Forskerne aner ikke hvor mye plast det er i havet | Nina Kristiansen
Tallene om plasten i havet er misvisende og feil.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Marit Simonsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
«Nytt sjokkerende plastfunn i havdyrene», meldte Dagbladet i februar. «I 2050 vil det være like mye plast som fisk i havet», sa Norges representant på en havkonferanse, Vidar Helgesen, til NRK. I 2018 mente nordmenn at plastsøppel i havet var viktigste miljøsak, ifølge en undersøkelse fra NORAD.
Forskere, miljøorganisasjonene, politikerne og mediene har fullt trøkk på plasten i havet. Hvor kunnskapsbasert er egentlig engasjementet?
Må vende blikket mot land
«Plasten i havet er ikke hovedproblemet», sa professor Richard Thompson fra Plymouth University på vitenskapsfestivalen i Toulouse i fjor. Marinbiologen, som har brukt hele sin karriere på plastforsøpling i havet, mener vi må vende blikket mot land.
I en ny bok, Å se en havhest dø, har NIVA-forsker Guri Sogn Andersen sjekket tall og beregninger av havplast. «Jeg ble forundret og frustrert og kastet inn i en runddans der jeg ikke klarte å finne kildene til påstandene», sier hun til forskning.no.
Tull kaller hun påstanden om at det i 2050 vil være mer plast enn fisk i havet, for utregningene har usikkerhet i absolutt alle ledd.
Vet lite om mikroplast
Andersen stikker hull på flere plastmyter: Forskerne vet ikke hvor mye plast det er i havet, de vet ikke om plasten kommer fra fiskebåter eller fra land, det finnes ikke øyer av plast der du kan gå tørrskodd. Forskerne vet lite om mikroplast og vet ikke hvor stor skade den gjør på fisk og dyr.
Det siste var Richard Thompson også opptatt av. For det er vanlig å finne et par mikroplastbiter i fisk. Men han kunne berolige oss. For forskerne finner plasten i fordøyelsessystemet, noe som kan tyde på at den er på vei ut. Og vi fjerner jo mage og tarm før vi spiser fisken.
«Du får i deg mer mikroplast på jobben og kjøkkenet hjemme», fortalte han.
Bruker og kaster
Plast er et praktisk og allsidig materiale. Det er lett å lage, lett å bære og avgir et lavere karbonavtrykk enn mange andre materialer. Problemet er at vi gjennom generasjoner lært å bruke plast helt feil – som engangsmateriale. Vi bruker og kaster og kjøper ny plast. Derfor må vi lage flasker og emballasje som gjenbrukes og gjenvinnes til energi og nye produkter. Det er der kampen må stå, mener Thompson.
At plast forsøpler havet, er dokumentert. Men forskernes metoder for å finne og kartlegge plast og virkningene er ikke gode nok, havet er for stort, dypt og uutforsket. Andersen sier til forskning.no at vi bør «slutte å bruke tall som vi ikke har grunnlag for. Feilinformasjon kan føre til forvaltning og opprydding som er til mer skade enn nytte for livet i havet.»
- Les også: Manetslim skal fange mikroplast i havet
For mange usikre tall
Plast i naturen skaper frykt og avsky. Vi liker ikke kunstig materiale som ikke brytes ned og som forsøpler vann og strand. Vi blir opprørt av døde dyr med garn om nebbet og plast i magen. Det er grunnlag for handling.
Men politikk bygger på tall, og tallene kommer gjerne fra forskningen. Og her har det gått galt. For mange usikre tall og beregninger har fått forme hvordan vi oppfatter plastproblemet.
Forskere liker å få oppmerksomhet om sitt fagfelt. Endelig blir de sett og omfavnet, endelig sitter bevilgningene til mer forskning løsere. Men om de ikke holder seg med sikre tall og fakta, om de lar politikere og aktivister få ture frem med myter, gavner det miljøet dårlig. Her må forskerne på banen med både sin usikkerhet og sin kvalitetssikrede kunnskap, som vi kan bruke til å løse problemet.
