Viten

Skrantesyke kan velte reinnæringen

De første tilfellene av skrantesyke hos hjortedyr er oppdaget i Norge. Det finnes ingen kur eller vaksine, og sykdommen kan spre seg til et helt kontinent.

Da skrantesyke ble oppdaget hos en rein i Nordfjella i mars 2016, var det første gang sykdommen ble påvist i Europa. Nå er sykdommen også oppdaget hos elg. Foto: Olav Olsen

  • Atle Mysterud, professor, Universitetet i Oslo (UiO)
  • Michael A. Tranulis, professor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

I mars 2016 faller en syk villreinsimle om og dør i forbindelse med GPS-merking i Nordfjella, fjellområdet nord for Hardangervidda. Obduksjon ved Veterinærinstituttet gir først diagnosen død av stress, men er det hele bildet?

En hjerneprøve blir undersøkt for å utelukke prionsykdommer, selv om dette aldri har vært påvist i Europa. Så er prøven likevel positiv!  Dette må være feil? Diagnosen bekreftes gjennom ytterligere testing ved internasjonale referanselaboratorier.

2016 blir året da den farlige hjernesykdommen skrantesyke for første gang påvises i Europa.

Atle Mysterud, professor ved Universitetet i Oslo. Foto: Privat

Michael A. Tranulis, professor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Foto: Håkon Sparre

En snikende epidemi

Skrantesyke, eller Chronic Wasting Disease (CWD), ble første gang påvist i 1967 i USA. Spredningen er sen, men ubønnhørlig.

I dag er 22 stater i USA og 2 provinser i Canada infisert.

Det store ubesvarte spørsmålet er om utbruddet av skrantesyke i Norge er starten på en liknende epidemi i Europa. En hel tamreinnæring står i fare om skrantesyke sprer seg.

Og det er ikke bare rein som rammes. Skrantesyke kan potensielt få større effekt enn ulv for hjortedyrbestandene. Risikoen for dette har ikke gått upåaktet hen i Brüssel.

Den 18. januar 2017 kom European Food Safety Authority (EFSA) med rapport om tiltak mot CWD på bakgrunn av de norske tilfellene. Eksport av produkter fra norske hjortedyr til EU er allerede forbudt.

De farlige prionene

Skal vi forstå hva skrantesyke er, må vi tilbake til det forrige århundret. Da arbeidet forskere med å forstå årsakene til den dødelige hjernesykdommen Creutzfeldt-Jakob sykdom (CJD).

Lenge trodde forskerne at et virus lå bak, men dette lot seg ikke isolere. Gjennombruddet kom først i 1982 da amerikaneren Stanley B. Prusiner fant en helt ny gruppe smittestoff; prioner.

Et prion er en tredimensjonal feilfolding av et bestemt protein som normalt beskytter nervecellene i hjernen hos alle pattedyr. Oppdagelsen sikret ham Nobelprisen i medisin i 1997.

Av prionsykdommene er kugalskap på 1980- og 90-tallet mest kjent. Storfe i Storbritannia ble fôret med proteintilskudd (kjøttbeinmel) som stammet fra slakteavfall fra nettopp storfe.

De var med andre ord høyst ufrivillige kannibaler! I kjøttbeinmelet befant det seg prioner som hadde «overlevd» varmebehandlingen. Skandalen var et faktum da det viste seg at mennesker som spiste infisert storfekjøtt kunne utvikle en variant av CJD.

Dette kostet over 200 mennesker livet og mere enn 1000 milliarder Euro.

Hvor kommer smitten fra?

Selv om prionsykdommer alltid er dødelige, er de heldigvis som regel ikke smittsomme. Unntaket er nettopp skrantesyke hos hjortedyr og klassisk skrapesyke hos sau.

Prioner kan oppstå spontant og igangsette en kjedereaksjon av nye feilfoldinger. For skrantesyke er det vanlige at feilfoldingen oppstår etter smitte utenfra.

