På skattejakt i solsystemets bakgård

Millioner av fascinerende verdener venter på å bli oppdaget utenfor Neptun, trolig også en superjord.

Hvor godt kjenner du egentlig solsystemet?

Vår sol er bare én av rundt 300 milliarder stjerner i Melkeveigalaksen. Solsystemet ligger ganske anonymt til i en uanselig liten bi-arm kalt Orionarmen. Selv om vi befinner oss på et noe bortgjemt sted i galaksen, kjenner vi likevel til et utall av planeter rundt andre stjerner, såkalte exoplaneter. Vi klarer til og med å oppdage fjerne galakser.

Så hvorfor kjenner vi da ikke vårt eget solsystem like godt som vår egen bukselomme?

For når du tenker deg om, hva vet du egentlig om det som befinner seg utenfor Neptun bortsett fra den forsmådde dvergplaneten Pluto? Ikke særlig mye?

For lite lys langt ute

Det er i så fall ikke spesielt underlig. Det er nemlig slik at metodene som benyttes til å oppdage exoplaneter ikke kan brukes til å oppdage objekter i vårt «nære» nabolag, til det er de for mørke.

Planeter rundt andre stjerner kan vi derimot oppdage siden de reflekterer lys fra sin moderstjerne. Til og med fjerntliggende galakser kan oppdages fordi de sender ut enorme mengder lys.

Forskerne har derfor svært liten kunnskap om de ytre områdene av Solsystemet, hvor det antas å befinne seg flere billioner isobjekter i alle størrelser. Men med nye teleskoper kommer dette til å endre seg.

Ser ut som en amerikansk fotball

Objekter utenfor Neptun kalles transneptunske objekter. I motsetning til solsystemets måner, som oftest er grå og ensformige rent fargemessig, ser det ut til at disse har en større fargevariasjon. Farge og form kan fortelle mye om hvilke stoffer de er laget av, hva slags miljø vi kan forvente på overflaten og hvordan de ble til.

Ta for eksempel dvergplaneten Haumea, som ligner en amerikansk fotball som følge av sin svært hurtige rotasjon.

Et annet eksempel er den badeand-lignende formen på kometen 67P/Churyumov-Gerasimenko – en komet som opprinnelig stammer fra de ytre delene av solsystemet. Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA ble den første i historien som klarte å landsette en sonde på en komet, eller mer riktig; en kometkjerne.

Det er først når kometkjerner blir forstyrret i sine baner og stuper mot den indre delen av solsystemet at de danner en hale og blir til kometer.

Av den besynderlige formen på denne kometkjernen kan man tydelig se at den består av to sammensmeltede deler. Sammensmeltingen forteller oss at de to himmellegemene må ha beveget seg ganske sakte i forhold til hverandre, i motsatt fall ville de begge blitt knust til småbiter.

Nesten som Mars

Når det gjelder farge, regnes den fascinerende iskloden Sedna som et av de rødeste objektene vi kjenner. Denne ekstremt fjerne verdenen er nesten like rød som Mars.

Fargen kan tyde på at overflaten er dekket av såkalte tholiner, som er en blanding av enkle karbonholdige stoffer. Tholiner er resultatet av at planeten er blitt utsatt for ultrafiolett stråling over lengre tid. Overflaten har ganske lik farge over det hele, noe som tyder på at objektet ikke har kollidert med andre større legemer, slik som er tilfelle for objekter nærmere Solen.

En ny æra

Etter romsonden New Horizons’ nærpassering av Pluto i fjor sommer står vi nå på terskelen av en helt ny æra når det gjelder kunnskap om de enorme områdene utenfor Neptun.

Folk flest vil bli like vant til å snakke om Sedna, Haumea, Quaoar, Weywot, Orcus og Vanth som de i dag snakker om Jupiter, Io, Enceladus, Saturn, Triton og Titan.

Fra Neptuns bane og videre 20 ganger lenger ut enn avstanden mellom Jorden og Solen finner vi Kuiperbeltet. Dette er et bredt belte av isobjekter som kan bli kometer en dag. Blant annet ovennevnte komet har sin opprinnelse her.

Utenfor dette finner vi Den Spredte Skiven, som også er et område med isete smålegemer. Noen av objektene i dette området har baner som sender dem mer enn 100 ganger lenger ut enn distansen mellom Jorden og Solen, til de aller fjerneste og kaldeste delene av solsystemet.

Ekstreme avstander

Sedna er et av de aller fjerneste objektene vi kjenner til og befinner seg for tiden 13 milliarder kilometer fra Jorden. Det er hele tre ganger så langt ut som Pluto. Sedna bruker hele 11 400 år på en tur rundt Solen. Til sammenligning bruker Pluto «bare» 248 år. Det er da vi først begynner å fatte de ekstreme avstandene.

Om 60 år vil Sedna være nærmest oss i sin bane, deretter vil det ta over 5000 år før denne iskloden er så langt vekk fra oss den kan være, ca. 140 milliarder kilometer unna.

Utenfor indre Oorts sky finner vi ytre Oorts sky. Dette er et kuleskall av islegemer som omhyller hele solsystemet og strekker seg over en fjerdedel av avstanden mot vår nærmeste nabostjerne Proxima Centauri, 4,2 lysår fra Jorden.

Kan ha funnet ny «superjord»

To forskere mener å ha funnet bevis for en helt ny planet. Denne «superjorden» har fått det foreløpige navnet Planet 96 og lusker rundt et sted i den indre delen av Oorts sky. En superjord er en planet med større masse enn Jorden, men mindre enn Uranus og Neptun.
Dersom denne planeten virkelig eksisterer, vil det være en svært interessant oppdagelse. Rundt andre stjerner har man nemlig sett at planeter med mellom 1 og 10 ganger Jordens masse er de mest vanlige, og inntil nå har man trodd at vårt solsystem mangler denne planettypen.

En bekreftelse på eksistensen av Planet 9 vil derfor være bevis for at vårt planetsystem likevel er ganske normalt.

Ny innsikt venter

Romsonden New Horizons er nå på vei mot nok et kuiperbelteobjekt hvor den vil gjøre observasjoner og gi oss mer kunnskap. Vi kan også studere kometer som besøker det indre Solsystemet fra Kuiperbeltet og Oorts sky for å lære mer om solsystemet vårt.

Det kan også tenkes at noen av disse kan ha sin opprinnelse i andre solsystem og dermed vil kunne gi oss ny kunnskap også om disse.

I tillegg til at vi i fremtiden vil lære mer om allerede oppdagede objekter, vil vi også oppdage flere nye. Objekter fra disse øde områdene er overskuddsmateriale fra Solsystemets dannelse og kan gi oss verdifull kunnskap om dets tidlige utvikling.

Vi har bare så vidt begynt å utforske solsystemets bakgård – skattejakten er i gang!

Les også: