Å gi menneskelige egenskaper til dyr kan være problematisk
Dyrenes indre verden er ikke som vår. Skal vi lære noe om dyr, kan vi ikke anta hva de føler og tenker.
Antropomorfisme; gresk, fra ordet anthros som betyr menneske, med endingen -morf som har med endring å gjøre. Det handler om å gi menneskelige egenskaper til en ikke-menneskelig ting, ofte dyr. For det meste er det uproblematisk, men ikke alltid.
Hvordan ville du reagert hvis læreren din i naturfag sa at «det finnes ikke snille bikkjer»? Hundeeiere, og kanskje også noen solidariske katteeiere, ville nok reist seg i protest. De som ble sittende, begynte kanskje å grunne litt på det som var sagt. Hva mente hun med det?
Hunder hjelper mennesker ut av brennende hus. Førerhunder gjør dagliglivet mulig for mange hundre tusen over hele kloden. Terapihunder settes inn i eldreboliger og skoler. Er ikke dette bevis nok for det motsatte? Nei. Ikke egentlig.
Problemer med bevis
Det er akkurat i bevis vi finner problemer. For å bevise at noen er snille, må vi først definere ordet snill. Her er det sikkert like mange meninger som det finnes personer som mener noe om det. For at noen skal være snill, må vedkommende kunne forstå at konsekvensen av adferden deres er positiv for andre.
Det er ikke snilt å fylle kaffekoppen til en hjemløs med kaffe hvis han bruker den koppen til å be om penger og allerede har en femtilapp og noen småpenger i den. Hvis en hund beskytter eieren sin fra en angriper, er det lett å si at hunden er snill, men vi kan kun forklare hundens adferd basert på menneskelig ordforråd.
Slik kan katten din lure deg
Hunder kommuniserer ikke via ord, og deres verdenssyn er forskjellig fra vårt. Vi kan ikke si med sikkerhet hva hunden tenker eller hvilke abstrakte konsepter den forstår. Vi kan beskrive hundens adferd, det vil si at dens aggressive bjeffing skremte bort angriperen, men vi kan ikke gjøre antagelser om hundens motivasjon for denne handlingen.
Hvis vi sier den beskyttet eieren sin, så gjør vi en antagelse om at hunden forstår konseptet «eierskap», og at den selv er et kjæledyr.
Eksisterer konsepter for dyr?
Og så følger et annet spørsmål: Blir det riktig å anta at konseptet «snill» eller «eierskap», slik det eksisterer for mennesker, også eksisterer for hunder? Uavhengig av om du mener at hunder er snille eller ikke, gir det lite mening at det å være snill skulle ha lik betydning for en altetende bipedal art uten naturlige fiender andre enn seg selv (les: menneske) versus et kjøttetende rovdyr med sterke sosiale tendenser.
Er hunden snill, må det forstås innad hos arten. At mennesker danner dype bånd med dyr, er ikke rart, men det følger ikke at dyret ser verden gjennom menneskelige øyne av den grunn. Det ville faktisk vært rart.
For dyr er det kanskje lettere å forstå dem om man beskriver hva det gjør, heller enn hvorfor. Skal man beskrive hvorfor, havner man fort i et område som handler om motivasjon eller lignende. I dagligtale er det vanlig å forklare adferden til dyr i henhold til menneskelig vokabular: Vi sier at hunden er lojal, katten er vennlig, og hamsteren er lat.
Dyrene beskrives fra et menneskelig ståsted, men vi har lite grunnlag for å si at dyr forstår verden på samme måte som oss. Når vi snakker om kjæledyr, er dette ikke så farlig, men når vi driver med forskning, blir det en annen sak.
Forsker på dyrs adferd
Vi jobber med dyremodeller på ADHD og hjelpeadferd/empati, hvor vi studerer adferden til dyr for å lære noe om mennesket. Naturlig nok er vi litt mer opptatt av denne diskusjonen enn folk flest.
I forskning kan det også være vanskelig å unngå å antropomorfere. For å unngå dette prøver vi gjennom eksperimenter å kartlegge variabler som påvirker dyrets adferd. Deretter legger vi ord på denne adferden for å gjøre den forståelig for mennesker, selv om konseptene ikke nødvendigvis eksisterer for dyr.
Pattedyrene beveger seg mye mindre nær folk
Hvis en sulten rotte velger å få en matbit umiddelbart fremfor tre matbiter om 20 sekunder, vet vi at tid har en påvirkning på hva slags valg rottene gjør. Det er greit å si at rotten uttrykker impulsiv adferd, men det blir feil å si at rotten er rastløs, spent eller lat.
Til syvende og sist, uansett hvordan man gjør det, så lenge dyr blir beskrevet med menneskelige ord, vil det alltid være en feilmargin basert på språket vårt. Men så lenge ordene vi bruker, beskriver adferden fremfor å gjøre antagelser om dyrets indre tanker, kan det tolereres i forskning.
Og mellom artene er det selvfølgelig også mye innen adferd som har samme biologiske opphav. Det vi deler, ligger på et litt mer grunnleggende biologisk nivå. Det er det instinktive, det affektive, det som skjer uten innspill fra resten av avanserte mentale funksjoner.
Biologiske responser
Eksempelvis danner mange pattedyr dype bånd til avkommet sitt. Det er en overlapp i hjerneområder, hormonelle systemer og resten av biologien på tvers av arter. Vi varmer våre nyfødte barn på kroppen av samme grunn som hunden varmer valpene.
Et godt adferdseksempel er frykt, som man vil finne i praktisk talt alle verdens arter. Selve ordet frykt er en menneskelig konstruksjon, men det beskriver en adferd som er styrt av biologiske responser utløst av miljøet.
Man trenger ikke å vite hva katten tenker for å si at den ble redd når en hund kom løpende rundt hjørnet. Vi vet at en ekstern stimulus (hunden) utløste en biologisk respons i nervesystemet som gjorde katten forberedt til å flykte, og da katten løp bort, kaller vi dette for frykt.
Her gjøres ingen antagelser om dyrets motivasjon fordi beskrivelsen er objektiv.
Skulle vi si at katten ikke liker hunder, så begynner vi å gjøre antagelser om hva katten tenker og føler. Vi antropomorferer og tenker at katten vår aldri kan gå over ens med hunder og justerer videre kjæledyrinnkjøp deretter.
Antropomorfisme. Et ord som ikke akkurat er lett å uttale, men som beskriver en adferd vi mennesker gjør bestandig. Gjør det noe om man forklarer kjæledyrets adferd på en menneskelig måte, selv om det blir feil? Egentlig ikke.
Gjør det noe om man vil ha kunnskap om dyrenes adferd i forskning? Ja. Skal vi lære noe om dyr, kan vi ikke anta hva de føler og tenker, men heller observere hva de gjør, og forsøke å finne ut hvorfor de gjør det.
