Viten

Det er over 20.000 utenlandsadopterte barn i Norge. Hva vet vi egentlig om dem?

  • Monica Dalen
    Monica Dalen
    Professor emeritus ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo
Det er en større prosentandel av adopterte sammenlignet med ikke-adopterte som viser symptomer på depresjon, ADHD, tvangsmessig adferd og perfeksjonisme, skriver innleggsforfatteren.

De fleste adoptivbarn er veltilpasset, men det er flere som viser symptomer på dårlig mental helse.

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Forskningen her i landet begynte på slutten av 1980-tallet. Barna som på den tiden ble adoptert til Norge, kom ofte fra krigsherjede land med stor fattigdom, som Sør-Korea og Vietnam. Vietnamkrigen vekket særlig et stort engasjement. Det var mange som meldte sin interesse for å adoptere de krigsskadde barna. De neste store kull av adoptivbarn kom fra Sør-Korea, India og Colombia.

Ettbarnspolitikken i Kina førte også til en dramatisk økning i adopsjoner. Det banet vei for nye forskningsprosjekter.

Unges mentale helse

Forskningen rettet seg først mot barnas tidlige utvikling på det motoriske, sosiale og kognitive området. Norge var tidlig ute med å sette søkelyset på adoptivbarnas språkutvikling. På begynnelsen av 2000-tallet ble forskningen intensivert. Et longitudinelt prosjekt ble satt i gang ved Institutt for spesialpedagogikk (UiO) i perioden 2007- 2013.

Her fulgte man 119 barn som var adoptert i perioden 2007–2009 og frem til de gikk ut av 3. klasse.

Prosjektet ble gjennomført i samarbeid med Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU) som fulgte opp norskfødte barn og deres tidlig utvikling.

I 2012 ble det gjennomført et forskningsprosjekt i det som da het Hordaland fylke. Et utvalg av 45 utenlandsadopterte i alderen 16–19 år deltok. Prosjektet handlet særlig om de unges mentale helse. I 2013 laget Folkehelseinstituttet en kunnskapsstatus på feltet.

Senere er det også blitt gjennomført et større forskningsprosjekt etter at en ny adopsjonslov ble innført i 2018.

Mange klarer seg bra

Utenlandsadopterte barn er en uensartet gruppe. Det mest slående er den store spredningen både når det gjelder fødeland, adopsjonsalder og generell utvikling. Adoptivbarn er utsatte, men også robuste.

Over 90 prosent av dem har tilbrakt de første leveårene på barnehjem eller tilsvarende institusjoner.

Forskning har vist at slike steder oftest ikke er gode oppvekstmiljøer for små barn særlig på grunn av manglende kontakt med stabile omsorgspersoner og lite stimulering. Jo lengre tid et barn har levd under lite tilfredsstillende forhold, jo dårligere er prognosen for barnets senere utvikling.

Adoptivbarn er utsatte, men også robuste

På tross av at barna er sårbare, klarer mange seg bra. Det kan tyde på at barna også er robuste. Adoptivfamilier er ressurssterke. Adoptivforeldre er ikke representative for foreldre generelt. De har ofte høyere utdanning, bedre økonomi og mer stabile familieforhold.

Alle som vil adoptere i Norge, må gjennom en egen godkjenningsprosedyre som omfatter en vurdering av foreldrenes egnethet, økonomi- og boforhold og fysiske og psykiske helse.

Lite hjelp å få

Den første tiden i adoptivfamilien er krevende. Barna kan være traumatiserte og underernærte. De kan vise mange reaksjoner på den omstillingen de har vært igjennom. Gjennom deltagelse på adopsjonsforberedende kurs får foreldrene innsikt i hva et adoptivbarn kan ha opplevd.

Men etter at barnet er kommet, er det lite hjelp å få, noe som er påpekt av flere instanser. Adoptivforeldrene er usikre på hvordan de skal møte et barn som viser sterke og ofte uforståelige reaksjoner.

