Ulv, ulv? Om å skue hunden på genene.

Hvor går skillet mellom hund og ulv? Og hvem er det egentlig som skal beskyttes mot hva?

Norge er per i dag det eneste landet med et forbud mot hunderasen tsjekkoslovakisk ulvehund. Forbudet ble innført i 2004, da Forskrift om hunder definerte seks hunderaser som spesielt farlige og derfor ulovlige.

Øverst på listen troner pitbullterrieren, en beryktet og myteomspunnen rase de fleste har hørt om, og som ble forbudt allerede i 1991. En god del kjenner også til den neste rasen på listen, amerikansk staffordshireterrier, gjerne kalt «amstaff». De neste tre navnene høres kanskje fremmedartete ut; fila brasileiro, tosa inu, dogo argentino.

Det er ikke rart om navnene ikke klinger kjent, det har ikke vært registrert noen eksemplarer i Norge. Men om man ser bilder av dem, uttrykker listen i det minste en slags logikk: Alle er korthårete, muskuløse hunder med kraftige kjeveparti, med andre ord er de hunder av typen vi ofte omtaler som «kamphunder», og kamphunder vil vi vel ikke ha i Norge?

Forskrift om hunder forbyr imidlertid også en sjette rase med følgende begrunnelse: «Som farlige hunder anses også hunder og hundetyper som er en blanding av hund og ulv, uansett blandingsforhold. For hunderaser med opprinnelig blanding av ulv som er registrert i Norge av Norsk Kennel Klub 1. januar 2003, gjelder første punktum bare for tsjekkoslovakisk ulvehund.»

Hva gjør denne ensomme ulven blant kamphundene? Formelt sett har hund og ulv vært samme art siden 1993, da tamhunden, canis familiaris , ble omklassifisert til canis lupus familiaris som følge av at forskning slo fast at samtlige hunderaser hadde felles opphav, og at dette opphavet var ulven. Tamhunden er dermed å regne som en underart av ulv. Så hvor går skillet mellom hund og ulv? Og hvem er det egentlig som skal beskyttes mot hva?

Ulv eller hund?

Den tsjekkoslovakiske ulvehunden er nasjonalrasen i det som i dag er Den slovakiske republikk, og startet som et eksperiment som på 50-tallet. Karpatisk ulv ble krysset med schäfer, og etter den siste ulvekrysningen i 1965, ble resultatene videreforedlet inntil en ny internasjonalt godkjent hunderase så dagens lys i 1989. I kennelklubbenes systematikk befinner rasen seg i gruppe 1, «bruks-, hyrde— og gjeterhunder», samme gruppe som for eksempel schäfer og collie.

Rasestandarden presiserer at ulvehunden skal være «ulvelignende gjennom kroppsbygning, bevegelser, pels, farge og maske.»

I temperament og atferd beskrives den blant annet som lærevillig, modig og lojal, og aggresjon regnes som en diskvalifiserende feil på utstilling. Rasen har aldri oppnådd noen særlig utbredelse utenfor opprinnelseslandet, og Justisdepartementet skrev da også i forarbeidene at den bare fantes i et ganske lite antall i Norge, og at det ikke var kjent at de hadde voldt noen skade.

I høringsnotatet til Forskrift om hunder anførte departementet at det ikke var fremkommet nøyaktige opplysninger om hvor sterkt ulveinnslaget i rasen var. Det kunne ikke oppgis noen prosenter, ingen andeler. Hvor mye hund var ulvehunden, og hvor mye ulv? Den norske kennelklubben reiste bust, tsjekkoslovakisk ulvehund var en offisielt godkjent hunderase, og altså helt hund, ikke ulv. De redegjorde for det nitide arbeidet som ligger bak en rasegodkjenning – det krever dokumentasjon av blodslinjer og krysninger, av antall og generasjoner, og alt må tilfredsstille den internasjonale kennelorganisasjonen FCIs formelle krav og godkjennes av FCIs vitenskapelig komité og generalforsamling. Men ved siden av å dokumentere at den tsjekkoslovakiske ulvehunden virkelig er en hunderase, synliggjør ikke også all denne dokumentasjonen, innstillingene, komiteene og godkjenningene at «rase» ikke først og fremst er et spørsmål om en biologisk entitet, men om dokumenter og byråkrati?

Hva er det som er «rent» med en renraset hund? Det hadde jo beviselig vært krysset inn ulv opptil flere ganger, når stoppet ulven og hvor begynte hunden? Enklere blir det ikke av at en annen rase, Saarloos ulvehund, fremdeles er lovlig i Norge til tross for at den har nøyaktig samme utgangspunkt. Den eneste forskjellen er at ulvekrysningen ligger lenger tilbake i tid, nederlenderen Leendert Saarloos startet avlsarbeidet i 1921, og den siste dokumenterte krysningen med ulv skjedde på 40-tallet. Skillet mellom ulv og hund i norsk lovgivning ser dermed ut til å gå et sted mellom 1940 og 1965, uten at det nødvendigvis gjør det enklere.

Genetisk like

Genetisk sett har hund og ulv vært den samme hele tiden, tamhunden og ulven har 99,9 prosent av genomet felles. Som eksperimentet med ulvekrysningene viser, kan ulv og hund få fruktbare avkom, noe som ifølge gjengs biologisk definisjon betyr at de ikke er to ulike arter. På denne bakgrunnen kommer det ikke som noen overraskelse at det ikke var mulig å slå fast andelen ulv og hund i ulvehunden – hvordan kan man vurdere andeler av noe som i utgangspunktet er likt? Her kan det være på sin plass å minne om at mennesket har 99 prosent av genomet til felles med våre nærmeste slektninger, sjimpansene. I motsetning til hos mennesker, er det enorm innbyrdes variasjon hos hundene, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom den kategorien vi har så lett for å tenke hund med, nemlig rase.

