Viten

Atomvinteren var 80-tallets skrekkscenario. Hva kan vi lære fra datidens «fake news»?

På 1980-tallet var vi redde for atomkrig og for konsekvensene av den,
nedkjølingen som ble kalt for atomvinteren. Hvor kom den fra? Hvor ble den av?

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

31. oktober 1952 på Enewatakatollen i Stillehavet ble atombomben «Ivy Mike» sprengt. Bomben var på 10,4 megatonn, og prøvespregningen etterlot seg et krater 1901 meter bredt og 50 meter dypt. Foto: NTB Sverige / TT / NTB

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

De som vokste opp på 1970 og -80 tallet, husker antagelig datidens skrekkvisjoner om atomkrig.

Krig er ille nok, atomkrig er verre.

Og etter hvert kom det en enda mer eksistensiell trussel: ideen om atomvinteren.

Skrekkscenarioer

Teorien var at en atomkrig ikke bare ville ødelegge samfunn, men også klimaet på jorden. En atomkrig ville utløse en langvarig klimaendring som ville gjøre det iskaldt og ulevelig på jorden.

Ideen om en atomvinter kom fra en svært enkel matematisk modell for atmosfæren og noen antagelser om store branner etter massive kjernefysiske eksplosjoner.

De første vitenskapelige artiklene var skrevet av Paul Crutzen og John Birks i 1982 og atmosfæreforskeren Richard Turco og astrofysikeren Carl Sagan i 1983.

Basert på disse artiklene kom det flere filmer og bøker.

Turco medga i 1990 at skrekkscenarioene om en ubeboelig klode var overdrevet, blant andre Sagan.

I mellomtiden hadde forestillingene om atomvinteren festet seg i offentligheten.

Et politisk spørsmål

Carl Sagan hadde bidratt i flere politiske kampanjer med sine synspunkter på atomvinteren for å endre amerikansk atompolitikk.

Et viktig poeng var at uavhengig sovjetisk forskning bekreftet resultatene.

I vår tid med fake news kan det være interessant å se nærmere på hvordan slike ideer spredte seg da.

Allerede i 1985 bestilte det amerikanske senteret for kjernefysisk ekspertise en rapport fra analytikeren Leon Gouré, med en oppdatering året etter. Gouré fant at sovjetiske forskere for det meste hadde gjengitt de amerikanske resultatene. Og da bare fra de mest ekstreme og urealistiske scenarioene de hadde utarbeidet, for eksempel temperaturnedganger på 20-50 grader celsius.

Videre fant han at sovjeterne ikke så noen hensikt i å behandle spørsmålet vitenskapelig. Det var snarere et politisk spørsmål om atomvinterhypotesen kunne brukes i propagandaøyemed for å styrke motstanden i Vesten mot atomvåpen.

I Sovjet fikk de dramatiske forskningsresultatene ingen politiske konsekvenser.

Mesteparten av sovjetiske utlegninger om problemstillingen ble gjort på andre språk, rettet mot et amerikansk og vesteuropeisk publikum og organisasjoner. Stadig med forsikringer om at amerikansk og sovjetisk forskning var uavhengig av hverandre, men hadde sammenfallende konklusjoner.

I 1985 forsvant også en av de sovjetiske forskerne, Vladimir Aleksandrov, under en konferanse i Cordoba for aldri å bli sett igjen. Og etter 1986 ble sovjeterne mer opptatt av ulykken i Tsjernobyl.

Bør bekreftes

Den vitenskapelige utredningen av slike spørsmål fortsetter i dag, dog uten de helt store katastrofeoverskriftene og langt mindre dramatisk, kun 2–5 graders nedkjøling.

Akkurat hvorfor atomvinteren ble et så hett tema på 80-tallet, mens det ikke blir det nå, vet jeg ikke.

Muligens fremstår ikke 2–5 graders nedkjøling så dramatisk når verden allerede er livredd for en oppvarming på 2–5 grader? Kolliderer de to katastrofescenarioene?

Eller foregår ikke det samme systematiske arbeidet i dag for å påvirke opinion og medier om atomvinteren?

Velger forskere hva de skal overdrive etter hvilke politiske prosesser de ønsker å påvirke?

Ikke vet jeg.

Men én ting kan vi lære av dette: Man bør ikke tro på sensasjonelle forskningsfunn før resultatene faktisk er bekreftet av flere etter uavhengig forskning. Politisk styrt forskning er aldri til å stole på.

Simen Gaure er matematiker og forsker for Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Les mer om

  1. Uviten
  2. Atomkraft
  3. Uviten
  4. Viten
  5. Tsjernobyl
  6. Krig