Myter om norske fjell står for fall
Is- og snøsmelting som følge av klimaendring avdekker arkeologiske funn i fjell-Norge. Frem kommer flere tusen år gamle bevis på hvordan det norske høyfjellet ble brukt.
Det eksisterer en utbredt forestilling om at høyfjellsområdene i Sør-Norge ble «oppdaget» av engelske fjellturister og den urbane overklassen på 1800-tallet.
Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten 10. oktober 2014 følgende: « … høyfjellet ble betraktet som farlig og/eller irrelevant av lokalbefolkningen tidligere. Utenom stølsområdet var det ikke til å bruke og slett ikke til å nyte. I alle fall helt til Den Norske Turistforening oppdaget fjellheimen, og middelklasse og overklasse fra byene erobret den».
Fjellets ressurser har lenge vært godt benyttet
Dette er en forestilling som nok kommer til å bli fortalt til overmål i anledning DNTs 150 års jubileum. Høyfjellsområdene har imidlertid vært meget relevante for lokalbefolkningen i tusenvis av år.
Bygdefolk hadde nok respekt for fjellets lunefulle farer, men fjellets ressurser utnyttet de til det fulle. Ikke bare de siste tusen år til seterdrift og beite, men også til jakt og fangst helt siden folk slo seg ned langs våre kyster etter istidens slutt.
Reinsdyrjakt har vært særskilt viktig. Som følge av klimaendringene kommer det nå frem arkeologiske funn fra snøfonner etter denne jakten.
Klimaendringer fører til hurtig smelting
I løpet av de siste tiår har klimaendringer ført til at isbreer og snøfonner i Norge har hatt en betydelig ablasjon, det vil si at de har smeltet svært hurtig. Isbreer er dynamiske og beveger seg konstant, mens snøfonner, som for det meste består av is, er mer stabile.
En gjenstand som blir etterlatt på en snøfonn kan bli konservert i mange tusen år. Hvis noe blir etterlatt på en isbre, som er i konstant bevegelse, vil gjenstanden bli knust.
Den 5000 år gamle «ismannen» Ötzi, som ble funnet i Sør-Tyrol i 1991, ble eksempelvis ikke funnet i en isbre, men på en stabil snøfonn.
Reinsdyrs trekkmønster bidrar til funn
Grunnen til at vi nå finner gjenstander knyttet til forhistorisk jakt på reinsdyr, er reinsdyrenes atferdsmønster. På varme sommerdager trekker reinsdyrflokkene opp mot isbreer og snøfonner i høyfjellet.
Slik har reinsdyrflokker oppført seg til alle tider, fra og med steinalderen frem til i dag. Reinsdyrene flykter fra plagsomme insekter, som eksempelvis reinbremsen (Hypoderma tarandi).
Reinbrems ikke bare stikker, den biter seg gjennom pels og skinn. Egg legges i pelsen og larver utvikles, med påfølgende betennelser som konsekvens. På snøfonnene kan dyrene slippe unna reinbremsen for en stund og samtidig kjøle seg ned.
Men på fonna lurte en annen fare: Reinsdyrjegerne. De visste hvor byttet ville samle seg på en varm dag, det var bare å forberede seg og vente. Jegerne kunne planlegge jakten ved å bygge buestillinger ved snøfonna, noe vi vet de gjorde ved Juvfonne ikke langt fra Galdhøpiggen.
Snøfonna var også viktig for jegerne
Jegerne anvendte også et middel for å lure reinsdyrflokken i gunstige retninger slik at de kom på skuddhold. Ved Juvfonne har arkeologene funnet flere hundre fint utformede pinner med sponlignende vimpler. Slike kalles skremmepinner. De fleste er omkring 1500 år gamle.
Også ved andre snøfonner i Oppland er det funnet utallige skremmepinner. Arkeologene i Oppland fylkeskommune leder, i samarbeid med Kulturhistorisk museum, et sikringsprosjekt for å samle inn mest mulig av funnene som hittil har vært innkapslet i isen.
