Viten

Vestens løsninger for å hindre antibiotikaresistens er ikke nok

Et barn ved den åpne kloakken i Port-au-Prince på Haiti. I fattige deler av verden er en av de viktigste smitteveiene for antibiotikaresistente bakterier knyttet til at folk rett og slett ikke har noe toalett å gjøre fra seg på.

Vi må skaffe rent vann og sanitærforhold til alle, forby antibiotika til friske dyr og umiddelbart stanse miljøutslipp av antibiotika.

  • Marianne Sunde
  • Astrid Louise Wester
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.
  • Bakterier som ikke lar seg drepe av antibiotika kan bli en krise folkehelsen. Denne uken vil Aftenposten Viten publisere tre artikler om antibiotika— og antibiotikaresistens for å markere den europeiske antibiotikadagen.
    Les også:
Les også

Norden må lede an i kampen mot antibiotikaresistens

og

Les også

Slik blir bakterier resistente

  • This article is also available in English
    Mikrobene omgir oss, og vi er helt avhengige av dem. De har levd på jorden veldig mye lenger enn oss, og vet godt hvordan de skal takle antibiotika – for de lagde antibiotika først. Det vi har gjort – i farmasøytiske laboratorier – er bare å videreutvikle noen av deres opprinnelige kjemiske strukturer. Antibiotika som legemiddel har vært tilgjengelig i 70 år, og like lenge har vi erfart at bakteriene kjapt klarer å utvikle effektive mottiltak for å overleve. De blir resistente, og antibiotikabehandlingen virker ikke lenger.

Men antibiotikaresistente bakterier kan utvikle seg i hele jordas «distribusjonsvolum» av bakterier. Antibiotika benyttes til både mennesker og dyr, i mange land også til friske dyr, i tillegg til at antibiotika slippes ut i miljøet som en miljøforurensning. Bakteriene i alle disse biologiske «rommene» kan altså bli utsatt for antibiotika.

Enormt sanitærproblem

Bakteriemengden i verdens totale tarmflora er enorm. Hvert eneste menneske gir fra seg 40-100 gram tarmbakterier hver dag. Det høres kanskje ikke så mye ut. Men vi er mange. I tillegg har vi alle dyrene. Kuer og bikkjer og elefanter. Spredningspotensialet for antibiotikaresistens som er knyttet til tarmbakterier er derfor tilsvarende enormt.

Vi trenger tarmfloraen for å kunne bryte ned næringsstoffer fra mat, og for å «tune inn» tarmens forsvarssystem best mulig. Så tarmfloraen kan vi ikke fjerne. I land med gode sanitærforhold, vil resistente bakterier kunne smitte til fra menneske til menneske ved dårlig håndhygiene etter toalettbesøk. I fattige deler av verden, derimot, er en av de viktigste smitteveiene for antibiotikaresistente bakterier knyttet til at folk rett og slett ikke har noe toalett å gjøre fra seg på.

Et dypt hull i jorda er smittevernmessig vesentlig mye bedre enn å gjøre fra seg i veikanten. Og hvis de er så heldige å ha vannklosett, er det likevel mest sannsynlig at kloakken går rett ut i elver og vann.

Dette er en formidabel utfordring på globalt nivå. Ikke bare for smitte med sykdomsfremkallende mikrober, men også for spredningen av antibiotikaresistente bakterier. Det er ikke uten grunn at WHO i fjor opprettet verdens toalettdag, som er den 19. november. Og datoen er forhåpentligvis ikke tilfeldig, altså dagen etter antibiotikadagen.

Tallene stiger raskt

Antibiotikaresistensforholdene i Norge og Norden er gunstige. Men tallene er likevel stigende. I Sør-Europa er forekomsten mye høyere. Studier fra andre deler av verden tyder på at Sørøst-Asia, Nord-Afrika og Midtøsten er «hot-spots» for resistent bakterier. Reise til de områdene av verden kan medføre at man får med seg litt mer hjem enn bare gode ferieminner; nemlig resistente bakterier i tarmen. Der kan de være en stund. Og får man i ettertid en urinveisinfeksjon, eller en infeksjon i forbindelse med tarmoperasjon, er det høyere risiko for at vanlig behandling ikke virker.