Hvordan smitten kom til Norge, og hvor lenge den har vært her, får vi sannsynligvis aldri svar på. Det har også mindre betydning. Smitten er her, og den vil spre seg hvis vi ikke gjør noe.

Kan smitte fra rein til hjort og elg

Inkubasjonstiden er lang, 1,5–2 år. Sykdommen bygger seg sakte opp før den får stort omfang. Det kan ta flere år før andelen smittede dyr går over 1 prosent.

Første tilfelle i USA var i 1967. Først nå begynner enkelte hjortedyrbestander å få negativ utvikling med 30–40 prosent infiserte individer – tiår etter. Den seine utviklingen betyr likevel ikke at vi har god tid om vi vil utrydde skrantesyke. Kontamineringen av prioner i miljøet øker over tid.

CWD har i USA flere ganger hoppet mellom arter av hjortedyr.

Før eller siden vil den første hjorten eller elgen som bruker randsonene av Nordfjella om sommeren, bli smittet. Det er kun et spørsmål om tid.

Skrantne elger

Kommer smitten over i bestander av andre hjortedyr, blir vi sannsynligvis aldri kvitt den helt. En ulykke kommer sjelden alene. Sommeren 2016 ble det påvist skrantesyke hos to elgkyr i Selbu, over 300 km unna.

Skadene i hjernevevet hos elgene var imidlertid mindre typiske for skrantesyke enn det man så hos villrein. Det forekommer ulike varianter av smittestoffet. Elgene ser ut til å være rammet av en annen og hittil ukjent variant. At begge elgkyrne nærmet seg elgens pensjonsalder, 13 og 14 år, kan også indikere lang inkubasjonstid. Foreløpige funn antyder at denne varianten kan være mindre smittsom.

Håpet om å utrydde skrantesyke

Myndigheter på tvers av ulike sektorinteresser tok oppdagelsen av skrantesyke særdeles alvorlig og viste handlekraft. Det ble samlet inn og testet rundt 10000 hjortedyrhoder fra det ganske land under høstjakten i 2016.

Resultatet: To nye tilfeller av skrantesyke fra villrein i Nordfjella – ingen smitte påvist hos elg, hjort, rådyr eller tamrein. Dette er meget gode nyheter og gir et lite håp om at vi kan klare å utrydde skrantesyke. Problemet er at det hjelper ikke å ta reinstammen ned 50 prosent og håpe at smitten dør ut som ved mange andre smittsomme sykdommer.

Tiltakene mot skrantesyke er brutale. Man må sannsynligvis utrydde verten for å bli kvitt sykdommen. Og i Nordfjella med skrantesyke snakker vi om over 2000 villrein!

«Telle til ti» eller «knalle til»?

Forebyggende tiltak mot spredning er alt vedtatt. Det er umiddelbar fare for at skrantesyke sprer seg til 3000 tamrein i Filefjell. Bare veien over Hemsedalsfjellet skiller flokkene, og det er etablert overvåking med «license to kill».

Bruk av saltstein og fôring av hjortedyr for å hindre kontaktpunkter er forbudt. Dette er neppe nok. Forvaltningen står ovenfor særdeles krevende avveininger. Hvordan vektlegge usikkerhet om faktisk situasjon opp mot risikoen med å vente og risikere spredning?

Her handler det om sannsynligheter, og da finnes det ingen klare tidsfrister. Vi vet heller ikke om smitten allerede har spredd seg. Klarer man det rent praktisk?

Spørsmålene er mange og sikre svar fra forskere er fraværende. Det vi vet er at klokken tikker ubønnhørlig ute i villreinfjellet i Norge.

Artikkelforfatterne sitter begge i Vitenskapskomiteen for mattrygghet som 29. mars kommer med sin andre rapport om forekomsten av skrantesyke. Her kan du lese den første rapporten.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Her er flere spennende saker fra Viten:

Les mer om

  1. Villrein
  2. Dyr
  3. Hjort
  4. Viten
  5. Vitenskapskomiteen for mattrygghet