Viten

Etter mirakelmedisinen

Vi må jobbe hardere for å utvikle alternativer til antibiotika nå når antibiotikaresistens sprer seg over hele verden, skriver mikrobiologen Jessica Lönn-Stensrud.

Antibiotika er vidundermedisinen som er på vei til å forsvinne. Å bremse utviklingen av resistens er ikke nok.

  • Jessica Lönn-stensrud
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Forestill deg følgende scenario: En kvinne skal gjennomgå en enkel hofteoperasjon. Etter inngrepet får hun en bakteriell lungebetennelse. Hun får behandling med antibiotika. Men den virker ikke. Det viser seg at kvinnen bærer på en multiresistent bakterie. Legene prøver en rekke forskjellige antibiotika, men bakterien er resistent mot alle. Til slutt får hun septisk sjokk og dør.

Dette har faktisk skjedd, i Toscana i Italia. Gian Maria Rossolini, professor i mikrobiologi, delte historien på den svenske Medicinska riksstämman 2013.

Dødelig problem

Det har lenge vært kjent blant forskere at denne skumle virkeligheten lurer rundt hjørnet. Allerede Alexander Flemming varslet i sin Nobel-tale i 1945 om at bruken av antibiotika ville gi resistente bakterier. I dag sprer antibiotikaresistens seg, og den sprer seg raskt.

For 50 år siden var spørsmålet om vi trenger nye typer antibiotika på agendaen. I dag diskuterer vi det samme, og det skumle er at vi ikke er kommet spesielt mye lenger.

I «Antibiotika, mirakelmedisinen som kan forsvinne» i Aftenposten Viten 27. desember skriver Ørjan Olsvik, Arnfinn Sundsfjord, Gunnar Simonsen og Sissel Rogne at Norge har klart å redusere bruken av antibiotika både i helsevesenet og i landbruket. Men til tross for gode tiltak i Norge sprer antibiotikaresistens seg.

Jessica Lönn-Stensrud

Artikkelen avsluttes med: «Vi kan neppe redusere antibiotikaresistens i bakterier vesentlig, men med spesifikke tiltak kan vi begrense utviklingen slik at mange antibiotika vil være virksomme i mange år til».Dette utsagnet skal muligens virke beroligende på oss, men jeg synes det har motsatt effekt. Betyr det at jeg fortsatt kommer til å ha tilgang til antibiotika i løpet av min levetid, men ikke mine barn? Eller vil det være over og ut lenge før det? Det som lyser med sitt fravær er det viktigste spørsmålet – hva gjør vi når vi ikke har noen fungerende antibiotika lenger?

Sprer seg raskt

Allerede i dag opplever vi at mennesker får infeksjoner forårsaket av bakterier som er resistente mot de typer antibiotika vi har til rådighet. For eksempel ser vi at tarmbakterier med en spesiell resistensmekanisme (ESBL-carba) sprer seg raskt i verden.

I et debattinnlegg av Socialstyrelsen og Smittskyddsinstitutet i Sverige, (Läkartidningen, mars 2013) kan vi lese om skremmende erfaringer fra resten av Europa der man har hatt utbrudd av infeksjoner med bakterier som har denne resistensmekanismen.

Fem av syv pasienter døde på et sykehus i Paris, i Istanbul døde 10 av 15 pasienter og i den tyske byen Essen døde fem pasienter etter transplantasjoner.

Vi trenger ikke dra lenger enn til Sverige for å finne tilfeller der mennesker har mistet livet som følge av resistente bakterier. I 2009 døde tre for tidlig fødte barn på Karolinska institutet, i 2012 døde en for tidlig født gutt på Sachsska barnsjukhuset i Stockholm og i 2013 døde to pasienter i Växjö. Infeksjoner forårsaket av multiresistente bakterier er vanskelige og i noen tilfeller helt umulige å behandle med antibiotika.

Bakteriene har nå begynt å utvikle resistens også mot de antibiotikatypene legene hittil har tenkt er siste utvei når ingen annen behandling har effekt.

Hjelper det å bremse?

Selvsagt er det viktig å bremse, og helst stanse, resistensutviklingen. Men vi ser også stadig tydeligere at det ikke lar seg gjøre. Bakterier er noen av de mest tilpasningsdyktige organismene som finnes, og derfor utvikler de raskt resistensmekanismer mot de forskjellige typene antibiotika vi har. Man kan stille spørsmål ved hva det betyr at Norge og Sverige har særlig restriktiv bruk av antibiotika, når store deler av verden ikke har noen form for begrensning.

Det går ikke an å isolere seg i den verden vi lever i. Vi tar med oss bakterier hjem fra utenlandsturene våre og sprer dem videre blant familie, venner, kollegaer, i barnehager og skoler. Man bruker også antibiotika i matproduksjonen i store deler av verden. Da vil dyrene spre resistente bakterier videre til bøndene som så sprer dem videre i samfunnet.

Det moderne helsevesenet vi har i dag kan ikke bedrives uten antibiotika. Derfor har vi diskutert nødvendigheten av å finne nye typer av antibiotika lenge; men hvorfor har så lite skjedd?

Jeg vil ikke være den generasjonen som overleverer en dårligere verden til neste generasjon og skyver over ansvaret over på våre barn og barnebarn. Vi står ved et veiskille. Enten kan vi bruke vår kraft til å bremse resistensutviklingen, eller så kan vi prøve å finne en løsning på problemet og gjøre noe nå.