Genetisk sett er hunderaser så like at de i regelen ikke kan skilles fra hverandre med DNA-prøver, og det som gjør en gruppe individer til en rase, er først og fremst «en menneskelig avgjørelse – ikke en genetisk hendelse», for å sitere dyrehistoriker Sandra Swart. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes hunderaser, men den moderne rasehunden handler først og fremst om slektskap og utseendemessig standardisering, og det er ingen garanti for at atferd følger utseendet.

I forbindelse med innføringen av raseforbudet skrev Norges Veterinærhøgskole at de var skeptiske til forbud på rasenivå fordi «det verken finnes noen god test/definisjon/muligheter for kontroll av rase, og fordi det trolig er større variasjon innenfor en rase enn mellom raser når det gjelder atferd».

Hund i ulveklær eller ulv i hundeklær?

Som allerede påpekt, betyr ikke det at genomet er grunnleggende likt, at kroppene nødvendigvis er like. Det enorme mangfoldet blant hunderaser viser med all mulig tydelighet at små genetiske forskjeller kan bety store forskjeller i utseende. Forskjellene mellom en mops og en schäfer er så store at det kan være vanskelig å tro at de tilhører samme art. De fysiske forskjellene mellom tsjekkoslovakisk ulvehund og ulv er derimot så små at det er vanskelig å se forskjell.

Har ulvehundens visuelle likhet med nettopp ulv noe med forbudet å gjøre? Det kan være interessant å spørre om hvem som egentlig skulle beskyttes mot hva. Den tsjekkoslovakiske ulvehunden sto ikke på den opprinnelig foreslåtte listen over ulovlige hunder, og har ikke rykte på seg for å være en farlig hund i andre land med raseforbud. Den havnet først på forbudslisten etter lobbyvirksomhet fra blant annet Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk, en organisasjon som ønsker mindre ulv i Norge.

Da forbudet ble behandlet i Odelstinget, uttalte en stortingsrepresentant at ulvehybrider måtte forbys, ikke bare fordi de var farlige for mennesker, men fordi de også utgjorde en fare med tanke på hybridisering av den norske ulvestammen. Hvis vi bruker zoologifagets klassifiseringer som utgangspunkt, er ikke ulvehunden mer hybrid enn naboens mops. Likevel var nettopp denne stortingsrepresentanten med på å sende et anmodningsvedtak til regjeringen, der det eksplisitt ble bedt om et forbud mot tsjekkoslovakisk ulvehund. Det ble altså ikke skilt mellom ulvehunden og krysninger som av og til forekommer mellom vill ulv og hunder, og som følge av dette, ble tsjekkoslovakisk ulvehund oppfattet som en trussel mot både mennesker og ulver, og farlige for både kultur og natur.

«Ulvediskursen er kanskje det mest eklatante eksempelet på at vi i Norge er like dårlige til å håndtere artsforskjeller som vi er til å håndtere andre forskjeller», skrev sosialantropolog Iver B. Neumann i Morgenbladet 15. januar 2010. Neumann skrev om huskyer, om hvordan huskyeiere opplever at folk peker og kaller dem ulvehunder, spør om de er hybrider og blir redde. Ifølge Neumann er huskyen er en ulv i hundeklær, en kaostrussel. Om huskyen er kaostrussel, hva er da den tsjekkoslovakiske ulvehunden?

Hvis verken rase eller art er statiske kategorier med skarpe grenser, hvor hører den egentlig til? I naturen eller kulturen? Blant dyr eller mennesker? Vill eller tam?

Når utseendet teller

Ved å minne oss om at genetisk likhet på ingen måte trenger å bety likhet verken i utseende eller atferd, og at grensene mellom arter og mellom raser er flytende og ustabile, sår den tsjekkoslovakiske ulvehunden også tvil rundt gyldigheten av de andre raseforbudene. Hvordan kan vi forby raser når det er umulig å vite hvilken rase en tilfeldig hund tilhører? For paradoksalt nok er det verken gener eller atferd som definerer en farlig hund i lovens forstand, det er utseendet som til syvende og sist avgjør om en hund anses som ulovlig eller ikke.

Beviset for en hunds rasetilhørighet ligger ikke i DNA-et, men i stamtavle, registreringsbevis og ID-merking. En hund uten papirer og mikrochip og med «feil» utseende, noe som i denne sammenheng vil si at den er til forveksling lik en ulovlig rase, risikerer avlivning. At dette ikke bare er tomme trusler, kom klart fram i 2012, da en jordmor fra Kløfta i Akershus gikk til sak mot staten for å unngå at blandingshunden Pablo ble avlivet. Som papirløs omplasseringshund fra Sverige, havnet Pablo i politiets søkelys etter en naboklage. Både politi og påtalemyndighet var enige om at hunden ikke hadde utvist farlig atferd, det avgjørende punktet var at han lignet på bilder av amerikansk staffordshireterrier. Retten fant det imidlertid ikke bevist at han var delvis «amstaff», og Pablo fikk leve. Andre blandingshunder med mistenkelig utseende har ikke vært like heldige.I krattskogen av tørre lover og reguleringer skimtes en grå skikkelse halvveis skjult i skyggene. Med ravfarget blikk stirrer den mot oss og minner oss om at grensene mellom arter, mellom raser, mellom vill og tam, natur og kultur, farlig og ufarlig, ikke er, og heller kanskje aldri har vært, så klare som vi liker å tro.