Viten

Han ble kalt «maur-mannen» og var elsket og hatet. Det 21. århundrets Darwin er død.

  • Nils Chr. Stenseth
    Nils Chr. Stenseth
    Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo
Med Edward O. Wilsons (bildet) død har vi mistet en naturforsker av store dimensjoner. Med hans død har verden også mistet en av naturens tydeligste voktere, skriver Nils Chr. Stenseth.

Edward O. Wilson var forskeren som forandret synet på oss selv og naturen rundt oss.

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Harvard-professoren Edward O. Wilson – «The Darwin of the 21st century» – døde andre juledag, 92 år gammel.

Biologisk forskning har mistet en kjempe, og verden har mistet en tydelig stemme for bevaring av det biologiske mangfoldet.

I tillegg til et stort antall fagartikler publiserte han mer enn 30 bøker, mange rettet mot allmennheten. Time Magazine kåret ham i 1995 til en av de 25 mest innflytelsesrike amerikanerne. Oppslagsverket Encyclopedia Britannica inkluderte ham i sin guide til historiens 100 mest innflytelsesrike forskere.

Han fikk en rekke priser, blant dem Crafoordprisen. Den er biologiens svar på nobelprisen og deles også ut av Kungliga Vetenskapsakademien i Sverige.

Han var aktiv helt til det siste og forberedte seg til en faglig reise til Cuba i 2022.

Hatet og elsket

Wilson er for mange mest kjent for boken «Sociobiology: The New Synthesis» fra 1975.

Boken ble hatet fordi han la opp til å forstå menneskenes adferd og samfunnsstruktur ut ifra et evolusjonsbiologisk fundament.

Og den ble elsket, om enn av andre, for den syntesen Wilson la frem. Det er nettopp det å syntetisere – å sette sammen – et bredt spektrum av kunnskap som har karakterisert svært mange av Wilsons faglige bidrag.

3,5 kilo maur

Starten av Wilsons karriere var imidlertid langt mer nerdete, med studier av maur. Han studerte både deres biologiske utvikling og sosiale adferd.

I 1971 publiserte han boken «The Insect Societies». Helt til det siste fortsatte Wilson sine maurstudier, og han ble da også gjerne kalt «maur-mannen».

I 1990 publiserte han og kollegaen Bert Hölldobler, en evolusjonsbiolog fra Arizona State University, boken «The Ants». Boken veier 3,5 kilo og kunne ifølge Wilson drepe et menneske om den ble sluppet fra en tre-etasjers bygning.

I 1991 ble boken belønnet med den prestisjetunge Pulitzerprisen i kategorien «General Nonfiction».

Fra sær hobby til landemerke

Da Wilson startet sine naturhistoriske studier på 1950-tallet, betraktet mange det å studere dyr og planter i naturen som en sær hobby av liten verdi for moderne biologisk forskning.

«Frimerkesamlere» var merkelappen Wilson og hans naturhistoriske forskerkollegaer fikk av blant annet Harvard-kollegaen James D. Watson – senere kjent som en av personene bak oppdagelsen av DNA-molekylets struktur.

Moderne biologisk forskning er imidlertid ikke enten forskning på økologi eller DNA, men begge deler. Wilsons bidrag har nettopp vært å knytte økologi (ofte basert på naturhistoriske studier), evolusjon og genetikk tettere sammen.

Viktig i dette arbeidet var Wilsons samarbeid med Princeton-økologen Robert MacArthur. De utviklet en matematisk teori for hvordan det biologiske mangfoldet reguleres, under naturlige forhold: den såkalte øybiogeografien.

I 1967 publiserte de sammen boken «The Theory of Island Biogeography». Dette arbeidet ble et landemerke innen økologisk forskning. Økologiske naturstudier kobles sammen med matematisk modellering – en modernisering av økologien.

For Wilson ble matematikk innen økologien sterilt uten naturhistorie. Like fullt som naturhistorie uten matematikk ofte blir rotete.

Vakte mye harme

I 1975 fulgte Wilson opp «The Insect Societies» med boken «Sociobiology: The New Synthesis». Han brukte der de samme evolusjonsbiologiske metodene som han brukte i studiet av maursamfunn, til å forstå mennesket og menneskesamfunnet.

På midten av 1970-tallet vakte dette mye harme, spesielt blant ikke-biologer. Først og fremst på grunn av bokens siste kapittel, som spesifikt handlet om oss mennesker. I dag er dette langt mer akseptert.

I 1978 fulgte Wilson opp med boken «On Human Nature», en bok som utelukkende fokuserte på oss mennesker. Denne boken ble også beæret med en Pulitzerpris.

Var en stor formidler

Wilson var ikke bare en enestående forsker, men også en stor formidler.

Her vil jeg trekke frem boken «Consilience: The Unity of Knowledge» fra 1998. I den kobler han kunnskap og teori fra en rekke disipliner innen både naturvitenskap og humaniora.

I denne boken følger han opp «Sociobiology» og «On Human Nature» ved å understreke at mye av hva vi mennesker gjør, kan forstås ut ifra biologiske betraktninger.

Han fremhever imidlertid at kultur og ritualer ikke er del av menneskets natur, men produkter av den. Tilsvarende understreket han at kunst ikke er del av vår natur, men at evnen til å verdsette den derimot er det.

Engasjement for å verne biologisk mangfold

Helt fra barneårene hadde Wilson følt stor nærhet til naturen.

I sin bok «Biophilia» fra 1984 utdyper han dette ved å fremheve at vi mennesker har en iboende trang til å søke fellesskap med andre levende vesener og naturen. Dette har gitt grunnlag for hans engasjement for å verne Jordens biologiske mangfold.

Jeg vil trekke frem to store initiativer der Wilson har spilt en helt avgjørende rolle: «Encyclopedia of Life» og «Half Earth».

Førstnevnte med sikte på å bygge opp en global database med informasjon om alt liv på Jorden. Sistnevnte med sikte på at halvparten av Jorden bør bevares, slik han utdypet i boken «Half-Earth: Our Planet’s Fight for Life» (2016).

Her argumenterte han for at den eneste måten å unngå en ny massedød av arter på, er å frede halvparten av Jordens områder – lage naturreservater, om man vil. Der skal menneskelige aktiviteter foregå på naturens premisser, ikke på våre premisser.

En av naturens tydeligste voktere

Ett eksempel han fremhevet til stadighet, er Gorongosa National Park i Mosambik. Under et lengre besøk der skrev han «A Window to Eternity» (2014). Parkens hovedkvarter har et biologisk mangfold-laboratorium som bærer hans navn: «Edward O. Wilson Laboratory».

Det er et topp moderne laboratorium med gode elektriske aggregater. De sikrer at dyrt utstyr og eksperimenter ikke blir ødelagt av de mange strømbrudd som preger store deler av Afrika – inkludert laboratorier nær den urørte afrikanske naturen.

Wilson har, ikke minst i forbindelse med Gorongosa-parken, bidratt til at filantroper gir penger til bevaring av det biologiske mangfoldet.

Wilson inspirerte den meget rike amerikanske entreprenøren Greg Carr til å donere store beløp til videreutviklingen av Gorongosa-parken. Sammen har Wilson og Carr bidratt til en ny trend innen finansiering av naturreservat, mange av dem i lavinntektsland.

Med Edward O. Wilsons død har vi mistet en naturforsker av store dimensjoner. Med hans død har verden også mistet en av naturens tydeligste voktere.

Les mer om

  1. Natur
  2. Biologi
  3. Forskning