Hvem stoler på forskning som er betalt av næringslivet? Svaret er veldig få.
Hvem som betaler for forskningen, avgjør om vi har tillit til den.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Vi stoler på forskning her i landet. Denne tilliten er målt mange ganger, senest i september. Da svarte åtte av ti at de har ganske stor eller meget stor tillit til forskning.
Men det er ett unntak. Det er en viss type forskning vi stoler mindre på. Det handler om hvem som betaler for forskningen.
Tillitskrise
71 prosent stoler på forskning som er finansiert av det offentlige og EU. Men når næringslivet betaler, faller tilliten som en stein. Bare 31 prosent stoler på forskning som er betalt av privat sektor, viser undersøkelsen fra Kantar og Norges forskningsråd.
Dette er en tillitskrise. Og vi har et dilemma. 73 milliarder kroner ble brukt på forskning i 2018. Nær halvparten gikk til forskning i næringslivet. Det blir utført flere forsknings- og utviklingsårsverk i bedriftene enn på universiteter og høyskoler, ifølge Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu).
Det er et forskningspolitisk mål at norsk næringsliv skal drive med kunnskapsbasert utvikling av produkter og tjenester. Det gjør bedriftene sterkere både lokalt og internasjonalt og kan skape arbeidsplasser. Og er det ikke bra for oss alle at de har forsket på maten og teknologien de selger?
Pengene er velkomne
Men denne forskningen møter altså lav tillit i befolkningen. Det er en kjempeutfordring for både bevilgende myndigheter og bedriftene selv.
Næringslivet finansierer også forskning på universiteter, høyskoler og institutter. Det kan handle om å forske frem bedre rør til oljeutvinning, grønnere teknologi og bruk av kunstig intelligens for å finne kreftsvulster.
Pengene blir ønsket velkommen. Å jakte på eksterne forskningsmidler er en prioritert oppgave på universitet og høyskoler. En professor får klapp på skulderen om hun klarer å dra inn penger utenfra. I alt 529 forskningsmillioner gikk fra næringslivet til universiteter og høyskoler i 2017, ifølge Nifu.
«Kjøpt og betalt»
Men professoren som får penger fra en bedrift, løper samtidig en tillitsrisiko, ifølge målingene fra Forskningsrådet. Vi ser det i akademiske og offentlige debatter. Er en studie finansiert av industrien, kan resultatene underkjennes. Forskeren er jo betalt av kjøttindustrien eller legemiddelindustrien.
Da ser det ut til å spille mindre rolle om forskeren kun fikk penger, men ellers sto fritt. Og merkelappen «kjøpt og betalt» henger ved lenge. Den samme professoren kan forske helt uten eksterne midler i mange år, men allikevel møte argumentet: Hun har jo jobbet for oljeindustrien.
Vi må få innsyn
Så er da ikke næringslivsfinansiert forskning til å stole på? For vi har jo hørt om oppdragsgivere som er for tunge på labben, som har forsøkt å styre prosjekter og forskere, og som har underslått uønskede resultater. Blant annet oppdrettsnæringen er blitt beskyldt for dette.
Mot slik styring står uavhengige forskere, vitenskapelig metode og avstand til oppdragsgiver. For å motvirke den lave tilliten må vi få innsyn. Det må forskere og institusjoner som får midler fra bedrifter, sørge for. De må forklare. Hvor kommer pengene fra? Hva var oppdraget? Hvor fritt står de i å forme studien selv? Og er det gjort forsøk på styring?
I de vitenskapelige artiklene oppgir forskerne som regel hvilke bindinger og finansieringskilder de har. Det bør de også gjøre i det offentlige rom. De bør ta grep, både av hensyn til eget omdømme og til folks tillit til forskning.
