Viten

Polfarer Otto Sverdrup havnet i skyggen av Nansen og Amundsen

Otto Sverdrup oppdaget og kartla nytt land på størrelse med Sør-Norge. Han reddet Nansens ære og ettermæle. Men selv ble både mannen og livsverket glemt.

Otto Sverdrup kartla nytt land i Nord-Canada på størrelse med Sør-Norge. Ved hjemkomsten i 1902 trodde Sverdrup han hadde utført en landerobring for historiebøkene.
  • Alexander Wisting
    Forfatter
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Otto Sverdrup gikk i bresjen da Norge ble en polarstormakt.
Otto Sverdrup (1854–1930) ble sagt å være Norges tauseste mann. En beskrivelse som har vært med på å redusere en av polarhistoriens ruvende skikkelser til en stillferdig tørrpinn, utgått på dato.

Sjelden har et slikt bilde vært mer uriktig. Fra Sverdrup ble Fridtjof Nansens medsammensvorne på skiekspedisjonen over Grønland i 1888 utviklet han seg til et uvurderlig verktøy for å realisere norske polarambisjoner. Det er skapt et inntrykk av at Sverdrup var en lydig og underdanig skikkelse som ble valgt fordi han lot Nansen skinne alene på toppen. Men private brev avslører et forhold langt mer komplekst enn som så.

Alexander Wisting er forfatter regissør og filmskaoer. Han har skrevet boken «Otto Sverdrup - Skyggelandet». Wisting er oldebarnet til polfarer Oscar Wisting, som sammen med Roald Amundsen var først både på Sydpolen og Nordpolen.

Ønsket seg opprinnelig Sydpolen

Sverdrups karrière som polfarer etter Grønland domineres av to ekspedisjoner med polarskuta Fram. Den første Fram-ferden (1893–96) hadde som hovedmål å bevise de arktiske havstrømmene ved å drive over Nordpolen. Nansen var ekspedisjonsleder med Sverdrup som nestkommanderende og kaptein.

Den andre Fram-ferden (1898–1902) skulle kartlegge de nordlige områdene omkring Grønland og Canada. Nansen sto bak planen, men Otto Sverdrup fikk ekspedisjonsledelsen og relativt frie tøyler geografisk. Sverdrup ønsket seg opprinnelig til Sydpolen, men ble avfeid av Nansen fordi han mente Sverdrup manglet evnen til å sette sammen en forskningsferd i Antarktis.

Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup i studio for å gjenskape krysningen av Grønland.


Rusmidler og slåsskamper

Et fellestrekk ved de norske polarekspedisjonene er at de fremstilles som solskinnshistorier med høy grad av mestring i et kameratslig miljø. Sverdrups dagbøker forteller noe annet. Da Nansen forlot skuta for å gå mot Nordpolen i 1895, var han nærmest hatet om bord. Den mentale tilstanden på skuta i Polhavet førte til regelrette slåsskamper. Disse var drevet frem i desperasjon over situasjonen og delvis i fylla, selv ekspedisjonslegen hadde gjort seg til morfinist.

  • Les også: Kiste stappfull av bilder og dokumenter etter Roald Amundsen funnet

Livet var utfordrende i skyggen av Nordpolen. Tross situasjonen om bord, maktet Otto Sverdrup å ta Fram ut av isen og hjem til Norge i 1896. Han reddet dermed Nansens ære og ettermæle, en knust skute og tapt mannskap kunne endret historiens gang.

Mentalt sammenbrudd

Sommeren 1898 sto Sverdrup selv midt i en ekspedisjonsleders verste mareritt ved Hayes-sundet i Nord-Canada. Foran ham i snøen lå den andre Fram-ferdens lege, Johan Svendsen, på ryggen i en blodpøl. Pannen var et åpent krater og Krag-Jørgensen-geværet på doktorens lik fortalte hva som hadde skjedd. Årsaken til selvmordet var mentalt sammenbrudd som følge av rusmisbruk.

Legens tragedie innledet en treårig kamp mot sykdom, psykiske påkjenninger og interne stridigheter mellom vitenskapsmenn og offiserer. Da enda en mann døde, sto både Sverdrup og mannskapet på sammenbruddets rand. Sverdrups dagbok forteller om en sjef som vaklet mellom hudfletting av mannskapet og mørk selvbebreidelse.

Sverdrup var russernes redningsmann på tvers av revolusjonen.

Kartla nytt land

Men under trusselen om utslettelse gjorde Sverdrup det han var best på. Han brukte aktivitet som botemiddel og kartla nytt land på størrelse med Sør-Norge. Ved hjemkomsten i 1902 trodde Otto Sverdrup han hadde utført en landerobring for historiebøkene. Internasjonal presse mente det samme.