Forekomsten av antibiotikaresistente bakterier som har forårsaket infeksjoner, sier imidlertid bare noe om tilstanden ved toppen av isfjellet. For resten av «distribusjonsvolumet» for antibiotikaresistente bakterier har vi bare et visst inntrykk, og det fra enkeltstudier. Når det gjelder forekomsten av tarmbakterier som er resistente mot viktige bredspektrede betalaktamantibiotika (såkalte ESBL) er det gjort flere studier på tarmbæreskap i ulike deler av verden. En modellering med tallene tyder på at situasjonen er alarmerende: 1 milliard – 1.000 000000 – mennesker i Sør-Øst Asia kan være bærere av slike bakterier, og like mange i Midtøsten og det som WHO kaller Western Pacific (inklusive Kina og Australia) til sammen.

En nylig publisert studie understreker alvorligheten ved å vise at 40 prosent av to måneder gamle spedbarn i et område i India hadde ESBL-produserende bakterier i tarmen.

Totalen må ned

Hovedfaktoren som vedlikeholder og forverrer resistensproblemet er den totale mengden antibiotika som bakteriene utsettes for. Antibiotika brukt ved sykdom hos mennesker og dyr er én ting, der har verden mye å rette på fortsatt.

Ved infeksjon har antibiotika som formål å hemme målbakterien, den som forårsaker sykdommen. Samtidig påvirkes også normalfloraen hos individer som får behandlingen. Særlig gjelder dette tarmfloraen som utgjør størstedelen av normalflorabakteriene hos både mennesker og dyr.

Men: mengdemessig er det kanskje vel så viktig med hva som gis som såkalte vekstfremmere til produksjonsdyr i landbruket. Dette vil vi kalle misbruk av antibiotika. Bruk av antibakterielle vekstfremmere i husdyrproduksjonen er ikke lenger tillatt i EU, men brukes fortsatt i stort omfang i mange land i verden.

I tillegg er utslipp til miljøet fra legemiddelindustri som produserer antibiotika en særskilt utfordring. Kina og India produserer hoveddelen av verdens antibiotika. Det er vist at Indias antibiotikaindustri har et ufattelig høyt utslipp antibiotika, så høyt at det kunne ha behandlet mange tusen mennesker hver dag. Disse landene er lavkostnadsland i produksjonssammenheng, men de har dessverre ikke optimale rensesystemer og store mengder antibakterielle midler «lekker» således ut til miljøet. Dette medfører et massivt seleksjonspress på miljøbakterier.

I slike miljøer stortrives multiresistente bakterier.

Det er derfor egentlig ikke underlig at man har funnet bakterier med de meste fryktede eller uønskede resistensformene i sølepytter og drikkevann i India. I andre deler av verden vet vi lite om forekomsten av resistente bakterier i miljøet.

Tiltak som virkelig monner

Hovedtiltakene mot antibiotikaresistens i Én helse og Én verden-perspektivet er derfor følgende:

  • For å fjerne det svært skadelige seleksjonspresset på bakterier i miljøet, må miljøutslipp fra antibiotikaproduksjonen stanses umiddelbart. Dette må gjøres ved å ansvarliggjøre multinasjonale selskaper som videreforedler antibiotika før salg, til å legge et slikt absolutt vilkår på produsentene. Samtidig må de verdensøkonomiske aktørene og forbrukerne akseptere at antibiotika vil koste litt mer.
  • Antibiotika til friske dyr må bli forbudt. Dette må skje ved lovpålagte forbud, og ved press fra matindustrien og forbrukerne.
  • For å stanse at de antibiotikaresistente bakteriene sprer seg, må det i hele verden sørges for at så enkle, men dog så vanskelige ting blir tilgjengelig for alle: rent vann og et toalettsystem. «Shit-and-carry»-løsninger slik som Sanergy-initativet i Nairobi, gir fundamental forbedring i slumområders hygieneforhold. Dette er ett eksempel på en løsning som verdenssamfunnet må vurdere å innføre i alle storbyer med slum. I områder med vannbaserte toalett-løsninger, må kloakk-rensing komme særdeles høyt på agendaen.

Vestlige forutsetninger

Implementering av rasjonell antibiotikabruk og etablering av resistensovervåkningsprogrammer skal verden også gjøre. Men dette representerer vestlig tenkemåte og forutsetninger, og vil derfor høyst sannsynlig ikke ha rask nok, og stor nok, effekt. For det haster. Vi vet egentlig nok til å sette i gang tiltakene som virkelig monner. Og det med stort økonomisk, politisk og teknisk trykk. Altså svært raskt å forbedre sanitærforholdene i fattige områder av verden, forby antibiotika til friske dyr og stanse miljøutslipp av antibiotika fra legemiddelindustrien.

Les også

  1. Antibiotikaresistens «undercover»: Slik blir bakterier resistente

  2. Matsmitte er et forsømt problem