Viten

Irlands historiske mareritt

I 1916 forsøkte 1500 rebeller å lage revolusjon i Dublin. Oppstanden ble knust etter bare seks dager. Her fra Sackville Street i 1916 (som senere ble hovedgaten O'Connell Street).

Århundrer med kamp og undertrykkelse kan forklare det anstrengte forholdet mellom Irland og Storbritannia.

  • Bjørn Godøy
    historiker og forfatter
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Både Norge og Irland løsrev seg fra mektige naboer tidlig i det 20. århundre. Mens Norge raskt normaliserte sitt forhold til Sverige, forble Irlands relasjon til Storbritannia anstrengt. Først i våre dager har frontene myknet opp. Hvor stammet de bitre følelsene fra?

I 1910 dro Carl Joachim Hambro på ferie til Irland. Overalt på den grønne øya møtte den senere stortingspresidenten trivelige mennesker. En kvinne satte ord på hvorfor han følte seg så hjemme: «Er De fra Norge?» spurte hun. «Da vil De like Irland. Folke er dovne og glade, ikke det minste stive, men alltid i godt humør.»

Bjørn Godøy er historiker og forfatter, og han har nylig skrevet bok om begivenheter som fant sted i opptakten til påskeopprøret i 1916.

I skyggen av sterkere naboer

Norge og Irland har flere fellestrekk utover sine påstått joviale innbyggere. Begge er små land som har eksistert i skyggen av sterkere naboer. Begge opplevde rekordstor utvandring til Amerika på 1800-tallet.

I dag profilerer de seg som forkjempere for menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid. Norge har nylig lagt bak seg et tiår med jubileer for egen selvstendighet. Irland innledet en tilsvarende periode i fjor. Den begynte med markeringen av det såkalte påskeopprøret i 1916, et revolusjonsforsøk som var mislykket, men som vekket den irske befolkningens nasjonalfølelse.

Om fem år vil Irland feire 100-årsdagen for sin selvstendighet fra England, mens avslutningen på jubileumsperioden – i 2022 – nok vil anta en mer dempet form, idet man da skal minnes en ulykksalig borgerkrig.

  • Les historien om kjærlighetsdramaet på Grand Hotel som endte i galgen

Vold, kolonialisme og diskriminering

Norge og Irland – så like, men samtidig så forskjellige. Nordmenn har stort sett levd i fred. Irene har derimot vært herjet av vold, kolonialisme og diskriminering. Hvilken historie er det de minnes?

La oss begynne med Irlands år null: 1916 og det såkalte påskeopprøret.

Mens Storbritannia kjempet i første verdenskrig, forsøkte 1500 rebeller å lage revolusjon i Dublin. Oppstanden ble knust etter bare seks dager. For Dublins innbyggere var opplevelsen likevel traumatisk nok. Etter kampene måtte flere av opprørerne faktisk beskyttes av britiske soldater mot illsinte dublinere.

Behandlet som en koloni

Bakgrunnen for opprøret kunne spores 400 år tilbake i tid. Den irske kampen mot England tok for alvor til i kjølvannet av reformasjonen. Herskerne i London bestemte seg for å sikre full kontroll over øya i vest for å hindre katolske stormakter som Spania og Frankrike i å benytte Irland som brohode i et angrep på England.

For riktig å feste grepet delte kronen ut store landområder i Irland til engelsk adel og skotske nybyggere. Hvert eneste tilløp til motstand fra lokalbefolkningen ble knust på hensynsløst vis. Irland ble i praksis behandlet som om det var en koloni.

Bakgrunnen for det såkalte påskeopprøret i Dublin i 1916 kan spores 400 år tilbake i tid.

Paramilitære brorskap

I nærmere 200 år kjempet irske og engelske hærer om herredømmet over øya. Dødstall for den mest ekstreme tiårsperioden på midten av 1600-tallet varierer fra 130 000 til over 600 000. Først ved inngangen til 1700-tallet greide engelskmennene å kaste ut det siste katolske kongsemnet. Konvensjonelle irske stridsavdelinger fantes ikke lenger. I stedet forsvant motstanden under jorden i form av hemmelige, paramilitære brorskap.

Kulturell og politisk undertrykkelse

Englands seier innledet en periode med nådeløs kulturell og politisk undertrykkelse, der Irland ble styrt gjennom de såkalte Penal Laws. Disse grovt diskriminerende lovene hadde som formål å presse den overveiende katolske befolkningen til å konvertere til den statlige formen for protestantisme. Makten ble konsentrert hos en ørliten elite av protestantiske, adelige jordeiere.

