Viten

Stopp dagens kunnskapsapartheid!

Det meste av forskning som publiseres i dag er bare tilgjengelig for den vestlige akademiske eliten. Dette kan endres, men det krever mye av både politikere og etablerte forskere.

Det koster mye å få tilgang til de tidskriftene hvor anerkjent forskning publiseres. Dette kan ramme de som trenger kunnskapen mest, enten det er snakk om akademikere eller helsepersonell. Bildet er fra en mobil helsestasjon i Johannesburg i Sør-Afrika, hvor forbipasserende ble oppfordret til å teste seg for HIV. Denis Farrell / NTB Scanpix

  • Margrethe Gaassand
  • Thomas Sætre Jakobsen
  • Levon Marsland
  • Hilde Refstie

Utbredelsen av internett har gitt større tilgang til informasjon enn noen gang. Likevel er det fremdeles klare og økende skiller i verden. Samtidig som våre universiteter gir oss tilgang til titusener av tidsskrifter er det slik at mange universiteter i Sør ikke har mulighet til å betale for tidsskriftlisenser.

De har dermed begrenset tilgang til både å lese og bidra i tidsskrifter hvor mye av forskningsdebattene foregår (utover konferanser som også koster). Fjorårets kampanje fra Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) «Sharing is caring», fokuserte nettopp på hvordan store deler av forskning ikke er tilgjengelig for forskere og studenter i det globale sør, noe som bidrar til å skape økte skiller.

Kunnskapsapartheid

Få tilfeller er så alvorlige som når helsepersonell i Malawi, et land hvor 10 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 er smittet av HIV, ikke har hatt tilgang til den nyeste forskningen på feltet (Hagemann 2008). Likevel ser vi en klar tendens til det professor Rune Nilsen ved Universitetet i Bergen beskriver som en geografisk og sosioøkonomisk kunnskapsapartheid der rike land styrer både innholdet i og tilgangen til plattformene forskning kommuniseres på.

Ikke bare er det urettferdig, det er også hemmende for kunnskapsproduksjonen siden det begrenser vitenskapelige bidrag og diskusjoner fra en stor del av forskerverdenen. I tillegg til universiteter i Sør mangler også mange praksisnære institutter og organisasjoner tilgang til tidsskrifter. Dette forsterker de allerede eksisterende skillene mellom akademia og praksis. Når NTNU alene betaler mer enn 40 millioner årlig i lisenser for elektroniske tidsskrifter sier det seg selv at organisasjoner uten store finansielle muskler blir utelatt.

Dobbeltfinansiering

Det andre argumentet som SAIH påpekte i høst er hvordan norske universiteter driver dobbeltfinansiering av forlagsbransjen ved å betale i dyre dommer for å få tilgang på forskning som blir gjort ved egne institusjoner. Mye av forskningen i Norge er offentlig finansiert av skattebetalerne. Forskere bidrar også med arbeidsinnsats i form av artikkelskriving og gratisarbeid gjennom fagfellevurdering av andres artikler i forskningstidsskrifter.

Forlagenes kontoer fylles opp og forskningssamtalen fortsetter mellom de som har råd til å være en del av denne.

Useriøse aktører

Hvis vi er enige om at dette er et problem, hvordan kan vi så snu trenden?

Noe av motstanden mot å publisere i nonprofit tidsskrifter med åpen tilgang kommer fra at det finnes få som er anerkjente og av god kvalitet. Siden man som forsker stadig blir bombardert med e-poster fra useriøse aktører har mange en oppfatning om at åpen tilgang er synonymt med useriøst.

Innenfor dagens vurderingssystem av tidsskrift og publikasjoner er det svært få nonprofit tidsskrifter med åpen tilgang som er autoriserte som publiseringskanal. Dette er styrende fordi det er publikasjonspoeng i autoriserte tidsskrift som gir uttelling i forskningssystemet og dermed penger i kassen til institusjonene og de enkelte fagmiljø.

Ond sirkel

En av årsakene til at åpne tidsskrifter sliter med å etablere seg er at det er vanskelig å tiltrekke seg gode folk til å publisere og fagfellevurdere. Mange forskere foretrekker å publisere i de veletablerte (og som regel lukkede) tidsskriftene for å være en del av en forskningssamtale med lange tradisjoner, dype røtter og den anerkjennelse det medfølger.

