• Denne artikkelen ble først publisert i 2015.

Det lukter støv og gammelt søppel i Cantagallo – en shabby klynge med plankehytter i utkanten av Lima, Perus hovedstad. Det er skittent, rotete, alt virker midlertidig. Men menneskene er vennlige. Ingen har innlagt vann som fungerer. Én felles vannkran for mer enn tusen mennesker er i drift et par timer hver ettermiddag. Det er bikkjekaldt i hyttene om vinteren, kvelende varmt om sommeren. Barna er ofte syke. Lungebetennelse, diaré, denguefeber. Folk lever fra dag til dag av strøjobber, tigging og salg av litt brukskunst til turister.

Penger foran lykke

Cantagallo er slum. Gutter og jenter. Foreldre og besteforeldre. I fornedrende fattigdom, et litt bortgjemt sted i verden, langt utenfor nyhetenes søkelys. Får ungene mat i morgen, overlever de neste feber? Bare foreldrene bryr seg.

-Når jeg besøker foreldrene mine i Pucallpa i Amazonas føler jeg meg lykkelig, sier Olga Mori Diaz av Shipibo-folket fra regnskogen. – Men hva trenger jeg mest. Lykke eller inntekt?

Jeg trenger penger, derfor må jeg bli her.

Olga har invitert oss hjem til seg og tar mot oss der drosjesjåføren hverken kan eller tør kjøre videre. Hun vil vise hvordan hun lever, og fortelle hvorfor hun reiste fra regnskogen. Hun geleider oss trygt gjennom trange smug. Senen Jisbe, som er hennes indianske fødenavn, er kunsthåndverker og litt sjaman i Cantagallo. En stolt dame.

En tredjedel av Limas ni millioner innbyggere lever i slum rundt storbyen, selv om Peru har klart mesterstykket å redusere den ekstreme fattigdommen fra 48 til 25 prosent av befolkningen.

Verdens suksesshistorie nr. 1

828 millioner mennesker bor i slum rundt verdens storbyer. Forskere mener antallet kan øke til tre milliarder i 2050.

Fattige mennesker rammes først og hardest av mer ekstremvær, endret nedbørsmønster, høyere hav, flere flommer og jordras, av tørke, hetebølger, skogbranner. I grunnen de fleste klimaendringer. De har ikke råd til alternativt vann, alternative leveområder eller kostbar beskyttelse.

I fattige og utsatte regioner tvinges millioner på vandring. Et nytt klima er en av flere årsaker. Det er kanskje blitt for tørt eller vått til å fortsette tradisjonelt jordbruk der de bodde. Kanskje er det blitt for farlig på grunn av rasfare? Folk trekker mot byene, og havner ofte i slummen.

Vi besøkte noen av dagens slumbeboere for å se hva som i følge Verdensbanken venter alle dem som vil rammes av klimaendringer de neste tiårene. Vi dro til Cantagallo-bydelen utenfor Lima samtidig som verdens ledere holdt klimatoppmøte i en millitærleir på den andre siden av byen.

Men hvor fattige vil disse milliardene med slumfolk være om 20–30 år?

I år 2000 vedtok verdens nasjoner tusenårsmålene. Ett av dem var å halvere antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom – de av oss som må klare seg med mindre enn 1,25 dollar om dagen. Målet er forlengst nådd, selv om en drøy milliard av verdens syv milliarder mennesker fortsatt må klare seg for mindre enn «minimum». FN forbereder nå en ny runde med mål, neste globale kraftinnsats frem til 2020. Men det blir stadig vanskeligere, og eksperter har lenge advart om at klimaendringer truer hele prosjektet. De fattigste rammes først og hardest av klimaendringer. Der vi i Norge lurer på hvordan klimaendringer vil påvirke oss utover dårlig skiføre, rammes millioner av de mest sårbare allerede.

Kim fikk dramatisk svar

Verdensbankens president, Jim Yong Kim, ville ha et ærlig svar om hvor alvorlig klimaendringene vil bli – og hvordan de vil påvirke bankens oppdrag med å fjerne fattigdom. Han ville ha pakket ut forskernes optimistiske «det er ikke for sent»-rapporter.

Banken engasjerte det anerkjente tyske Potsdam-instituttet. Svaret var krystallklart: Klimagasser som allerede er sluppet ut, har allerede låst verden til en oppvarming på 1,5 grader innen midten av dette århundret – uansett om vi hadde klart å gjennomføre store utslippskutt umiddelbart.

En dobbelt så høy oppvarming som vi har hatt til nå vil gjøre ekstremvær og andre klimaendringer, som i dag kanskje skjer en gang hvert hundreår, til «den nye klima-normalen», heter det i rapporten «Turn down the heat 2014».

-Tidligere utslipp vil de to neste tiårene føre til en uunngåelig oppvarming som vil ramme verdens fattigste og mest sårbare mennesker hardest. Klimaendringer vil true livet til millioner av mennesker, sier banksjef Jim Yong Kim.

