Viten

Miljøgiftene omgir oss

Gang på gang blir det slått fast at klimaendringene er det største problemet jordkloden møter i dag. Men hva om det finnes et annet, større problem som truer hele vår eksistens?

Miljøgifter skjuler seg flere steder enn man tror. Epoxylaget på innsiden av hermetikkbokser inneholder miljøgiften Bisfenol A. Foto: Microstock/NTB Scanpix (ill.bilde)

  • Kirsten Eline Rakkestad
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Temperaturen vil fortsette å stige. Store mengder av isen på Grønland og polene har smeltet. Havnivået vil stige mer enn tidligere antatt. De våte områdene vil bli våtere og de tørre tørrere. Det er mer uvær i vente, om enn kanskje ikke så ille som tidligere antatt. Rapporten om klimautviklingen på kloden vår som nylig ble sluppet av FNs klimapanel tegner et dystert bilde av framtida dersom politikerne og vi andre sammen ikke er villige til å endre kurs.

Men hva om det ikke er klimaendringene som er den største trusselen for framtida vår? Enkelte forskere hevder at miljøgifter er en enda større problem enn klimaendringene, og at mange av de hundrevis av kjemikaliene vi omgir oss med daglig kan true hele vår eksistens. Dette temaet er ikke ukjent, men her har vi mindre kunnskap, og den vitenskapelige uenigheten er langt større enn når det gjelder klimaendringer.

Miljøgifter

Miljøgifter er kjemikalier som er lite nedbrytbare, kan hope seg opp i levende organismer og er giftige. Dette omfatter også langtidsvirkninger som kreft, reproduksjonsskader og arvestoffskader.

Miljøgiftene er her og nå, og vi eksponeres for dem hele tiden. I tillegg til at miljøgiftene kan oppkonsentreres i næringskjeden, kan de overføres fra generasjon til generasjon. Hos pattedyr kan miljøgifter overføres til fosteret via morkaken, eller til diende unger via morsmelk. Skader kan også overføres til senere generasjoner ved at arvematerialet i kjønnscellene skades. Det er i Norge i dag en nasjonal målsetting at utslipp og bruk av kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø kontinuerlig skal reduseres. Målet er å stanse utslippene innen 2020. Hittil er rundt 30 miljøgifter prioritert ogført opppå prioritetslisten.

En undergruppe av miljøgifter som er spesielt viktige når vi snakker om at disse stoffene kan true vår eksistens er de hormonhermende, eller hormonforstyrrende, stoffene. Hormonforstyrrende stoffer brukes som betegnelse på stoffer som kan påvirke hormonbalansen hos mennesker og dyr og gi effekter som for eksempel reproduksjonsskader.

Truer vår eksistens

Kirsten E. Rakkestad Foto: Universitet i Oslo

I dag vet vi mye om klimaendringer og hva som må til for å endre kurs. Likevel er det utrolig vanskelig å få noe gjort. Kanskje konsekvensene ikke er skumle nok? Kanskje det hele er litt for fjernt. Men hva da hvis det er sant at det er miljøgiftene som er den største trusselen for vår eksistens? Miljøgifter er ikke noe som kommer til å skje langt frem i tid. Det er ikke noe som skjer i Arktis eller på fjerne stillehavsøyer – i hvert fall ikke bare der.Miljøgiftene er her og nå, og vi eksponeres for dem hele tiden. Ikke minst eksponeres barna våre. Til og med før de blir født, gjennom maten mor spiser og luften hun puster. Vi vet ikke sikkert hva konsekvensene er, men økningen i antall kjemikalier vi omgir oss med har blitt knyttet til økt forekomst av en rekke sykdommer som astma, allergi, autisme, ADHD, diabetes med flere.

Det er kjempeskummelt! Så hvis klimatrusselen ikke får oss til å endre adferd fordi konsekvensene ikke er skumle nok, så burde jo dette være enkelt å gjøre noe med. Men det er det likevel ikke.

Forgifter våre barn

En svensk dokumentarfilm, «Underkastelsen» av Stefan Jarl, handler om nettopp disse skumle stoffene. I filmen intervjues 23 av vestens fremste eksperter på området.

Når jeg ser denne filmen får jeg lyst til å skru av og glemme det jeg har sett. Selv om noen av stoffene det snakkes om er nettopp de stoffene jeg selv forsker på, og det som kommer frem i filmen er ting jeg kjenner godt til fra før.