Vi har dårlig tid. Når gjenstandene smelter frem, begynner nedbrytningen nokså umiddelbart.
Mønsteret er at jo mer ei snøfonn tiner, jo eldre blir funnene.
Over 2500 funn er kommet inn til Kulturhistorisk museum siden 2006.
Gjenstander som bevis på jakt
Det eksepsjonelle med funnene fra isen er at så mye organisk materiale er bevart. Vi finner 1500 år gamle skjeftede, komplette piler med styrefjær.
1700 år gamle klesplagg er konservert i isen. Kniver med fine skaft, ullvotter og sko fra vikingtiden smelter frem fra isen. Den eldste skoen som er funnet er ca. 3300 år gammel og derved fra eldre bronsealder.
I Reinheimen kom en 1300 år gammel ski frem fra isen. I Oppdalsfjellene er det funnet skjeftede piler med skiferspisser fra yngre steinalder, altså bevis på jakt på snøfonner for 5000 år siden.
Funnene forteller om hvor aktivt fortidens mennesker utnyttet høyfjellsområdene ganske så uavbrutt gjennom tusenvis av år.
Istid som følge av vulkanutbrudd
Omkring 540 e.Kr. begynner en periode med kjøligere klima. Mange forskere antar at flere gigantiske vulkanutbrudd i årene fra 536 til 547 utløste en klimakrise som går under betegnelsen «Late Antique Little Ice Age».
Både naturvitenskapelige, skriftlige og arkeologiske data, viser at det skjedde noe dramatisk i siste halvdel av 500–tallet og første halvdel av 600–tallet: Det ble kjøligere, og i Skandinavia vet vi at gårder ble lagt øde og områder fraflyttet.
Folketallet i Europa sank, og her var nok den såkalte Justinianske pesten, med utbrudd i årene 541–543, en vesentlig årsak. Men sviktende avlinger siden 536 kan også ha medvirket til at befolkningen allerede var svekket av sult og hungersnød.
Mer jakt i krisetider
I denne krisetiden på 500–tallet øker antall funn i det sørnorske høyfjellet. Det ser ut til at reinsdyrjakten blir intensivert i denne perioden. Forklaringen på dette kan være at jakt kompenserte for sviktende avlinger i dalenes jordbruksbygder.
Selv om jordbruket kom til landet vårt som en ervervsmulighet for over 4000 år siden, har jo nordmenn aldri vært bare bønder. Utmarksressurser, på land, til vanns eller til sjøs, har alltid spilt en viktig rolle.
Som vi husker får Peer Gynt kjeft av mor Åse for å være mer opptatt av «å veide ren på fonnen» enn å hjelpe til i «onnen». Han var nok ikke den eneste odelsgutten som foretrakk fjellet fremfor fjøset.
Reinsdyrjakt har en lang tradisjon
Nye funn viser altså at reinsdyrjakten på snøfonnene har en lang tradisjon. Reinsdyr har også blitt fanget i dyregraver og gigantiske fangstgropsystemer, blant annet på Dovre og i Rondane.
Mye arbeid ble lagt ned i å bygge og vedlikeholde slike gropsystemer, samt i å organisere fangsten. Denne massefangsten av rein utviklet seg fra vikingtiden og utover i middelalderen.
På 1200–tallet kjenner vi til enorme ruseformede fangstanlegg med kilometervis av ledegjerder, blant annet i Grimsdalen (Einsethø) og på Verket (1200 m.o.h) mellom Lesja og Vågå.
I disse anleggene kunne flere hundre dyr drepes i løpet av kort tid. Fangstfolkene bygde også hytter i nærheten av anleggene.
De urbane, dannede klassers myte om at det var engelske turister og Den Norske Turistforening som oppdaget fjellheimen, kan herved avlives.
