særlig av de oftest rødmalte to-kyrsfjøsene med plass også for fire til seks vinterfødde søyer, noen ganger ombygd til mer moderne bruk. Men den som har aldri så lite kjennskap til landbruksøkonomi – «stordriftens fordeler» -- kan ikke la være å undre seg over hvorfor de fleste av disse tusenvis av nyryddere ga seg så snart de hadde for nok til ett eller to kyr – og lam nok til saltestampen? Hvorfor hørte de ikke på landbruksetaten, som mente de burde satse på å utvikle «levedyktige familiebruk»?

Les også

Småbruk med falleferdig hus ble solgt for dobbel pris

Måtte ha kontantinntekter

Her må forklaringen være lett å finne ved hjelp av enkle økonomibegreper: Når det lokalt ikke er noen som har bruk for din arbeidskraft, og du har adgang til jord, er det umiddelbart lønnsomt, for ikke å si nødvendig, å prøve å skaffe mest mulig av det familien må ha ved hjelp av egen arbeidskraft. Men ingen klarte seg helt uten kontantinntekter, og det å skaffe seg noen dalere eller kroner ved hjelp av dårlig eller tungdyrket jord, konkurrerte dårlig med sesongfiske og tømmerhugst – slik fedrelandet er skrudd sammen – eller bygg og anlegg mellom onnene og forskjellige slags håndverk.

Det er slike livsbetingelser som har skapt vårt desentraliserte kulturlandskap – sterkt preget av de små røde tokyrsfjøsene, og på kysten sjøhusene i fjæra. Men gode og detaljerte lokalhistorier forteller oss at de kan være skapt på minst to forskjellige måter: Vi har både småbruksgenererte industribygder og industrigenererte småbruksbygder:

Nye småbruk ble for eksempel etablert av nygifte par, og så snart de hadde bygd hus, ryddet nok jord til husbehov, gjelden økte og barna begynte å komme i puberteten, kunne de voksne i huset være sterkt interessert i arbeid utenfor bruket.

Det betydde at bygda representerte et arbeidskraftpotensial for gründere med planer om en møbel- eller tekstilfabrikk, og slik ble norsk industri et stykke på vei en bygdenæring.

Men det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på at industri eller gruvedrift kunne føre til etablering av mange småbruk, noe som er med på å forklare at industrisysselsettingen og småbrukstallet vokste i samme takt frem til 1959. Ett eller to kyr og en potetåker reduserte kontantbehovet, og var bra å ha om en mista jobben, og det hendte jo. Industri- og anleggsarbeidere skaffet seg gjerne noen husdyr, der jord var tilgjengelig for dem.

Og da det på 1930-tallet ble slutt på gruvedrift i Vaddas, ble det etablert hundrevis av bureisingsbruk i Skjervøy kommune i Nord-Troms. Industrien genererte med andre ord nye småbruk enten den ekspanderte eller krympet.

Les også

Lettere å realisere småbruksdrømmen

Norske arbeidsgivere konkurrerte med småbruket

Hva slags betydning har dette litt særegne forholdet mellom primærnæring og industri hatt for det norske samfunnets utvikling?

Vi må for det første kunne si at Norge som samfunn ikke bare tok vare på vårt førindustrielle forsyningssystem under moderniseringsprosessen, mens det for eksempel i Storbritannia nærmest ble rasert, slik for eksempel Karl Polanyi fremstiller det i The Great Transformation. Det betyr at alt vi klarte å få til av industri, innebar netto tillegg til det norske nasjonalproduktet, mens britene måtte trekke fra forbruksverdien av den førindustrielle selvforsyningsproduksjonen til eiendomsløse bygdefolk.

Men dessuten – og det er kanskje viktigere: Småbruket – eller rettere sagt yrkeskombinasjonene – var under vår industrialiseringsprosess et reelt likeverdig alternativ til industri og annet lønnsarbeid for «folk flest».

Riktignok emigrerte mye ungdom, men den raske veksten i brukstallet, og det at knapt nok noen etablerte bruk ble lagt øde, må vel tyde på at småbruk gjennom hele industrialiseringsprosessen – og frem mot 1960-tallet – var et alternativ som kunne være like attraktivt som de jobbene som norske arbeidsgivere kunne tilby folk med syv års folkeskole.

Det er kanskje grunnlag for en hypotese om at virkelig dårlig betalte og kanskje helsefarlige arbeidsplasser var en relativt liten del av den norske industriveksten – nettopp fordi småbrukeralternativet var så pass lett tilgjengelig for alle? Eller at norske arbeidsgivere frem til etter krigen måtte skjerpe seg for å kunne konkurrere med to kyr, noen sauer, sesongfiske og en potetåker?


Les også:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Landbruk
  2. Industri
  3. Småbruk
  4. Historie

Relevante artikler

  1. NORGE
    Publisert:

    SMS-ene viser hvordan regjeringen åpnet grensene til Norge. De neste månedene strømmet flere tusen smittede til Norge.

  2. HISTORIE
    Publisert:

    Tusenvis av nordmenn flyttet til Amsterdam. Mange endte i dyp fattigdom og nød.

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    Ole Erik Almlid er den nye NHO-sjefen: – Det er veldig mange som tar for lite ansvar.

  4. A-MAGASINET
    Publisert:

    – Ingenting av det jeg driver med, gjør meg populær på Oslos kafeer

  5. OSLO
    Publisert:

    Stortinget som skyskraper og trafikk i tre etasjer - slik så Aftenposten for seg dagens Oslo i 1929

  6. VERDEN
    Publisert:

    Lakselus, sykdom og høye kostnader tvinger produksjonen av fisk ut av havet og opp på land