Viten

Uviten: Vitenskap eller moralisme?

På tross av at økonomifaget er sterkt politisert, nyter det høy prestisje.

- Selv om det er mye usikker viten og en sterk grad av politisering, har samfunnsøkonomien høy prestisje, skriver Kristian Gundersen. Foto: Roald, Berit

  • Kristian Gundersen
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.
  • I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
    Man snakker ofte om at noe enten er vitenskapelig eller ikke. En slik svart/hvitt-tenkning kan kanskje forsvares med at den vitenskapelige oppfatningen trolig er den beste man har, selv om den er dårlig.

Det er likevel store forskjeller på hvor sikker en vitenskapelig ”sannhet” er. For eksempel vil de fleste ha stor tillit til grunnleggende fysikk. Det er stor enighet om det blant fagfolk, og det er vanskelig å politisere. Vi kan altså trygt legge fysikk til grunn for handling.

I den andre enden av spekteret finnes en del samfunnsvitenskaper. For eksempel er mye kjønnsforskning sterkt fortolkende og sterkt politisert.

Høy prestisje

Disse ulikhetene må få konsekvenser for hvor stor vekt man skal legge på forskningsresultatene med deres tilhørende eksperter. Selv om kjønnsforskning har vært lagt til grunn for politikkutforming, har det vært så som så med prestisjen i vitenskapelige miljøer. Faget samfunnsøkonomi er annerledes. Selv om det også der er mye usikker viten og en sterk grad av politisering, har faget høy prestisje.

Kristian Gundersen.

I sommer kom uenigheten blant fagøkonomer godt frem gjennom dekningen av hellaskrisen i utenlandske kvalitetsaviser. I norske medier var det derimot en overvekt av bidrag fra eksperter i det private næringsliv. Disse er ideologisk preget av sin tilhørighet, og det kan til og med hende de forsvarer økonomiske interesser gjennom de posisjoner de selv har i markedet.Man ville fått et mer mangfoldig bilde av krisen om mediene hadde basert seg mer på uavhengig akademisk eksperter. Disse ville for eksempel ha problematisert overforenklinger, slik som om at det er flittige tyskerne som nå skal betale for grekere som bare danser Zorbas dans.

Hellas har riktignok store indre politiske problemer, men Tyskland selv har aldri har måttet betale sin statsgjeld når den steg dem oppover pipa, heller ikke etter nazitiden.

Les også Øyvind Østerud om Hellas:

Les også

Europa er i krise. Hva er den feilslåtte politikkens kilder?

Usikkerhet

En helt sentral usikkerhet i økonomifaget er hvordan man skal håndtere nedgangstider. En skole etablert av John Maynard Keynes (1883–1946) sier at under depresjoner skal man stimulere økonomien for eksempel ved å øke offentlige utgifter, hvor såkalt nødsarbeid er den mest ekstreme varianten.

En annen skole som særlig markedsliberalister liker å tilegne Adam Smith (1723-1790), mener at man må sette tæring etter næring, og drive en økonomisk nøysomhetspolitikk. Særlig må staten spare.

Dessverre enes ikke fagøkonomene om hvilken av disse diametralt motsatte synene som er det riktige. Dette er synd, for det får fort praktiske konsekvenser.

Rådet til å stemme nei

Keynesianere rådet grekere til å stemme nei ved folkeavstemningen om avtalen med EU, mens nøysomhets-tilhengere tiltrådte et ”ja”. Det fantes nobelprisvinnere i økonomi i begge leire og som altså ga grekerne motsatte råd.

Den såkalte troikaen (EU-kommisjonen, den europeiske sentralbank og det internasjonale pengefondet) synes derimot å ligge fast hos Smith, uten at jeg vet om dette er vitenskapsbasert, interessepolitikk, ideologi, eller ren moralisme.

Uenigheten blant økonomene har mange rent vitenskapelige årsaker, men et sentralt tema er synet på tid, og hvor mye man skal tolerere av menneskelig lidelse underveis.

Mange tilhengere av nøysomhetslinjen har en kullsviertro på at det frie markedet løser problemene best i det lange løp. Kanskje er det riktig, men til dette svarte Keynes med sitt berømte: ”i det lange løp er vi alle døde”.