Viten

Nesten ingen land i Midtøsten har sluttet seg til Flyktningkonvensjonen

Likevel sitter Libanon, Jordan og Tyrkia i styret til FNs høykommissær for flyktninger.

Den syriske flyktningen Ibrahim Mahmoud bor i et telt i en leir i Libanon sammen med sin familie. De fleste flyktninger i Midtøsten har status som «gjester». De befinner seg ofte i en ytterst vanskelig situasjon, med få rettigheter og minimalt med beskyttelse.
  • Maja Janmyr
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Nærmere 150 av verdens land har ratifisert FNs flyktningkonvensjon, det vil si at de er forpliktet til å følge denne.

Men i Midtøsten – som akkurat nå står overfor en av vår tids største flyktningkriser – har nesten ingen land sluttet seg til konvensjonen.

Hvorfor?

Forklaringen finner vi først og fremst i erfaringen med palestinske flyktninger, men også i dagens situasjon.

Historisk tradisjon

Midtøsten har historisk sett håndtert store mengder mennesker på flukt. Det osmanske riket hadde til og med et sentralisert system for integrering og bistand til visse nyankomne flyktninger.

Til tross for dette er det nesten bare Egypt, Jemen og Israel som i dag er part i flyktningkonvensjonen. Libanon, som var med på å grunnlegge, og Jordan og Tyrkia, som er medlemmer av, FNs høykommissær for flyktningers (UNHCR) styringskomité, har paradoksalt nok ikke sluttet seg til konvensjonen.

Disse landene er dessuten i dag vert for mange millioner mennesker på flukt.

Les også:

Les også

Teltleir for tre millioner mennesker står tom i landet som ikke har tatt i mot en eneste syrisk flyktning

1951

FNs konvensjon om flyktningers rettsstilling trådte i kraft i 1951, og samtidig ble også UNHCR etablert med mandat til å beskytte og bistå flyktninger. Dette ble fulgt av en tilleggsprotokoll i 1967, som fjernet den geografiske begrensningen som kun ga flyktningstatus til mennesker fra Europarådets medlemsland.

Tilsammen utgjør disse to det vi vanligvis omtaler som flyktningkonvensjonen. Tyrkia, et land med nærmere to millioner syriske flyktninger, har ratifisert 1951-konvensjonen og protokollen fra 1967, men har beholdt den geografiske restriksjonen, hvilket ekskluderer ikke-europeiske flyktninger fra flyktningstatus.

Selv om UNHCR opererer i flere land i Midtøsten under ikke-bindende såkalte «memorandums of understanding» (MoUer), har organisasjonen dermed ikke noen autoritet til å intervenere for å beskytte flyktninger i disse landene. Dette innebærer i dag at minst fire millioner syriske flyktninger i regionen står helt eller delvis uten den beskyttelsen som flyktningkonvensjonen kan – og bør – gi.

«Gjester»

For å gjøre vondt verre, er det bare noen få land i Midtøsten som har særskilt nasjonal lovgivning som omhandler asyl— og flyktningspørsmål. De fleste håndterer flyktninger enten tilfeldig eller under mer allmenne regler om opphold og innreise som gjelder for alle utlendinger.

Et gjennomgående trekk er at flyktninger i regionen omtales som «gjester». Resultatet er slående: Disse «gjestene» befinner seg som regel i en ytterst vanskelig situasjon, med få rettigheter og minimalt med beskyttelse.

Sett under ett gjør disse faktorene det kanskje mer forståelig at flyktningene tyr til alle tilgjengelige midler for å ta seg til et land der flere rettigheter kan ivaretas.

Palestina-spørsmålet

Da gjenstår altså spørsmålet om hvorfor flertallet av landene i Midtøsten ikke har sluttet seg til flyktningkonvensjonen. Islamsk tradisjon er ikke fremmed for ideen om å beskytte flyktninger og gode muslimer forventes å garantere sikkerheten for dem som ferdes i området.

