Gjør-det-selv-biologi på kjøkkenbenken
Bioteknologi er ikke lenger forbeholdt forskere og industriselskaper med høy teknisk kompetanse og store lommebøker.
Nå er det mulig å sekvensere et helt genom (arvestoff) for noen få tusenlapper på postordre. Genteknologier som CRISPR gjør det enkelt og billig å lage målrettede genetiske endringer i alt fra bakterier til menneskeceller.
Den teknologiske utviklingen har ført til økende interesse for å ta i bruk bioteknologi utenfor de store, etablerte laboratoriene.
Raskt voksende trend
Gjør-det-selv-biologi, biohacking, folkevitenskap – det finnes mange navn på denne ferske, raskt voksende bevegelsen. For om lag ti år siden kom de første åpne laboratoriene der alle som måtte ønske det, kan prøve seg som hobbyteknologer, i Europa, USA og Canada.
I 2017 var det mer enn 150 slike åpne laboratorier, fordelt på alle kontinenter. Ideologien bak tilsvarer såkalt «åpen kildekode», der dataprogrammerere legger ut fritt tilgjengelig programvare.
Tanken bak er at teknologi skal være fritt tilgjengelig, åpen og etterprøvbar. Typiske prosjekter kan være å gjøre biokjemiske og genetiske undersøkelser av celler og organismer, design og konstruksjon av labutstyr eller metoder, eller enkle dyrkningsforsøk med mikroorganismer og planter.
Laboratoriene drives som oftest av folk med sikkerhetstrening. Blant annet vet de hvordan man håndterer biologisk avfall på en forsvarlig måte. Fri tilgang på teknologi kan være en driver for innovasjon og kan drive ned kostnadene.
Selvlysende øl
Men også for folk flest er det nå mulig å kjøpe seg utstyr til å drive relativt avansert genteknologi på kjøkkenbenken hjemme. For eksempel kan du genmodifisere gjærceller slik at de blir selvlysende - og du blir festens midtpunkt med selvlysende, hjemmebrygget øl.
Det er en av ideene bak det amerikanske nettstedet The Odin, som gjør gode penger på å selge «genteknologiske hjemmesett».
Mannen bak nettstedet, den selverklærte biohackeren Josiah Zayner, drømmer om en verden der biohacking er et like vanlig tidsfordriv som å lage syltetøy.
Men kan det å gjøre bioteknologi tilgjengelig for alle skape utfordringer?
Hobby eller risikabel tukling?
Etter hvert som gjør-det-selv-biologi øker i popularitet, blir både myndigheter og forskere stadig mer bekymret for hva de sikkerhetsmessige og etiske konsekvensene kan bli.
Blant annet kan man enkelt bestille et CRISPR-sett for å lage antibiotikaresistente bakterier hjemme.
I tillegg til at selve antibiotikaresistensen potensielt kan spres til andre bakterier, ble det i mars 2017 avdekket at noen av disse settene var forurenset med sykdomsfremkallende, multiresistente bakterier.
Selv om risikoen for å bli smittet og syk ble ansett å være relativt lav, påpekte kontrollorganer at smitte kunne skjedd dersom bakteriene kom i kontakt med et åpent sår. Funnet førte til at tyske myndigheter stanset import av slike hjemmesett.
Manglende kontroll
I Norge er all genmodifisering utenfor godkjente laboratorier regnet som utsetting av GMO, og dette skal godkjennes etter genteknologiloven. Det er imidlertid usikkert om det er mulig å håndheve disse bestemmelsene når hvem som helst enkelt kan få tilgang på teknologien.
En bekymring er at genmodifisering av bakterier og andre potensielt farlige mikroorganismer kan gå skikkelig galt, enten ved uhell, eller ved at teknologien havner i gale hender.
Det er imidlertid ikke bare hjemmemodifiserte bakterier som skaper hodebry. En helt annen gren av biohackingen som blir mer populær, har sine helt egne utfordringer: Bruk av bioteknologi på seg selv.
Gjør-det-selv-medisin
For mennesker med alvorlig allergi kan en Epipenn – en liten adrenalinsprøyte i vesken – bety forskjellen på liv og død. Det ble derfor stor fortvilelse da legemiddelfirmaet Mylan, produsenten av Epipennen, skrudde opp prisen fra under 100 dollar til mer enn 600 dollar i starten av 2017.
Da tok biohackergruppen Four Thieves Vinegar saken i egne hender. I protest mot det de mente var uetisk prising av livreddende medisin, la de ut en oppskrift på nett for hvordan man enkelt kunne lage sin egen epipenn (the Epipencil) for rundt 35 dollar. Stuntet er av mange blitt hyllet som en av biohackingens store suksesser.
En ganske annen reaksjon møtte Tristan Roberts da han i oktober i fjor satte en sprøyte med eksperimentell HIV-behandling rett i mageskinnet, live på Youtube. Sprøyten inneholdt et stoff som skal stimulere immunforsvaret til å bekjempe HIV-viruset som har infisert blodcellene hans.
Behandlingen er aldri tidligere blitt forsøkt på mennesker. Forskere og bioetikere reagerte med vantro og advarte andre på det sterkeste mot å prøve noe lignende.
Fare for bivirkninger
Effekten ved slik egenbehandling vil i de fleste tilfeller være minimal. I tillegg kan det forårsake alvorlige bivirkninger. Blant annet kan man overaktivere immunforsvaret så mye at det forårsaker skader på kroppens vev.
Slike immunreaksjoner har ført til dødsfall i utprøvinger av genterapi.
De amerikanske legemiddelmyndighetene US Food & Drug Administration (FDA) er bekymret. Etter episoden med Roberts publiserte de en advarsel. Her presiserte de at det er ulovlig å selge gjør-det-selv-genterapi og andre behandlinger som ikke er godkjent, og de frarådet alle å prøve dem.
Til tross for advarselen har det ved flere anledninger blitt gjort lignende stunt live på nett slik Roberts gjorde. Det har også versert historier på nett om at gjør-det-selv-behandling er blitt forsøkt i Norge, særlig av alvorlig syke kreftpasienter.
Uklar regulering
Det er uklart hvordan slik egenbehandling reguleres. Legemiddelloven skal blant annet sikre at legemidler er kvalitetssikrede og brukes forsvarlig.
Men det er ikke forbudt å eksperimentere på seg selv, og folk er villig til å gå langt når de er alvorlig syke. Statens legemiddelverk er derfor tydelig på at det er viktig å informere om begrensninger og risiko.
For mange koker det hele ned til ett essensielt spørsmål: Bør vi selv kunne bestemme hva vi ønsker å gjøre med egen kropp, eller bør medisinske og samfunnsmessige hensyn veie tyngst?
Slike spørsmål vil utvilsomt bli stadig mer aktuelle med den økende tilgjengeliggjøringen av bioteknologien.
