Viten

Vitenskap som opprør

- Amerikanske toppuniversiteter er ikke gode fordi de er stramt styrt, skriver Øyvind Østerud
  • Såkalt "profesjonell ledelse" kveler entusiasmen i fagmiljøene og vitenskapens egenart.
  • I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Øyvind Østerud
  • Øyvind Østerud
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Ved nordiske universiteter har det vært en langvarig strid om styringsordningen. En kampanje for ansatte fremfor valgte ledere pågår ved Universitetet i Oslo akkurat nå. Rektor er valgt på et program om valgt ledelse, men møter sterk motbør. Dette er en maktkamp mellom styringsnivåer, avgjørende for vitenskapens vilkår. Skal ledelse forankres i de faglige miljøene eller skal ledelse påføres ovenfra og utenfra?Ansatt ledelse underminerer prinsippet om vitenskapelig autonomi, med falske paralleller både til bedriftslivet og til amerikanske toppuniversiteter. Det dreier seg ikke om "effektivitet", men om en radikal omforming av rammene for kunnskapsutviklingen.

Kjetterske ideer

Den britisk-amerikanske fysikeren Freeman Dyson sier at vitenskap ikke bare er produktivkraft og samfunnstjeneste, det er opprør. Vitenskapen forfaller når den mister frihet til å forfølge kjetterske ideer ubundet av kulturelle konvensjoner, herskende tanker og maktpolitiske føringer. Den forskningen som ikke er autonom i forhold til stat og næringsliv, mister også sin verdi for stat og næringsliv. En tett symbiose, med universiteter styrt som en produksjonsbedrift, mister det ukonvensjonelle og kritiske saltet som gjør det verdt å støtte vitenskap. Uten vitebegjæret som fremste drivkraft, med radikal etterprøving og spørsmål til alle vedtatte sannheter, kveles både entusiasmen i fagmiljøene og vitenskapens egenart.

Tendensen i alle nordiske land er utvilsomt sterkere styring utenfra og ovenfra, kalt "profesjonell ledelse". Det liberale universitetet har tidsånden, eller hva det nå er, imot seg. Når en faktisk tendens tankeløst blir gjort til politisk norm, kalles denne feilslutningen for Humes giljotin . Det er overraskende at en så skolert mann som kunnskapsministeren legger hodet i giljotinen. I en fersk artikkel åpnet han for ansatte rektorer, dekaner og instituttledere fordi det er "moderne" og i pakt med tiden. Vi må tro at han er autonom nok til å tenke om igjen. Utviklingen av masseuniversitetet krever ingen endring i ledelsesformen. Den økte kompleksiteten og det økte presset utenfra gjør tvert imot det faglige selvstyret viktigere enn noen gang.

Norge er ikke USA

Amerikanske toppuniversiteter er ikke gode fordi de er stramt styrt. De er gode fordi mangfold og konkurranse mellom institusjonene skaper et frirom der gode forskere forhandler seg til optimale vilkår. Mangfold av finansieringskilder utdyper det institusjonelle frirommet selv om mange av de store universitetene er private. I Norge er statlige myndigheter tettere på og finansieringen mer ensidig, uansett hvordan universitetene blir organisert. Her er det universitetets autonomi som skaper det avgjørende frirommet.

Autonomien åpner for at et fagmiljø kollektivt kan velge en alternativ styringsmodell, dersom fraksjonsstrid eller andre grunner tilsier det. Modellen må kunne reverseres av fagmiljøet selv dersom situasjonen endrer seg. Det er en slik fleksibilitet noen av de norske universitetene hittil har åpnet for.

Det sentrale i denne debatten er at radikal maktforskyvning blir forkledd som spørsmål om effektivitet. Forkledningen er vellykket. Mellom frontene i debatten har universitetene en stor og uengasjert masse som ikke vil vite hva som traff dem før det er for sent.

Les også

  1. Kan opplevelser arves?

  2. Delbar juggel

  3. Skoleforskningen slår inn åpne dører