Fjellkrepsens retrett
For 50 år siden oppdaget en norsk biolog en liten fjellkreps i områdene rundt hytta på Dovre. Nå er oppdagelsen hans blitt vitenskap som drøftes på konferanser i inn- og utland.
Av og til får man inntrykk av at vitenskap handler mye om penger – og det gjør det også. Men den virkelige drivkraften er undring og nysgjerrighet. Det følgende er et eksempel på nettopp det.
For 50 år siden oppdaget biologen Per Aass en liten skapning som svømte rundt i grasiøse buer i et tjern ovenfor feriehytta på Dovre. Det var en slags kreps ( Branchinecta paludosa ), og han begynte å se etter den når han gikk forbi dammer og tjern i fjellet. Det ble et helt kartotek over steder som var inspisert for den særegne fjellkrepsen.
Så langt var dette kun nysgjerrighet og oppdagerglede.
Men flere tiår senere ga denne omfangsrike kartleggingen plutselig grunnlag for vektige studier om effektene av klimaendringer. For i 2011 gjentok Aass kartleggingen sammen med forskere fra NIVA og UiO. Da var den eiendommelige krepsen, også kalt langhalt tusenbenskreps, forsvunnet fra de lavereliggende områdene. Samtidig hadde de lokale sommertemperaturene økt med halvannen grad.
Det som begynte med nysgjerrighet, var plutselig blitt vitenskap som ble gjenstand for vidløftige analyser og drøftet på konferanser i inn— og utland.
I anledning Darwin day, les også:
Hva skal til for at evolusjonen stopper opp?
Dans rundt Nordishavet
Vi oppdaget at krepsen faktisk har levd tett på klimasvingningene i nord gjennom millioner av år. Det ble klart da vi analyserte en DNA-sekvens på et av krepsens gener som viser slektskapet mellom ulike populasjoner over hele kloden. Analysene avdekket en interkontinental odyssé med nesten episke undertoner.
For krepsen på Dovrefjell viste seg å stamme fra California, der den etter alt å dømme tok form for 10–12 millioner år siden. Sibir og Alaska var den gang forbundet gjennom en landbro der Beringstredet ligger nå. I dette kalde steppeområdet slo forfedrene til Dovre-krepsen seg ned.Deretter viser de genetiske analysene at arten ble splittet i en nordamerikansk og en asiatisk gren, noe som i alder passer bra med tiden da Beringstredet åpnet seg. Gjennom de gjentatte klimasvingningene og istidene som har preget de siste 2,5 millioner årene, tok arten del i en geografisk dans rundt hele Nordishavet – østover gjennom arktisk Canada til Grønland og vestover gjennom Sibir, helt til Finnmark og Dovrefjell.
Les også vår favorittsak:
Verdens rareste dyr: Du kan koke det, fryse det og sulte det i årevis uten skade
Brunere vassdrag
Men er halvannen grads varme nok til å fordrive fjellkrepsen fra fjellheimen? En del tyder faktisk på det. Men indirekte effekter ser også ut til å bidra. For norske vassdrag er ikke bare blitt varmere. De er også blitt brunere, blant annet trolig fordi det gror bedre til fjells nå enn før. Da lekker etter hvert også mer humus ut i bekker og tjern. Der fungerer brunfargen som UV-filter, og det bidrar til at nye arter kan flytte inn.
For UV-strålingen skader arvestoffet og gjør at mange arter normalt ikke kan leve i det klare vannet på fjellet. Men i enkelte av de brunere tjernene på Dovre oppdaget vi nylig svermer av noen svevemygg-larver, som er glupske predatorer. De har vanligvis tilhold i skogstjern, men nå har de etter alt å dømme dratt til fjells, der de gjør livet utrygt for fjellkrepsen: I tre av fire tjern der de fantes, forsvant faktisk krepsen i løpet av kort tid.
De siste funnene antyder en kaskade-effekt av global oppvarming, der brunere vann fører til endrede lysforhold og redusert UV-stress, som i sin tur gir nye predatorer innpass. Det får konsekvenser for det opprinnelige biologiske mangfoldet.
Indikator
Varmere klima bidrar altså trolig både direkte og indirekte til at den særegne fjellkrepsen trekker seg tilbake. Og mye tyder på at den er en fjellets kanarifugl for global oppvarming, og at den kan bli en viktig klimaindikator for miljøforvaltningen. Historien viser også hvor risikabelt det kan være å sondre mellom grunnforskning og anvendt forskning. Kunnskap som ett år har preg av kuriosa, kan senere vise seg å være av stor forvaltningsmessig verdi.
En lengre versjon av denne artikkelen finnes i tidsskriftet Naturen, som utkommer i disse dager.
- Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!
