Den «gale professoren» er ikke alene | Marit Simonsen
Forskeren bak de genredigerte, kinesiske tvillingene har møtt allmenn fordømmelse. Men historien har vist at «unormalt» raskt blir til «normalt».
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Marit Simonsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
I forrige uke hevdet en kinesisk forsker, He Jiankui, å ha redigert DNA-et til et nyfødt tvillingpar ved hjelp av CRISPR-teknologi. Det gjøres store fremskritt i genredigering i individers kropper, men He krysset en grense ved å gjøre endringene på et så tidlig stadium i fosterutviklingen at det vil kunne nedarves til deres etterfølgere.
Kunngjøringen kom kort tid før han skulle presentere arbeidet på The Second International Summit on Human Genome Editing. Det ble ikke godt mottatt, og He fremstilles som en ensom «gal professor». Jennifer Doudna, en av utviklerne av CRISPR, har sagt at hun ble forskrekket og forferdet av utviklingen.
- Les også: Kinesisk forsker kan ha skapt genredigerte babyer: – Han har utvist ekstremt dårlig dømmekraft
Umiddelbar avsky
Mange føler umiddelbar avsky for en teknologi som så ettertrykkelig åpner døren for å endre på hvordan mennesker blir til, og hvem vi er. Men når teknologien bykser og kverner seg fremover, endres også hva vi ønsker oss, og hva vi synes er skummelt.
Vi har vært gjennom mange slike fundamentale, teknologiske utviklinger tidligere som vi i dag ikke nøler med å kalle fremskritt. Da verdens første prøverørsbarn, Louise Brown, ble født i 1978, snakket tabloidaviser om «Frankenbabyer», og Vatikanet uttrykte bekymring. Mennesker blir holdt kunstig i live. Vi har pacemakere og transplantasjoner. I dag fryder vi oss over mulighetene og klager på køen og prisen.
Hit, men ikke lenger
Den forrige genredigeringskonferansen i 2015 oppsummerte at forskning på slike embryoer ikke burde føre til graviditeter, og enkelte forskere etterlyste da et internasjonalt forbud mot arvbare endringer.
Samtidig tegner en uttalelse fra arrangørene av den forrige konferansen opp en nøysom avgrensning som åler seg opptil Hes arbeid. De ønsker å forstå fosterutviklingen bedre, og mulighetene for teknologien He brukte, ble diskutert grundig. Forskning i samme retning oppfordres, helt frem til, men ikke inkludert, å sette embryoer i en livmor. Man ønsker å vite hva som er mulig, men ikke å gjøre det.
Etterlyser felles styring
En uttalelse fra årets konferanse er tvunget frem av Hes arbeid, men fordømmer prosessen heller enn resultatene. Det etterlyses felles styring og tålmodighet mens teknologien utvikler seg, og man utforsker uavklarte risikoer. Grensen som finnes i arvbar genredigering, er nevnt, men det legges opp til at forskningen følger etter He når det er trygt og akseptert av flere.
Det er heller ikke bare forskere som driver dette fremover. Arvbar genredigering etterlyses av foreldre til barn med genetisk baserte sykdommer, og et flertall støtter dem. Berørte familier har allerede uttalt at dersom risikoen er lav nok, velger de konsekvensene heller enn lidelsen.
Den «gale professoren»
Det er ikke alle teknologier vi ønsker oss eller klarer å forutse konsekvensene av. Men vitenskap og teknologi utvikler seg i et samspill med samfunnet og med oss. En «gal professor» som He vil dukke opp med ujevne mellomrom. Men han er langt fra så alene som mange tror.