Les også

- Bare sprøyt!

Filmen har blitt vist flere ganger på NRK, og personlig trodde jeg den ville skape en del debatt. Det gjorde den egentlig ikke. Kanskje folk skrudde av. Tanken på at vi forgifter våre egne barn kan bli for mye å ta inn.Stefan Jarl bruker dessuten sterke virkemidler, og snakker om «hotet som omger oss och finns i oss, och som riskerar utplåna mänskligheten långt innan epidemier, krig eller klimatförändringar». Det er som sagt ubehagelig.

Frykten for å skremme

Til hverdags er jeg vant til å nærmest dysse ned funnene vi selv gjør. I hvert fall ikke blåse dem opp.

Les også

Vi trenger en energirevolusjon

Vi forsker på effekter av eksponering for plastkjemikalier, ftalater og bisfenol A (BPA), på utviklingen av nervesystemet. Når vi ser effekter av disse stoffene på utviklingen av lillehjernen hos kylling passer vi alltid på å legge til at dette er en modell, at endringene er små, at det er vanskelig å overføre funnene til mennesker, og at det er vanskelig å tolke akkurat hva funnene betyr.Det sitter i ryggmargen hos de fleste forskere; ikke overtolke, være klar over begrensningene. Vår forskning er alltid bare en liten del av et større bilde. Dessuten vil vi ikke at folk skal engste seg unødig.

Men samtidig prøver jeg så godt jeg kan å unngå at min egen ettåring eksponeres for disse stoffene. Dog uten å bli hysterisk. Noen ganger er den «riktige» matboksen skitten, andre ganger må de nye klærne nøye seg med en skylling i stedet for vask før bruk.

Vondt i magen

Vi vet jo ikke noe sikkert om disse stoffene, og uansett er det snakk om lave doser, tenker jeg da. Likevel kan jeg innimellom få ordentlig vondt i magen av å tenke på at datteren min kan bli syk på grunn av noe jeg har utsatt henne for!

Enda vanskeligere er det derfor å si noe til andre. «Du burde ikke spise hermetiske tomater nå når du er gravid,» eller «du burde kanskje ikke la den nyfødte babyen din ha det fleeceteppet helt inn mot huden».

Gravide og småbarnsforeldre har nok å bekymre seg for fra før. Og kanskje er det ikke så farlig heller?

Jeg er usikker, og det er ubehagelig, så jeg snakker ikke så mye om det, gjør min forskning og tar mine egne forholdsregler i det stille. Mens jeg snakker høyt om klima, argumenterer for bedre kollektivtilbud og hamrer løs på vindmøllemotstandere som ikke skjønner at det handler om framtida og barnebarna.

Forstyrrer kjønnsutvikling

Vi vet at eksponering for stoffer som ligner det kvinnelige kjønnshormonet østrogen i kritiske stadier av utviklingen kan forstyrre kjønnsutviklingen både hos mennesker og dyr. Hormonforstyrrende stoffer kan dessuten gi nedsatt fruktbarhet.

Den vitenskapelige usikkerheten og uenigheten er reell. Men kanskje også lett å gjemme seg bak? Mødrene til unge menn med redusert sædkvalitet, hadde høyere mengder av miljøgiften perfluoroktansyre (PFOA) i blodet under svangerskapet viser en fersk dansk studie som Nasjonalt Folkehelseinstitutt har deltatt i. Tidligere studier har vist sammenheng mellom BPA i urin og redusert sædkvalitet blant menn i Kina.

Generelt er man stadig bekymret for det som ser ut til å være en økning imannlige reproduksjonsforstyrrelser. For testikkelkreft er for øvrig denne økningen iforekomst udiskutabel.

Det er ikke så unaturlig åfrykte at redusert mannlig fertilitet vilføre til nedgang i fødselstall, og det er vel dette som får enkelte forskere til å gå så langt som til å si at miljøgifter truer vår eksistens.

Usikkerhet

Selv har vi nylig publisert en artikkel der vi viser at BPA-eksponering av både kyllingembryoer (før klekking) og museunger via mor under graviditet og amming, fører til endringer i uttrykket av et protein som er viktig for korrekt utvikling av lillehjernen.

