Kjemisk tilbaketrekning
Et forsøk på å oppsummere og debattere de siste 30 årenes utvikling i den kjemiske disiplinen organisk syntese, endte i intet.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Et av de ærverdige tidsskriftene innen kjemi er det tyske Angewandte Chemie. Som i mange førende tidsskrifter er ikke innholdet kun strengt faglig. Det vil si, i tillegg til alt det faglige stoffet de publiserer, føres det også diskusjoner om forhold som angår utøvelsen av vitenskap.
I juni forsøkte de seg med en artikkel om hvordan feltet organisk syntese har utviklet seg de siste 30 årene. Et essay av Tomas Hudlicky, «Organic synthesis - Where now?» is thirty years old. A reflection on the current state of affairs, forsøkte å diskutere forholdene i faget med utgangspunkt i en 30 år gammel fremadskuende klassiker.
Kritikk av kjemilitteraturen
Det gikk slett ikke så bra. Han er innom endringene i informasjonsteknologi, som gjør det lettere å søke opp litteratur. Han mener kjemilitteraturen har fått dårligere kvalitet i de eksperimentelle delene av faget. Det er blitt mer fusk, og flere svake artikler. Han hevder at uformelle deler av faget, kunnskap om eksperimentoppsett i laboratoriet og lignende, er blitt dårligere. Dessuten er universitetene blitt mer opptatt av smale mål, noe som gir mindre ressurser til å eksperimentere uten helt klare rammer og finansiering.
Jeg ville neppe visst om dette essayet hvis det ikke også hadde et par avsnitt om mangfold. Kort sagt, han skrev at hvis man opererer med betingelser for ansettelser, forfremmelser og finansiering som ikke er rent faglige, så vil det faglige nødvendigvis bli dårligere. Som eksempel trekker han frem favorisering av grupper basert på kjønn og minoritetsstatus. Det fører nødvendigvis til nedprioritering av faglige kvalifikasjoner, skriver han, og det gir derfor dårligere faglig kvalitet.
I tillegg fremholder han at presset på kinesiske forskere for å publisere er svært stort. Han viser til artikler av Mara Hvistendahl og av Wei Yang, som i 2013 blant annet påviste et kinesisk marked for kjøp og salg av vitenskapelige artikler og forfatterskap og svak vitenskapelig integritet.
Storm på Twitter
Disse to avsnittene ble utgangspunkt for en storm på Twitter, hvor Hudlicky ble beskyldt for å ville favorisere hvite menn. Redaktører annonserte på Twitter at de trakk seg. 16 personer i tidsskriftets råd, deriblant nobelprisvinnere, trakk seg.
Tidsskriftet gjorde en panikkartet tilbaketrekning, hvor essayet ble fjernet uten kommentar. Og nettsiden Retraction Watch kommenterte at tilbaketrekning av artikler skal ledsages av en kommentar.
Tidsskriftet har nå kommentert tilbaketrekningen med at verdier og meninger som uttrykkes i essayet, ikke er forenlig med tidsskriftets og forlagets verdier, og at det var feil å publisere det. Samt at det er opprettet personalsak mot to redaktører.
Ren maktdemonstrasjon
Essayet er ikke lenger tilgjengelig, så det er ikke mulig å diskutere hva som sto der, og nøyaktig hvilke verdier og meninger som var feil. Jeg synes generelt det er en uting å trekke tilbake publisert materiale som har ført til kontroverser. Snarere er det en ren maktdemonstrasjon av dem som har «riktige» meninger og verdier. Tilbaketrekning bør begrenses til materiale som er faglig feil, har store mangler i metode, eller er resultat av sjusk og fusk.
Sånn sett er jeg nok litt enig med Hudlicky. Integriteten er blitt dårligere, også i tidsskriftene.