Ved inngangen til 1800-tallet eide 800 menn over halvparten av all jord i Irland, i et land med 6 millioner innbyggere. Langt de fleste av dem bodde i England, og satte knapt sin fot i Irland.

Tvunget inn som en del av Storbritannia

Revolusjonære holdninger hadde med andre ord god grobunn, og i 1798 brøt det ut et landsomfattende opprør. Det mislyktes, men innebar starten på irenes moderne, nasjonalistiske motstandskamp. Tre år etter revolusjonsforsøket ble Irland tvunget inn som en del av Storbritannia.

Opprørsånden døde likevel ikke. Tre ganger i løpet av 1800-tallet gikk irske separatister til kamp mot britene. Hver gang endte det med nederlag. I tillegg skjedde det nesten utrolige at irsk historie gikk fra vondt til verre. En hungerkatastrofe på 1840-tallet tok livet av en million mennesker. Den britiske regjeringens nonchalante håndtering av tragedien ga næring til ekstreme oppfatninger. Irske rebeller ble snart overbevist om at myndighetene i London hadde forsøkt å utrydde det irske folk.

Hvorfor ble de rasende?

Tatt i betraktning den groteske historien må man spørre seg: Hvordan kunne innbyggerne i Dublin bli så rasende på rebellene i 1916? Reaksjonen skyldtes delvis solidaritet med de mange irske soldatene som kjempet på slagmarkene i Europa, men bunnet også i at Irland omsider hadde opplevd en viss økonomisk og politisk fremgang. Politiske reformer hadde gitt mange bønder eierskap til egen jord, og det lot til bare å være et tidsspørsmål før Irland ville få en begrenset form for selvstyre.

Det store vendepunktet

Når påskeopprøret likevel ble det store vendepunktet i irsk historie, skyldtes det britenes framferd i ukene etter kampene. 3500 menn og kvinner ble kastet i fengsel. 16 av de mest profilerte lederne ble henrettet.

Morgen etter morgen hørte Dublins innbyggere knatrende skuddsalver fra bak høye fengselsmurer, uten at de ante hvor mange flere som sto for tur. Folkets latente motvilje mot det britiske regimet blusset opp. Demokratisk kamp for selvstendighet vek plassen for militant separatisme. Mot slutten av 1919 brøt det på ny ut et opprør mot britene, noe som resulterte i at irene fikk sin selvstendighet i 1921. Offeret de måtte tåle var at den nordlige Ulster-provinsen forble del av Storbritannia.

Uforsonlig kamp

Lenge ble Irland ledet av menn som var formet av nasjonens blodige fødsel. Da irene feiret 50-årsjubileet for påskeopprøret, i 1966, gjorde de det i form av militærparader. I Ulster bredte nervøsiteten seg: Signaliserte de marsjerende soldatene at Irland aktet å ta provinsen med makt? Få år senere brøt de såkalte urolighetene ut. Som så ofte før i irsk historie fremsto uforsonlig kamp som eneste gangbare strategi.

Den bitre tonen som har preget forholdet mellom Irland og England er egnet til å forvirre en nordmann.

Vi overser imidlertid at irsk historie ikke kan skrives uten bruk av begreper som «rasisme» og «kolonialisme».

Irske historikere henter gjerne frem et sitat fra James Joyces Ulysses for å oppsummere landets traumatiske fortid: «History, Stephen said, is a nightmare from which I am trying to awake

  • Artikkelforfatter Bjørn Godøy er historiker og forfatter. I 2016 ga han ut boken Dobbeltspill, som omhandlet begivenheter som fant sted i opptakten til påskeopprøret i 1916.
  • Kildeekspempler til denne artikkelen: Carl Joachim Hambro skrev om Irland i boken Irske streiftog og studier fra 1920. For en fremstilling av påskeopprøret i 1916 og dets betydning: Fearghal McGarrys The Rising: Ireland: Easter 1916.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

  • Interessert i dette temaet? Netflix har publisert TV-serien «Rebellion», som handler nettopp om det irske opprøret i begynnelsen av 1900-tallet.

Her er flere spennende saker fra Viten:

Les mer om

  1. Irland
  2. England
  3. Storbritannia
  4. Viten
  5. Historie
  6. Dublin