Viten

Verdens verste skadedyr?

Vilje, verdier og prioriteringer avgjør hvilken verden vi skal leve i og hvilken klode våre barn skal arve, skriver Markus Lindholm.

Mennesker har forårsaket store miljøskader, men også vist en forbløffende evne til å reparere dem.

  • Markus Lindholm
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

I et av Europas største naturhistoriske museer hang det lenge et speil med underteksten «Verdens verste skadedyr». Men enkle sannheter er sjelden sanne.

Rett nok har mennesker forårsaket store miljøskader, men de har også vist en forbløffende evne til å utbedre dem. Her noen eksempler.

Bever med sørlandsdialekt

For hundre år siden var en lang rekke norske fugler og pattedyr nærmest utryddet. Blåhvalen var en mytisk skapning, og i skogen manglet ikke bare bjørn og ulv, men også elg, mår og bever. Beveren var borte fra hele Europa. En liten flokk fantes imidlertid i en avkrok på Sørlandet, og der tok Peder Martinius Jensen affære.

Han flyttet unge bevere både til Bardufoss og Oslomarka, og etter hvert også til Sverige og til kontinentet. I dag bygger den store gnageren igjen demningene sine i de fleste europeiske land. I Norge er det nå nesten hundre tusen bevere, og i Skottland der den ble utryddet på vikingtiden, er den også tilbake – nå med sørlandsdialekt.

Og om du koser deg med cowboyfilmer og bølgende bisonflokker på prærien, så send en tanke til Lakota-indianeren Good Elk Woman, som i siste øyeblikk reddet Nord-Amerikas største landpattedyr fra fullstendig utryddelse. Etter tiår med statlig organisert nedskyting var det i 1890 bare noen dusin igjen av dem.

Men Good Elk Woman, som i tråd med sin tradisjon anså bisonen som hellig, fikk overtalt ektemannen Fred Dupree til å begynne oppdrett, og i dag beiter igjen nesten en halv million bison på den amerikanske prærien.

Tynner ut duebestanden i Oslo

Etter krigen ble det vanlig å sprøyte DDT mot skadeinsekter. Men dermed begynte også rovfuglene å forsvinne. Da forskere oppdaget hvordan miljøgifter akkumuleres i næringskjedene ble mange sprøytemidler forbudt og rovfugl ble også totalfredet. Det hjalp. Nå hekker havørnen igjen i Drøbaksundet, og vandrefalken holder styr på dueflokkene i Oslo sentrum.

Men det er mer! På femtitallet forsvant ørreten fra stadig nye vassdrag. Alf Hovind brukte fritiden på å sykle omkring på Sørlandet med vannprøver på bagasjebrettet.

Han hadde fått det for seg at surt regn fra svovelholdige utslipp på kontinentet var årsaken – en idé som så ble gjenstand for omfattende forskning og gradvis bekreftet.

I kombinasjon med folkelige pressgrupper tvang de nye kunnskapene frem politiske forhandlinger som fikk stoppet utslippene, og nå vender ørreten tilbake i stadig nye vann på Sørlandet.

Reddet fra økologisk kollaps

På samme tid sto det også ille til i Mjøsa. Gjødselrester fra landbruk, industri og kloakk førte til voldsom algevekst og strender dekket med illeluktende slam og sleip grønske. Lokale pressgrupper sørget for at saken fikk høy politisk og forskningsmessig prioritet, blant annet gjennom den legendariske «Mjøs-Aksjonen».

Også på kontinentet ga kombinasjonen av forskning, grasrotaksjoner og politisk vilje resultater, og ved hjelp av EUs Vanndirektiv løftes nå vassdrag etter vassdrag tilbake til «god økologisk tilstand».

Stadig flere kanaliserte elver får tilbake sine naturlige løp, og de opprinnelige økosystemene er i ferd med å reetablere seg. Sveitsiske barn lærer igjen å svømme i Rhinen, og laksen springer både der og i mange av de andre store elvene.

Erfaringene fra 1960- og 70-tallet nedfelte seg i det såkalte føre var-prinsippet, som sier at man ikke alltid kan vente på robust vitenskapelig kunnskap før utslipp forbys og miljøtiltak iverksettes. De fleste kjenner føre var-prinsippet fra flyreiser, der telefonene må slås av før takeoff, på tross av at det er usikkert om de virkelig forstyrrer flyinstrumentene.

Det var føre var-prinsippet som gjorde at ødeleggelsen av ozonlaget ble stoppet så raskt. Riktignok hadde man ingen komplett vitenskapelig forståelse av mekanismene som lå bak tapet av ozon i stratosfæren. Men føre var-prinsippet legitimerte tiltakene, og i dag er ozonmengdene på vei oppover igjen

Offensiv forskning

I et tilbakeblikk er historien om klodens miljøproblemer slett ingen undergangsfortelling. Tvert om er det et imponerende eksempel på demokratiets fleksibilitet og handlingsevne, der offensiv miljøforskning og folkelige pressgrupper fra hver sin side gang på gang har utløst den nødvendige politiske viljen til å finne løsninger.

Også dagens miljøproblemer, som global oppvarming og tap av biologisk mangfold, inneholder ubesvarte spørsmål. Det er for eksempel ikke enkelt å avgjøre hvilke dyr og planter som virkelig kan kalles «norske», fordi mennesker alltid har flyttet på arter og ordet «naturlig» dermed er tvetydig.

Og selv om effektene av klimaendringene er synlige for de fleste, kan de bakenforliggende mekanismene være vanskelige å forstå.

Forfedrenes tankeløshet

Klimatologi er et redselsfullt komplisert fag som fletter astronomi og geologi sammen med kjemi, fysikk og biologi til en vev av vekselvirkninger og tilbakekoblinger, noe som gjør bastante svar sjeldne. Man vet for eksempel ikke sikkert hvordan klodens skydekke påvirker oppvarmingen.

Men økningen av drivhusgasser i atmosfæren stemmer med mengdene som slippes ut av mennesker, og den pågående oppvarmingen ble forutsagt allerede for flere tiår siden av forskerne.

Når alt kommer til alt er det du ser i speilet neppe verdens verste skadedyr, men heller en skapning som forbausende raskt lærer av sine feil, og som gang på gang har kunnet utbedre skadene etter forfedrenes tankeløshet.

Forutsetningen for å lykkes ser ut til å være enkeltmenneskers stahet, mye miljøforskning, en pågående miljøbevegelse og politisk vilje.

«Penga rår», mumles det gjerne fra sofakroken. Men i realiteten er det vilje, verdier og prioriteringer som avgjør hvilken verden vi skal leve i og hvilken klode våre barn skal arve.

Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Menneskets tidsalder
  2. Klima
  3. Miljø