Viten

Mannlig infertilitet har vært et bortgjemt kapittel

Reproduksjonens historie har vært preget av overtro, myter og kjønnsdiskriminering.

Oppfatningen av at det er kvinnen som er hovedansvarlig for infertiliteten, har eksistert helt inn i nyere tid. Shutterstock / NTB scanpix

  • Trine B. Haugen
    Professor og leder av forskningsgruppen «Mannlig reproduktiv helse», Oslo Met
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Historisk sett har mannen hatt størstedelen av æren for å gi opphav til nytt liv, mens kvinnen har stått for oppbevaring og næring. Legen og filosofen Claudius Galenus (129 – ca. 200) hevdet at sæden er opphav til fosteret, og kvinnen bidrar med næring, en rådende oppfatning også beskrevet i Det gamle testamente.

Noen fremhevet vesentlige kvinnelige bidrag tidlig i historien. Rabbi Simlai, som levde på 200-tallet, mente at siden menstruasjonsblodet er rødt, kommer barnets hud, kjøtt, blod, hår og mørke deler av øyet fra mor, mens skjelett, sener, negler og hvite deler av øyet kommer fra far fordi sæden er hvit.

Aristoteles (384–322 f.Kr.) mente sæden er skulptøren som former barnet, og det kvinnelige sekretet er råmaterialet.

Trine B. Haugen er professor i biomedisin, og leder av forskningsgruppen «Mannlig reproduktiv helse» ved Oslo Met. Einar Nilsen

Dyrket sæd i 40 dager

En ny epoke i reproduksjonens historie ble innledet på slutten av 1400-tallet da Leonardo da Vinci gjorde en viktig observasjon. Barnet til en italiensk kvinne og en etiopisk mann så hverken helt italiensk eller helt etiopisk ut, og da Vinci konkluderte med at både mannen og kvinnen hadde bidratt. Men også på 1500-tallet ble den kvinnelige reproduksjonsrollen utfordret.

Alkymisten Paracelsus’ oppskrift på å lage homunculus, et menneske, var å dyrke sæd i 40 dager. Noen kjempet imidlertid for eggets posisjon, og teoriene til den engelske legen William Harvey (1578–1687), der eggcellen sto sentralt, ga grunnlaget for kunnskapen om fosterutviklingen.

Les også

Bør vi bekymre oss for mannens fruktbarhet?

Kvinnen fikk «skylden»

På 1700-tallet ble mannens rolle svekket da Carl von Linné og andre naturalister hevdet at spermiene ikke har noe med reproduksjon å gjøre.

Et forslag var at spermiene er parasitter i vannet som mannen hadde drukket.

Noen tiår tidligere, i 1677, beskrev den nederlandske forskeren Antonie van Leeuwenhoek disse bevegelige cellene etter observasjon med sitt primitive mikroskop.

Etter at det var klart at begge kjønn bidro, dukket nye kjønnsrollespørsmål opp.

«Skylden» ble ofte lagt på kvinnen hvis det ikke ble noe barn. I en provins i Kina ble kvinnene mistenkt for å forårsake svært lave fødselstall på begynnelsen av 1900-tallet.

De ble «skiftet ut» uten at dette hjalp, og det viste seg at en forbindelse i bomullsfrø, gossypol, hemmet mannens fertilitet effektivt. Olje fra frøene ble brukt i matlaging, og mennene fikk i seg et «prevensjonsmiddel» gjennom matoljen.

Forskning kom sent i gang

Oppfatningen av at det er kvinnen som er hovedansvarlig for infertiliteten, har eksistert helt inn i nyere tid.

Mens utredning av ufrivillig barnløshet i dag som oftest starter med en sædundersøkelse, startet den for få tiår siden med en grundig, av og til ubehagelig, undersøkelse av kvinnen.

Forskning på mannens fruktbarhet kom også sent i gang.

En forklaring som har versert, er frykten for å bli betraktet som homofil ved interesse for dette fagfeltet. Men først og fremst skyldtes det nok at kvinnen har vært betraktet som hovedansvarlig for infertiliteten.

I 1992 ble det publisert en studie der danske forskere analyserte tidligere studier av sædkvalitet. Carlsen og medarbeidere viste en nedgang i spermietallet på rundt 40 prosent fra 1940 til 1990. Studien er omdiskutert, men ga startskuddet til mer forskning om mannens reproduktive helse.