Hadde den andre Fram-ferden vært ledet av Nansen, ville ettertiden trolig ansett den som en polarhistorisk bragd, et viktig bidrag i å utvide menneskehetens horisont.

Men Otto Sverdrup manglet Nansens evner til å formidle storheten i bedriften. Selv landkravet på området han høytidelig hadde tatt i besittelse for Norge skulle støve ned på utenriksdepartementets kontorer.

Fire års overlevelseskamp gikk sakte, men sikkert i glemmeboken til det norske folks bevissthet, overskygget av Roald Amundsens ferder og Nansens rolle som nasjonalt midtpunkt.


Russisk redningsmann

Årene etter Fram-ferden ble en økonomisk katastrofe for Otto Sverdrup. Inntektene fra polarferdene gikk tapt i et hjelpeløst forsøk på å bygge opp en norsk tropekoloni med plantasjedrift på Cuba. Også omdømmet gikk med i dragsuget. Han ble beskyldt for å ha lokket godtroende nordmenn med på fiaskoen.

Men bak nedturen ventet en ny rolle som arktisk redningsmann. Gjennom vinteren 1914–15 ledet Otto Sverdrup unnsetningen av de to russiske fartøy, Taimyr og Vaigatsj, som lå fastfrosset nord for Sibir med nærmere hundre mann. Men den iskalde kampen mot mangelsykdommer og naturkrefter havnet i skyggen av verdenskrigens utbrudd.

Juni 1920: Med gigantisbryteren Svjatogor tok Otto Sverdrup seg mot isbryteren Solovej Budimirovitsj som lå fanget i Karahavets drivis med 87 sjømenn og passasjerer om bord. Han ble deres redningsmann.

Fem år senere var Sverdrup på nytt oppdrag for Russland, denne gangen med Lenins velsignelse. Da han gikk ut fra Tromsø med gigantisbryteren, Svjatogor, i juni 1920, var verden fortsatt urolig. En upublisert dagbok forteller om intens spenning da Sverdrup seiler inn i russiske farvann herjet av borgerkrig.

Målet var å redde isbryteren Solovej Budimirovitsj som lå fanget i Karahavets drivis med 87 sjømenn og passasjerer om bord. Flere av disse var på flukt fra kommunistene og fryktet dødsstraff om de ble ført tilbake til Russland. Sverdrup forsto hva som sto på spill. Han måtte beseire en bevæpnet sovjetisk iskutter i et kappløp for å unnsette havaristen.

Kom han først, kunne han redde flyktningene og innvilge dem asyl. Under et dramatisk døgn slo han sine sovjetiske oppdragsgivere og sto opp mot utleveringskravet. Redningen ble et taktisk mesterstykke der både flyktninger og havarister fikk livet i gave.

Otto og Gretha Sverdrup med datteren Audhild i tiden mellom Fram-ferdene.


Tilbød seg å være «hemmelig agent»

Otto Sverdrup var 65 år da han sto midt i det første norskrussiske flyktningdramaet. Men redningsmannen behøvde snart selv unnsetning. Verdenskrigen hadde bokstavelig talt torpedert et forsøk på å bli skipsreder. Drømmen om raske inntekter ble til livslang gjeld. De siste ti årene av Sverdrups liv ble en kamp mot konkursspøkelset.

Han kjempet for å oppnå en økonomisk kompensasjon fra canadiske myndigheter for oppdagelsene og kartleggingen under den andre Fram-ferden.

Det var nesten 30 år siden han tok landet i besittelse, og han var bitter over den norske innsatsen. I den uoversiktlige kampen for å gi familien, kona og de tre barna en trygg fremtid, tilbød han seg å bli «hemmelig agent» for Canada i striden med Danmark om grønlandske fangstrettigheter. Den oppsiktsvekkende henvendelsen ble ikke besvart.

Sverdrups reisefølge Ivar Fosheim markerer landerobringen Norge aldri tok i hevd.

Otto Sverdrups liv er en enestående historie om anstrengelsene som gjorde Norge til en ledende polarnasjon. Ferdene og prestasjonene som ga landet byggesteinene til en nasjonal identitet da det behøvde det som mest. Han var rett mann på rett plass og et langt mer fargerikt menneske enn slik historien har tegnet ham.

Sverdrups livsverk fortjener å tre ut av skyggelandet og bli synlig for kommende generasjoner. Alt annet vil være en historisk urett.

Artikkelen er basert på Wistings bok «Otto Sverdrup – Skyggelandet».

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Roald Amundsen
  2. Nordpolen
  3. Canada
  4. Grønland
  5. Polarekspedisjon
  6. Viten
  7. Historie