Dette gjør det vanskelig for åpne nonprofit tidsskrifter å komme til: man tiltrekker seg ikke etablerte forskere fordi man ikke er anerkjent, og man blir ikke anerkjent fordi man ikke tiltrekker seg etablerte forskere. For å endre denne onde sirkelen er man avhengig av at forskere blir mer bevisste på hvordan de publiserer forskningen sin.

Frivillige redaksjoner

En annen årsak til at man finner få seriøse nonprofit tidsskrifter med åpen tilgang er manglende midler til å drive denne typen tidsskrifter. Selv om mye av jobben dekkes av forskere trenger man midler til redaktørarbeid, språkvasking, markedsføring og andre administrative driftsoppgaver. Dette gjøres i noen tilfeller på frivillig basis, men man trenger støtte for å kunne konkurrere mot de mer kommersielt drevne aktørene.

Et interessant tankeeksperiment ville vært å se hvor langt man kunne kommet hvis man omdirigerte noen av pengene man brukte på lisenser til å støtte oppstart og drift av non profitt tidsskrifter med åpen tilgang. Som nevnt bruker NTNU alene over 40 millioner kroner årlig på lisenser bare på elektroniske tidsskrifter. I tillegg til økt rettferdighet gir åpen tilgang forskere større mulighet til å nå flere og relevante aktører og dermed bidra aktivt i samfunnsdebatten. Dette bør telle når skattebetalernes penger blir distribuert.

Politisk utfordring

I dagens markedsorienterte verden er det uten tvil internasjonale politiske vendinger som må til for å oppnå reelle endringer og rettferdige systemer som gavner hele forskningsverdenen uten å skape skiller mellom Nord og Sør. Det betyr imidlertid ikke at akademia bør stå på stedet hvil i vente på slike strategiske endringer. Den samlede verdien av enkeltindividers innsats kan totalt sett sende sterke signaler om hvor vi ønsker at dette skal gå.

Nasjonalt må både Kunnskapsdepartementet, nasjonale fagråd, og etablerte forskere komme på banen. Kunnskapsdepartementet bør øke den finansielle støtten til oppstart og drift av nonprofit tidsskrifter med åpen tilgang. Forskningsrådet bør i økende grad inkludere krav om åpen tilgang til forskningsfunn gjennom sine finansieringsordninger. De nasjonale fagrådene på sin side kan forholde seg mer aktivt til debatten og jobbe med å løfte frem seriøse aktører i sine fagfelt som opererer med åpen tilgang.

En nyttårsutfordring

Når det gjelder publisering er det selvsagt flott om stipendiater forsøker å publisere i nonprofit tidsskrifter, men dette vil ikke ha samme slagkraft som bidrag fra etablerte ledende forskere. Vi oppfordrer derfor forskere med en høy publiseringsaktivitet til å kanalisere deler av sin forskning gjennom tilpassede åpne tidsskrift.

Det andre forskere kan bidra med er fagfellevurderinger. Dette vil føre til en kvalitetsheving og høyere anerkjennelse av disse tidsskriftene, samtidig som vi kan utfordre det dominerende hegemoniet hvor mange forskere bidrar med gratisarbeid og de store forlagene stikker av med gevinsten.

Norske akademikere har et solidarisk ansvar for å gjøre sin del i kampen mot kunnskapsapartheid. Bidra til at forskningen din blir gjort tilgjengelig for alle som trenger den. La «Sharing is caring» bli årets nyttårsforsett!

  1. Les også

    Vil ikke styre universitetene

  2. Les også

    Åpne brev og frie tanker

  3. Les også

    De sier vi er så ulike ...

  4. Les også

    Målrettet kreftbehandling til flere

Les mer om

  1. Vær

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Fem professorer ved Økonomisk institutt advarer: Åpen tilgang fjerner ikke forlagenes makt

  2. DEBATT

    Vi er mange som ikke tør publisere i Open Access-tidsskrifter

  3. DEBATT

    Røverforskning: Misvisende å gjøre åpen publisering til den store syndebukken

  4. DEBATT

    Kort sagt, mandag 27. august

  5. DEBATT

    Forskningsrådet blir beskyldt for nærmest å rasere kvalitetssikringen fordi vi vil ha åpen tilgang

  6. DEBATT

    Meninger: «Røvertidsskriftene» er bare toppen av isfjellet