-Dersom oppvarmingen etter hvert blir fire grader, som vi nå styrer mot, er det tvilsomt om det noen gang blir mulig å fjerne ekstrem fattigdom, sier Kim.

Annenrangs borgere

Valeria smiler sjenert og nysgjerrig som fireåringer flest når det skjer noe uvanlig. Ler når hun ser bilde av seg selv bak på kameraet mitt. Viser frem en prikkete ball. Den spretter skikkelig godt. Det er sjelden noen utenfra bryr seg med å besøke Cantagallo. Folket her, inneklemt mellom en skitten elv og en motorvei, er indianere fra de våte regnskogene i

Amazonas eller høyt oppe fra Andesfjellene. Fra noen av klodens frieste og vakreste steder. Lokket til storbyen for å gi barna en bedre fremtid. De endte i slummen.

Farmor Olga Mori Diaz åpner den brune døren med solide låser. Det kan være utrygt om natten her hvor ingen politi bryr seg med hva som skjer. Inviterer oss inn i stuen. Turkise vegger, to slitte sofaer, en gammel TV. Det romsterer litt på bakrommet, det blafrer i gardinen inn til kjøkkenkroken. Etterpå kommer hele storfamilien ut for å hilse, men ikke før farmors gjester er ferdige med sitt ærend. Slik er Shipibo-skikken.

-Nå skal de bygge ut motorveien bak her, og da bare skyver de oss bort. Og vi har fått beskjed om at vi må flytte bort alle sammen, de skal visst lage en park for turister her. Myndighetene behandler oss ikke som andre. Vi som lever her betraktes ikke som likeverdige med andre. På gata i byen roper folk sharapa etter oss – skilpadde. Det gjør vondt, sier Olga. – Vi har det trygt her hvor vi bor så mange Shipiboer sammen. Jeg frykter hva som skjer når de jager oss bort.

Sjamanen i slummen

Hun og de andre kvinnene møtes jevnlig. De lager enkle armbånd, kjeder og småting av fargerike plantefrø og andre plantedeler som de får fra regnskogene hjemme i Amazonas. – Slike småting selger vi for å skaffe mat fra dag til dag. Men det viktigste vi lager er bilder, sier Olga Mori Diaz. – Vi er kunstnere.

Shipibo-kvinnenes malte kleder som brukes til alt fra skjørt til duker og veggpryd er viden kjent i Peru. Et abstrakt mønster som skiller seg fra annen figurativ indianderkunst. – Vi får inspirasjonene og mønstrene i ayahuasca-seansene, forklarer hun.

Olga viser oss det en flaske med en brunaktig væske laget av barken fra et regnskogtre. Ved å drikke den, samtidig som en kyndig person nynner monotont, får man visjoner om fortid og fremtid. Ut av det vokser mønstrene frem, forklarer hun. Olga er selv kyndig, og gjennomfører seanser med naboer som ber om det. Olga er på et vis en Shipibo-sjaman midt i millionbyen Lima.

Der breene smelter

Olga og venninnen Eudomila Cantgño av Cuechua-folket fra Andesfjellene snakker mest om boforholdene, kunsten, matprisene og ungene. Begge er uten ektemenn. Olga skilte seg fra sitt tvangsekteskap for mange år siden, Eudomilas mann var en av mange tusen forsvant i den voldelige uroen i Peru på 1980-tallet. De snakker ikke om klimaendringer. De kan ikke så mye om det.

Men Eudomila sier hun vet at isbreene hjemme i Andes smelter. Hun vet det regner mer når det regner enn før, men at det også er vannmangel store deler av året. Hører at folk fra hennes område flytter fordi det er blitt problemer både med drikkevann og matproduksjon. Både hun og Olga snakker om at vintrene i Lima er blitt kaldere og at styrtregn som før aldri forekom, gjør livet tøffere i kalde vintermåneder.

I Peru finnes 70 prosent av verdens tropiske isbreer – hele 2679 var det for ikke mange årene siden. Men de siste tiårene har mer enn 40 prosent av bremassen i Perus høye fjell smeltet. Det har resultert i mange hundre nye innsjøer som stadig oftere brister og fører til dramatiske jord- og flomras. Bøndene får ikke vann til jordene og beitene.

Perus myndigheter er svært bekymret. De fleste av landets innbyggere bor i storbyer på den knusktørre vestsiden av Andes, og er helt avhengig av smeltevann fra breene. Når de forsvinner helt vil det true Perus økonomiske vekst, samtidig som nye millioner vil flytte til storbyenes slum. Allerede tynes grunnvannsressursene. Peru kan stå foran en vann-katastrofe.

Ifølge FN er Peru, etter Bangladesh og Honduras, det landet som vil rammes hardest av klimaendringer de neste årene.

En gutt leker med en plastpistol i Cantagallo-slummen. En jente med en ball. Mor bærer på en klase bananer og en pose fisk som er fraktet helt fra hjemtraktene i Amazonas-regnskogen. «Man kan ikke spise den fisken de fanger her i Lima».

Foreløpig er de uvitende om at verden vet de vil få det verre.