Viten

Da Arbeiderpartiet skulle bygge landet etter 1945, mente de veibygging var unødvendig

Dette er tiåret de norske veiene ble forsømt.

-Det er ikke usannsynlig at forsømmelsen av veiene i Norge etter krigen fortsatt setter sitt preg på det norske veinettet, skriver forfatteren.
  • Akershus
  • Høgskolen I Oslo
  • Senter For Profesjonsstudier
  • Historiker
  • Pål Nygaard
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Én ting var viktigere enn noe annet idet andre verdenskrig nærmet seg slutten for myndighetene i Norge: massearbeidsløsheten som hadde herjet landet i mellomkrigstiden måtte unngås.

Arbeiderpartiet kom til makten etter krigen med en resept på problemet. Gjennom industrialisering skulle hele folket i arbeid. Det var i tillegg en bestemt type industri Arbeiderpartiet satte sin lit til: eksportindustrien.

Bygget landet for eksport

I nærheten av de mange norske fjordene fantes kraftressurser i fossefall som var godt egnet til storindustri. Det var bare en hake ved regjeringens tiltro til eksportindustrien. Ettersom eksportindustrien skulle løfte Norge ut av fattigdom – og den lå nær havet – var det ikke behov for satsing på innenriks infrastruktur. Varene skulle skipes ut av landet.

For de norske veiene ble konsekvensene katastrofale. Tildeling av midler til veibygging og vedlikehold ble i praksis halvert målt mot nivået før krigen. Først mot slutten av 1950-tallet fikk Veivesenet økte bevilgninger.

Forsømmelsen av veibygging og vedlikehold i Norge foregikk i en tid hvor våre naboland satset sterkt på veibygging. Det er i denne perioden både Danmark og Sverige bygde sine motorveier. Skal vi forstå tilstanden på de norske veiene i dag er dette tapte tiåret i den norske veihistorien nøkkelen.

Store problemer og «kunnskapsbasert politikk»

Politikken som ble ført var kunnskapsbasert, en tankevekker for alle de som setter sin lit kunnskapsbasert politikk i dag. Den store ideologen var økonomen Erik Brofoss. For å forstå de politiske tiltakene som ble satt i verk etter krigen har mange lagt stor vekt på den økonomiske teorien elevene etter Ragnar Frisch satte sin tiltro til. Men det var ikke bare teoretiske utlegninger som lå til grunn. Like viktig var de konkrete problemene Norge sto overfor i 1945.

At andre verdenskrig gjorde nærmest ubotelig skade på Norge, var en utbredt oppfatning like etter krigen. Premissleverandører for dette synet var to andre Frisch-elever, Odd Aukrust og Petter Bjerve, med boken Hva krigen kostet Norge. 17,5 milliarder kroner var svaret.

Det ville ta lang tid for Norge å komme ut av fattigdommen. For å klare det, staket Aukrust og Bjerve ut en kurs med harde prioriteringer. De pekte på Norges mangel på utenlandsk valuta som en kritisk faktor. For å komme ut av valutaknipen, måtte landet legge forholdene til rette for eksport. Det innebar rasjonering på en mengde varer. Mangelen på valuta og frykten for massearbeidsløshet styrte oppmerksomheten mot eksportindustrien.

Så bort fra gammel innsikt

Tidligere var gode kommunikasjonsforhold sett som avgjørende for næringsutvikling og økonomisk vekst. Derfor satset staten på å bygge ut jernbane, telegraf og vei på 1800-tallet . På samme måte har økonomisk historisk forskning vektlagt infrastrukturens betydning. Disse innsiktene så Arbeiderpartiets strateger bort fra etter krigen. Det var ikke bare veiene som ble forsømt. Jernbaneutbygging ble lagt på is, telefoni likeså. Hvis du ikke opplevde det selv, spør noen om hvor lett det var å få bil eller telefon etter krigen.

Det handlet ikke om uvitenhet eller mistro til infrastrukturens betydning fra økonomene og Arbeiderpartiet, men om hvordan situasjonen i årene etter 1945 ble analysert.

Senere forskning har vist at beregningene av krigens skadevirkninger var overdrevne. Den tyske okkupasjonsmakten hadde gjennomført omfattende byggeprosjekter som kom Norge til gode. Selv om prioriteringene Arbeiderpartiet gjorde etter krigen kan være forståelige, så er det altså gode grunner til å stille spørsmålved grunnlaget for denne politikken.

Den andre katastrofen

Arbeiderpartiet gjorde en annen prioritering i årene etter 1945 som skulle vise seg å være katastrofal for norske veier. Samtidig som veibygging og vedlikehold ble strupt, laget regjeringen strenge reguleringer for veitrafikken. Her ble buss— og lastebiltransport gitt forrang over personbiler ved hjelp av bensin- og kjørerasjonering – og begrensninger på bilimport.

En konsekvens var et dramatisk skifte i veibelastningen. Mens veitrafikken før krigen var dominert av mindre personbiler og kombinerte varebiler, ble veitrafikken med ett etter krigen dominert av tungtransport. I 1959 fraktet busser og lastebiler 743 millioner tonnkilometer, mens varebiler fraktet 392 millioner tonnkilometer. Det var ikke de norske veiene utstyrt for. 80 prosent av veiene var smale grusveier. Disse veiene var avhengig av lite belastning og jevnlig vedlikehold.

I veipolitikken etter krigen smeltet hensynet til valutakrisen sammen med et syn på individuell biltrafikk som luksus. For de fleste arbeiderne i mellomkrigstiden var det å eie bil helt uoppnåelig. Slik sett var det ikke unaturlig at Arbeiderpartiet ville prioritere de kollektive transportformene over de individuelle.

Også på dette området kan vi sette spørsmålstegn ved hvor gode analysene som dannet grunnlaget for politikken var. Da antall biler og bruk av biler økte raskt gjennom mellomkrigstiden handlet det lite om luksus. Bilene viste seg hensiktsmessige som transportmiddel på et mangfold av måter i hverdagen.

Etter krigen bidro Arbeiderpartiet og LO til å bedre arbeidernes kår. Ironisk nok utsatte Arbeiderpartiet med sin bilpolitikk arbeidernes muligheter for å få bil. Med bedre inntekt, billigere biler og bedre finansieringsløsninger var ikke lenger bildrømmen så uoppnåelig etter krigen. Men importrestriksjonene på bil gjorde det vanskelig.

Skiftet fra lett til tung veitrafikk kombinert med de lave bevilgningene til veibygging og vedlikehold rammet de norske veiene dobbelt. Da importrestriksjonene på bil ble opphevet og ny satsing på veibygging kom i 1960 var veinettet i Norge miserabelt. Det er ikke usannsynlig at forsømmelsen av veiene i Norge etter krigen fortsatt setter sitt preg på det norske veinettet.

  • Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!

Les også

  1. Alt som kan lages av olje, kan lages av trær

  2. Dødelig stråling, muskelsvinn og hjerteproblemer