Les også

Sædkvaliteten faller dramatisk i Vesten, ifølge ny studie

Kjemikalieutslipp

Forstyrrelser i kjønnsutviklingen hos dyr etter en rekke kjemikalieutslipp, spesielt der kjemikaliene har hormonlignende effekter, har ført til intensivering av forskning av miljøets betydning.

Et naturlig «eksperiment» rettet søkelyset på stoffer med østrogeneffekt. Det syntetiske østrogenet dietylstilbøstrol ble fra ca. 1940 til rundt 1970 gitt til gravide for å forebygge svangerskapskomplikasjoner, særlig i USA.

Det viste seg at barna hadde økt risiko for misdannelser i kjønnsorganene. Sannsynligvis er det balansen mellom kvinnelige og mannlige kjønnshormoner som er viktig for normal utvikling av kjønnsorganene, og fosterlivet antas å være en sårbar periode.

Les også

Hvorfor har vi egentlig sex? En gjærsopp kan gi svar

Overvekt og diett

Livsstil kan også ha betydning for reproduktiv helse, og for kvinner har det lenge vært kjent at overvekt kan ha negativ effekt på fruktbarheten. I de senere årene er det vist at også for menn er en negativ sammenheng mellom overvekt og reproduksjon. Diett kan ha betydning, men det er utført for få gode studier til å komme med anbefalinger.

Det kan ikke trekkes bastante konklusjoner, men det er grunn til bekymring over mannlig reproduktiv helse.

En studie av Levine og medarbeidere publisert i 2017, styrker antagelsen om en global nedgang i sædkvalitet. De amerikanske forskerne har analysert tidligere data fra 1973 til 2011 og viser en reduksjon i spermietallet på over 50 prosent. Hva en mulig nedgang kan skyldes er fortsatt en gåte.

Les også

Fruktbarheten i Norge har falt markant siden 2009

Lave fødselsrater

Økonomene og samfunnsforskerne er bekymret for konsekvensene av de lave fødselsratene, som innebærer at andelen av befolkningen i arbeid vil avta.

Nedgangen i barnefødsler skyldes først og fremst sosioøkonomiske forhold, blant annet ved at alder på førstegangsfødende har økt. Fruktbarheten hos kvinner synker raskt utover i 30-årene og er over ca. ti år før overgangsalderen inntreffer.

Et stadig bedre tilbud i avansert reproduksjonsteknologi gjør det også vanskelig å finne ut om fruktbarheten i befolkningen går ned. I Danmark fødes nå 8 prosent av barna etter assistert befruktning.

Intracytoplasmatisk spermieinjeksjon (ICSI) er en kunstig befruktningsmetode hvor sædcellen blir injisert direkte inn i eggcellen. Shutterstock / NTB scanpix

I 1992 ble det første barnet født etter behandling med intracytoplasmatisk spermieinjeksjon (ICSI). Metoden var et nytt behandlingstilbud for par der mannen har redusert sædkvalitet.

ICSI er nå mye benyttet også når det ikke foreligger dårlig sædkvalitet, en utvikling som bør snus. Ved ICSI omgås flere av de naturlige utvalgsmekanismene ved at laboratoriepersonalet plukker ut en spermie som injiseres direkte i eggcellen.

Risiko for misdannelser eller sykdom hos barn som er født etter ICSI, anses som liten, men forskningen er fortsatt begrenset.

Særlig gjelder det virkning på kommende generasjoner, blant annet om behandlingen kan føre til at nedsatt fruktbarhet arves av barnet.

Utviklingen av reproduksjonsteknologi vil fortsette, og den må følges tett av forskning og av etiske betraktninger. Samtidig må både kvinners og menns reproduktive helse tas på alvor.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Viten
  2. Familie
  3. Barnløshet

Relevante artikler

  1. SPREK

    Denne maten kan gi bedre sædkvalitet, ifølge eksperter. Ole Martin (28) og Thora (26) måtte ha hjelp for å få barn.

  2. FAMILIE OG OPPVEKST

    Eksperten svarer: Hvor lenge kan man vente med å få barn før det blir for vanskelig?

  3. A-MAGASINET

    Barnløse menn: Derfor er ikke Bjørn, Thomas og Erik fedre

  4. SPREK

    Problemer med å bli gravid? Denne maten kan ha positiv og negativ effekt.

  5. NORGE

    Motvillige menn får skylden for lave fødselstall

  6. VITEN

    Damenes planet – takket være insektene