Den historisk bevisste vet dessuten at land som Egypt, Irak, Tyrkia og Iran deltok i forhandlingene av flyktningkonvensjonen, og kunne dermed ha påvirket dens form og innhold.

Historisk sett handler disse landenes skepsis om de palestinske flyktningenes i Midtøsten. Under utarbeidelsen av konvensjonen på midten av 1900-tallet var flertallet av landene i regionen svært bekymret over hvordan konvensjonen skulle håndtere de palestinske flyktningene. Man fryktet at de skulle «degraderes til en ubetydelig posisjon».

Minst fornøyd var man med flyktningkonvensjonens tre såkalte varige løsninger: Tilbakevending til hjemlandet, lokal integrasjon i asyllandet, eller videre bosetting i et tredje land.

For de palestinske flyktningene, mente man, skulle det bare finnes én løsning: å vende hjem.

De som ikke er beskyttet

Med nettopp de palestinske flyktningene i tankene ble artikkel 1D innført i flyktningkonvensjonen, og her kunne altså landene i Midtøsten påvirke innholdet. Artikkelen utelater personer som får beskyttelse fra andre FN-organer enn UNHCR fra konvensjonens nedslagsfelt.

Altså omfattes ikke palestinere dersom disse får beskyttelse eller bistand fra UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger. På denne måten klarte man å beholde de palestinske flyktningenes særstatus.

Man skulle tro at landene ville slutte seg til konvensjonen etter innføringen av artikkel 1D, men med unntak av Jemen og Egypt, der UNRWA ikke opererer, forble de utenfor.

Les også:

Les også

Flyangrep mot Jemens innenriksdepartement

I dag er mange land i Midtøsten frustrert over det internasjonale samfunnets sviktende implementering av utallige FN-resolusjoner som gjelder palestinske flyktningers rett til retur, noe som gjenspeiler seg i en fortsatt vegring for å slutte seg til flyktningkonvensjonen.

Mer brennende realpolitiske faktorer i nåtiden synes også å fremprovosere vegringen: nasjonal opposisjon til integrering av flyktningene i vertslandene, uro over manglende ressurser og flyktningenes påvirkning på den øvrige befolkningen, feilaktig informasjon om økonomiske og sosiale byrder, spørsmål om nasjonal sikkerhet, og usikkerhet knyttet til hvilke forpliktelser man faktisk har under konvensjonen.

Denne usikkerheten fremstår naturligvis som underlig i lys av at flere av disse landene faktisk er medlemmer av UNHCRs styringskomité, og tvinger frem kritiske spørsmål om dette medlemskapet.

Hvis disse landene ikke tar flyktningers rettigheter alvorlig nok til å ratifisere grunnleggende regelverk, hvorfor skal de da ha makt over viktige beslutninger som berører flyktninger globalt?

Syrisk masseflukt

De siste årenes masseflukt av syrere har igjen aktualisert spørsmålet om tilslutning til flyktningkonvensjonen. Da Libanon, et land der hver fjerde innbygger er flyktning, ble invitert til en konferanse i Tyskland i 2014 om den syriske flyktningkrisen, fryktet regjeringen at dette var en «felle» for å tvinge dem til å ratifisere konvensjonen.

Men som de fleste andre land i regionen har ikke Libanon latt seg overbevise om at fordelene veier tyngre enn ulempene ved å bli part i konvensjonen.

I siste instans er det regionens flyktninger som trekker det korteste strået.

  • Lurer du på hvordan vi skal håndtere flyktningene som klarer å komme seg til Norge? Les denne.
  • Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere?Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!
    Rettelse: En tidligere versjon av denne teksten hevdet at Tyrkia ikke hadde ratifisert UNCHRs flyktningprotokoll fra 1967, dette stemmer ikke.

Les også

  1. - Kaotisk og uholdbart for flyktninger som venter på Tøyen

  2. Fire russiske jagerfly skal være på plass i Syria

  3. Obama og Merkel snakket om flyktningkrisen