Viten

Like typisk norsk som dugnaden, er diskusjoner om oppmøtet | Atle Fretheim

Her må vi ha statistiske bevis!

Fra og med i høst iverksetter vi systematisk registrering av antall dugnadsdeltagere, skriver artikkelforfatteren. Shutterstock/NTB scanpix

  • Atle Fretheim, Forskningsleder, Folkehelseinstituttet
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Øyvind Østerud, Atle Fretheim og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Foreldrenes arbeidsutvalg (FAU) er et mikroparlament med foreldrerepresentanter for hvert klassetrinn. Her debatteres det og fattes beslutninger om saker som angår skolen og barnas ve og vel. På sakslisten denne aktuelle kvelden: «Planlegging av høstens dugnad».


Det tok ikke mange minuttene før det evige tema i alle dugnadsmøter utløste heftig politisk debatt: Vi må få flere til å stille opp! Hvorfor er det så mange som ikke kommer? Hva med å kreve betaling av dem som ikke møter?

Atle Fretheim er forskningsleder i Folkehelseinstituttet og Uviten-spaltist i Aftenposten. Privat

Venstre mot høyre

Det var tverrpolitisk enighet om hovedprinsippene: Det skal avholdes dugnad, og høy deltagelse er ønskelig. Debatten for øvrig gjenspeilte de tradisjonelle skillelinjene i norsk politikk: De venstrelente var naivt opptatt av å forstå, ikke dømme, og legge til rette for bred deltagelse.

De høyrelente sang høylytt på det gamle refrenget om moralske plikter, personlig ansvar og nødvendigheten av et spark bak. De etterlyste tøffere tiltak, som avgift ved manglende oppmøte.

Les også

Les også Dollhouse: Dugnad er så last year. Rund opp til nærmeste 10.000 og send ut kontonummeret til klassekassen ASAP!

De venstrelente vred seg i stolen, men ble reddet av argumentet om at en avgift neppe er praktisk eller juridisk gjennomførbar. Dessuten kan den tenkes å føre til lavere oppmøte ved at noen vil velge å kjøpe seg fri. Forslaget ble derfor lagt vekk, til stor lettelse.

Hva er problemet?

I et forsøk på mildne stemningen forsøkte én seg på å antyde at oppmøtet tross alt har vært ganske bra. Flere ristet på hodet: Nei, vi blir færre og færre for hvert år som går!

Dermed var en ny debatt i gang, om de grunnleggende spørsmålene: Hvor stort er problemet – egentlig? Hvor høy må deltagelsen være før vi sier oss fornøyd?

Som så ofte ellers, i hverdag og på storting, hadde vi brukt mye tid på å diskutere løsninger, og kanskje litt for lite på å bli enige om hva som var problemet.


Behovet for statistikk

En venstrelent skeptiker spurte: Er vi nå så sikre på at oppmøtet på dugnadene har sunket? Har vi tall på dette? Kan det være at vi er rammet av det psykologiske «alt var bedre før»-fenomenet?

Et kjapt utredningsarbeid avdekket at det ikke eksisterte noen oversikt over dugnadsoppmøtet. Vi hadde kun våre subjektive inntrykk å bygge på. Og ikke overraskende: De venstrelente hadde en tendens til å mene at problemet var mindre enn de høyrelente.

Neppe kvitt debatt

En forutsetning for å enes om mulige tiltak er at man er enige om hva som er problemet. Beskrivende statistikk kan da være til stor nytte: Hvor mange er det dette gjelder? Er problemet økende? Hvordan ligger vi an, sammenlignet med andre?


Derfor: Fra og med i høst iverksetter vi systematisk registrering av antall dugnadsdeltagere. Det hjelper oss ikke akkurat nå, men gjør oss bedre rustet til å fatte kunnskapsbaserte beslutninger i fremtiden. For debatten om dugnadsoppmøte blir vi neppe kvitt med det første.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Viten
  2. Uviten
  3. Dugnad

Relevante artikler

  1. VITEN

    Hvordan faktasjekker vi tallene som ikke finnes?

  2. VITEN

    Derfor må vi minne oss om fatale konsekvenser av fake news før Trump

  3. VITEN

    Et massedrap førte til strengere våpenlover i Australia. Virket de?

  4. DEBATT

    Forslaget til ny statistikklov understreker SSBs faglige uavhengighet

  5. DEBATT

    Årsaken til at mange havner utenfor fellesskapet, er at fellesskapet ikke har vært inkluderende nok

  6. KOMMENTAR

    Vi som misliker å være med i et vi | Frank Rossavik