Nye former for antibiotika

I forbindelse med at World Economic Forum i Davos adresserte det globale problemet med resistente bakterier i 2013, etterlyste Otto Cars, professor i infeksjonssykdommer og leder for det internasjonale nettverket ReAct (Action on Antibiotic Resistance), et politisk initiativ for å unngå at antibiotikaresistens skal rasere det helsesystemet vi har bygget opp.

Cars har vært sentral i arbeidet mot antibiotikaresistens. Ifølge professoren er den tøffe sannheten at vi ikke har oppdaget et eneste antibiotikum med ny virkingsmekanisme siden 1987. Grunnen er vitenskapelige utfordringer, men også at lønnsomheten for antibiotika er mer usikker enn for andre typer av medikamenter, skriver han i Svenska Dagbladet.

Gunnar Skov Simonsen, leder for NORM (Norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens), har også sagt at årsaken ikke ligger i at industrien nødvendigvis taper penger på antibiotika, men at de tjener mer på å utvikle legemidler for kroniske tilstander som hjerte-kar sykdommer, diabetes og psykiske lidelser, og vanlige tilstander som overvekt, impotens, håravfall og lignende.

Lys i mørket

Det finnes noen lys i mørket. Vi har i de siste tiårene lært mye om bakterier og deres levemåte. Mange forskergrupper arbeider i dag med å finne alternativer til antibiotikabehandling. Et lovende prosjekt har vært å bruke en oppdagelse gjort av den amerikanske professoren Bonnie Bassler. Hun fant ut at bakteriene er langt mer sofistikert enn vi tidligere har trodd. For eksempel kan de snakke med hverandre og bygge kompliserte samfunn på overflater i menneskekroppen eller i andre miljøer.

Bakteriene snakker med hverandre ved å bruke signaler slik at andre bakterier i nærområdet kan oppfatte dem. På den måten kan de unisont skru av eller på nødvendige gener for å koordinere aktiviteter som å kolonisere en overflate, bygge et bakteriesamfunn eller angripe sin vert.

Bakteriene er også enormt tilpasningsdyktige og kan feste seg til mange forskjellige typer overflater. Bakteriesamfunnene, som kalles biofilmer, kan bestå av en eller flere forskjellige typer bakterier. I en biofilm samarbeider bakteriene om oppgaver som næringstransport, søppeltransport og beskyttelse mot antibiotika og menneskekroppens immunforsvar. Nesten alle infeksjoner vi utsettes for skyldes at bakterier danner en biofilm. Bakteriene kan så produsere toksiner som gjør oss ordentlig syke.

Ved å bruke strategisk krigsføring og forstyrre og sabotere kommunikasjonen mellom bakteriene vil vi kunne forhindre at de fester seg til overflater og danner biofilm. I et drømmescenario vil dette hindre dem i å utvikle resistens, siden metoden ikke innebærer at bakteriene drepes. En forskergruppe ved Universitetet i Oslo jobber med å finne molekyler som kan forstyrre bakteriekommunikasjonen.

Men det er fortsatt en lang vei å gå, og foreløpig er det meste av forskningen på laboratorienivå. Det vil være et stort behov for samarbeidspartnere og penger til videre forskning for å komme i mål.

Bakteriofagene

I Georgia finnes det også en gruppe forsker som mener å ha løsningen på problemet. De bruker bakteriespisende små virus, bakteriofager, som fungerer som skreddersydde jegere for å drepe bakterier, blant annet omtalt i DN magasinet i august 2013.

Bruken av bakteriofagene var stor i det gamle Sovjet og de brukes fortsatt i Georgia og Russland, men metoden er ikke godkjent i den vestlige verden. Forskerne fra Georgia mener at bakteriofagene, de skreddersydde jegerne, er løsningen på det som kan bli en av de største truslene vi har mot menneskeheten i dag. De vil bruke bakteriofager for å drepe bakterier og stanse infeksjoner.

Utfordringen er at bakteriofagene er spesifikke og man må finne den riktige bakteriofagen som passer til den bestemte bakterien. Derfor trenger man gode diagnosemuligheter for å bestemme hvilken type bakterie som har forårsaket infeksjonen, og en effektiv metode for å produsere den passende bakteriofagen.

En annen ulempe man må finne en løsning på er at bakteriene som blir drept av bakteriofagene også vil begynne å produsere toksiner.

Et sterkt lys i mørket er oppstarten av kommisjonen Antibiotic resistance—the need for global solutions i 2013. Kommisjonen er et stort samarbeid som styres av tidsskriftet The Lancet Infectious Diseases og ledes av Otto Cars. Deres mål er ikke å fortelle at antibiotikaresistens er et problem, målet er fremfor alt å foreslå løsninger for å avverge resistenskatastrofen, men også finne ut hvorfor antibiotikaresistens har vokst til et så stort globalt problem (Lancet Infectious Diseases november 2013).

Nye alternativer

Dette er ikke tenkt som skremselspropaganda. Det er et ønske om å rette søkelyset mot et problem vi risikerer å møte istedenfor å bagatellisere det. Det finnes forskning, engasjement, tanker og ideer om hva man kan gjøre hvis antibiotikaæraen skulle gå mot slutten.

Da mener jeg vi ikke kan se oss fornøyde med å bremse utviklingen. Vi må også satse på å finne nye alternativer.

Les også

  1. Sykdommer kan bli like farlige som i gamle dager

  2. Når alt håp er ute, prøv et virus!

  3. Antibiotika, mirakelmedisinen som kan forsvinne