Selv om det er forskjeller i kvaliteten i samspillet blant adoptivfamilier og biologiske familier, viser begge familiegruppene stor grad av sensitivitet. Det viser videoopptak.

Foreldrenes sensitivitet er en viktig faktor for barnets utvikling

Dette er positive resultater. Foreldrenes sensitivitet er en viktig faktor for barnets utvikling. Samtidig var det vesentlige forskjeller i samspillet. Adoptivmødrene smilte mindre og trøstet barna sjeldnere. De ga mindre uttrykk for entusiasme og var mindre fysisk nær barnet. Dette kan være uttrykk for at adoptivmødrene var mer usikre i samspillet.

På dette området er det et stort udekket behov for veiledning og oppfølging.

De fleste utvikler seg fint både i barnehage- og småskolealder. Selv om noen av adoptivbarna lå noe etter i motorisk og fysisk utvikling ved ankomsten til Norge, tok de fleste av dem dette igjen etter kort tid.

I fireårsalderen var det ingen forskjell mellom adopterte og norskfødte barn på de fleste utviklingsområder. Dette er svært positive funn. De ble tilskrevet adoptivbarnas nye og bedre omgivelser.

Det var imidlertid stor variasjon i adoptivbarnas utvikling.

Utvikler lærevansker

Både på grunn av manglende stimulering i første leveår og skifte av språk er utenlandsadopterte barn sårbare for utvikling av språklige problemer. Det rammer i særlig grad språkforståelsen og senere leseforståelsen. Det kan også føre til utvikling av lærevansker.

Adoptivbarn er oftere hyperaktive enn andre barn.

Hyperaktiv adferd vises i manglende evne til konsentrasjon og oppmerksomhet, vansker med impulskontroll og med å sitte stille. Dermed kan det bli vanskeligere å lære.

Adoptivmødrene smilte mindre og trøstet barna sjeldnere

I de første skoleårene scorer de fleste adoptivbarna på samme nivå som norskfødte barn, men igjen er det større spredning i prestasjoner i adoptivgruppen.

På høyere klassetrinn endrer bildet seg betraktelig. Langt flere adoptivbarn scorer dårligere på måling av skoleprestasjoner, og langt flere utvikler lærevansker.

Nærmere analyser av skoleprestasjonene viser at dårlige språkferdigheter og stor grad av hyperaktiv adferd forklarer det meste av spredningen i skoleprestasjoner blant adoptivbarna.

Ungdomstiden er utfordrende

På tross av en utfordrende start på livet, en krevende første tilpasning i nye familier, språkbytte, hyperaktivitet og lærevansker viser adoptivbarna påfallende god tilpasning og sosial utvikling i grunnskolealder.

Ungdomstiden er utfordrende. Det er en krevende periode for mange. Det er en større prosentandel av adopterte sammenlignet med ikke-adopterte som viser symptomer på depresjon, ADHD, tvangsmessig adferd og perfeksjonisme.

De fleste adopterte er veltilpasset, men det er flere som viser symptomer på dårlig mental helse.

Adoptivbarn er oftere hyperaktive enn andre barn

Det meste av forskningen om utenlandsadopterte i Norge er utført på barn, noe mindre på ungdom og særlig på områder som identitet og opplevelse av rasisme. Samtidig mangler vi forskning om voksenlivet, som inkluderer utdanning, mental helse og etablering av kjæreste- og familieliv.

De fleste forskningsprosjektene har vært konsentrert om adopterte fra Sør-Korea, Kina, Colombia, Sør-Afrika, Vietnam, India og Etiopia. Adopsjoner fra Øst-Europa startet noe senere, og vi har pr. i dag lite kunnskap om deres situasjon i Norge.

Det er derfor gledelig at det på slutten av 2019-tallet ble startet et europeisk forskningsprosjekt (Italia, Frankrike, Norge og Spania) nettopp med utgangspunkt i barn som er adoptert fra østeuropeiske land. I Norge er prosjektet knyttet til Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Adopsjon
  2. Barn
  3. Utvikling