C-vitamin og dramatiske effekter. Hvor mange studier trenger vi?| Atle Fretheim
Når er virkningen av en behandling så åpenbar at vi ikke trenger store, grundige studier?
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
I 2017 rapporterte den amerikanske legen Paul Marik at dødeligheten av blodforgiftning hadde sunket dramatisk ved hans sykehus etter at de innførte et nytt behandlingsregime – en blanding av C-vitamin, kortison og et B-vitamin. I halvåret før de innførte behandlingen hadde 19 av 47 pasienter dødd. Halvåret etter sank andelen til 4 av 47.
Dersom dette skyldtes C-vitaminblandingen, var det et helt ekstraordinært medisinsk gjennombrudd.
Overbevist?
Resultatene utløste stor debatt, og fagfolkene delte seg i to grupper: De som mente behandlingen burde tas i bruk, og de som mente det måtte gjennomføres bedre studier først.
Uenigheten var tema i TV2-programmet «Mirakelkuren», 7. januar 2020. Selv om programskaperne er blitt rettmessig kritisert for nærmest å skape et inntrykk av en kamp mellom de gode og de onde, skal de ha honnør for at de reiste et viktig og vanskelig spørsmål: Når er virkningene av en behandling så åpenbar at det ikke er nødvendig å gjennomføre store, grundige studier?
Helter og skurker i TV 2-dokumentar om behandling av septisk sjokk | Preben Aavitsland
Legenes etiske dilemma i behandling av septisk sjokk | Tonje Steinsland
Små og dårlige studier kan være nok
Fortellerstemmen slo fast at «Leger skal kun forholde seg til det som er bevist gjennom store, uavhengige vitenskapelige studier».
Det stemmer ikke. Noen ganger er virkningene av en ny behandling så dramatisk at den er åpenbar, for eksempel insulin for diabetes: Men trengte bare å gi insulin til en håndfull pasienter før det ble klart for alle at behandlingen var livreddende. Det var ikke behov for store, vitenskapelige studier.
Legemiddelmyndighetene står noen ganger overfor et dilemma: Bør et nytt legemiddel med tilsynelatende stor effekt få godkjenning, selv om resultatene kommer fra vitenskapelig svake studier?
Ikke helt sjelden lander de på å svare ja. Jo større effekt, jo mer sannsynlig er det at legemidler med svak dokumentasjon blir godkjent.
Tommelfingerregler
Hvor stor må effekten være for at resultater fra dårlige studier skal regnes som overbevisende?
Noen har foreslått ti-gangeren som tommelfingerregel – altså, det bør være ti ganger så mange som blir friskere med den nye behandlingen. Andre har foreslått lavere terskler, for eksempel en firedobling.
I mangel av entydige kriterier, kommer man ikke utenom skjønnsmessige vurderinger. Dermed er det heller ikke rart at det oppstår uenighet når dokumentasjonen er svak, slik som for C-vitaminblandingen for blodforgiftning.
Heldigvis ble det iverksatt flere grundige vitenskapelige studier av C-vitaminblandingen, parallelt med at en del sykehus innførte behandlingen.
Allerede uken etter visningen av TV2-programmet kom de første resultatene. Dessverre viste det seg at C-vitaminblandingen ikke bidro til økt overlevelse hos pasientene.
Et uløst problem
C-vitaminhistorien illustrerer behovet for solide studier, også når den foreliggende dokumentasjonen kan virke overbevisende. Men noe et godt svar på om hvor tydelig virkningen av en behandling må være for at store, grundige studier skal bli overflødige, har vi fremdeles ikke.