Likevel synes jeg fortsatt at det er vanskelig å svare når folk spør meg direkte om bisfenol A er farlig. Den vitenskapelige usikkerheten og uenigheten er reell. Men kanskje også lett å gjemme seg bak?

Snakker man for høyt om at disse stoffene er farlige risikerer man at det blir gulrota som var sunn i går, usunn i dag og sunn igjen i morgen, og det vil man som forsker naturligvis helst unngå.

Uenighet

Det er særlig den hormonhermende effekten av BPA som det har vært mye uenighet rundt.

Når man eksponeres for mange stoffer samtidig kan noen stoffer forsterke hverandre. Det er det flere grunner til. For det første er det helt normalt at vitenskapelige fakta endres over tid etter hvert som forskningen utvikles og nye funn blir gjort. Enkelte stoffer kan vise seg å være mindre farlige enn man først trodde, mens stoffer man trodde var ufarlige kan vise seg likevel å ha skadelige effekter.

En gyllen regel innen forskning er at et funn som er gjort av en forskningsgruppe i en lab skal kunne repeteres av en annen gruppe i en annen lab og gi omtrent samme resultat.

Noe av problemet med BPA er nettopp at enkelte av de studiene som har vist østrogeneffekter av BPA ikke har latt seg repetere. Samtidig er mange av studiene som blir gjort vanskelig å sammenlikne fordi det benyttes ulike dyr, ulike doser og ulike eksponeringsveier.

Dermed er det vanskelig å vite hva man skal tro på når noen studier viser en effekt, andre ikke. Ikke minst er det vanskelig å ha oversikten – det publiseres opp mot 30-40 nye vitenskapelige artikler om BPA hver måned.

Cocktaileffekten

Om det er stor usikkerhet knyttet til enkeltstoffer så er usikkerheten og uvitenheten enda mye, mye større når det gjelder den kombinerte effekten av alle miljøgiftene vi eksponeres for. Det er dette som ofte kalles «cocktaileffekten». Når man eksponeres for mange stoffer samtidig kan noen stoffer forsterke hverandre, mens andre kan motvirke hverandre. Når det gjelder BPA og ftalater har det blitt vist at av 1232 ulike gener/proteiner som ble påvirket av BPA, så ble 89 av dem også påvirket av en blanding av ulike ftalater.

Mange av disse blir helt sikkert påvirket av en mengde andre hormonhermende stoffer også. For de fleste miljøgiftene har myndighetene satt en grenseverdi for hvor mye av stoffet folk flest kan eksponeres for uten at det skal utgjøre noen fare. For BPA er grenseverdien 50 mikrogram per kilo kroppsvekt per dag i 70 år.

Problemet med disse grenseverdiene er nettop «cocktaileffekten». Hvor mye BPA kan man eksponeres for hvis man samtidig eksponeres for 3 ulike ftalater, litt PFOA og noen bromerte flammehemmere? Per i dag har vi ingen reguleringer som tar hensyn til cocktaileffekter.

Hvorfor vente?

Så hva bør man gjøre? Programserien Forbrukerinspektørene på NRK hadde fokus nettopp på BPA i et av sine programmer tidligere i år.

Der argumenterte Forbrukerrådets direktør Randi Flesland knallhardt for et forbud mot BPA i matemballasje. «Dette er et hormonforstyrrende stoff og dyreforsøk viser at det kan hemme utviklingen i hjernen til fosteret. Så dette hører ikke hjemme i menneskeføde» sa hun, og videre: «Det er ingen tvil om at dette stoffet gir negative helseeffekter, så da bør man heller ikke ta noen risiko».

Jeg hoppa nok litt i sofaen da jeg hørte hvor skråsikker hun var. «Det gjenstår å få funnene våre bekreftet gjennom tilsvarende studier» ville nok jeg ha sagt.

På den annen side – hvorfor ta sjansen? I FNs nye klimarapport slås det fast at det trolig er 95 prosent sikkert at menneskene er ansvarlig for de siste 50 åras globale oppvarming. Det er liten tvil om at det hadde vært lettere å snu klimaendringene om vi hadde begynt før vi var 95 prosent sikre.

Les også

  1. FNs klimapanel: Ikke mulig å tvile lenger

  2. Er 90 bedrifter «ansvarlige» for klimatrusselen?