Viten

Samantha Cristoforetti er en jagerpilot med grader i rakettdrivstoff og aeronautikk som lærte seg kinesisk for moros skyld

De er over gjennomsnittet kvalifisert til de fleste jobber på vår jord. Derfor ender de opp i bane rundt den.

Det er bare 533 mennesker som har hatt muligheten til å se jordkloden fra denne vinkelen med sine egne øyne. Samantha Cristoforetti er en av dem.
  • Marianne Moen
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Samantha Cristoforetti var en av åtte tusen håpefulle som søkte om å bli tatt opp på den europeiske astronaututdanningen i 2009. Hun var en av seks som slapp gjennom nåløyet. Andreas Mogensen fra Danmark var en av de andre.For å komme seg dit tok hun først en master i rakettdrivstoff. Så fylte hun på med en ekstra bachelor i aeronautikk. Deretter tok hun luftkrigsskolen, ble jagerpilot og kaptein i luftforsvaret. I tillegg til å gjøre det knallbra faglig driver hun med dykking, yoga, og kobler av med språkkurs i kinesisk. Og hun er ikke den eneste.

  • Vil du bli bedre kjent med Cristoforetti? Her får du bli med henne på en omvisning i romstasjonen
    Felles for de fleste astronauter er at de har en naturvitenskapelig bakgrunn, gjerne i et ingeniørfag. Mange har pilotutdanning i tillegg.

De er med andre ord over gjennomsnittet godt forberedt når de setter i gang det toårige hardkjøret som kvalifiserer dem til en jobb om bord på Den internasjonale romstasjonen i bane rundt jorden.

Svevende arbeidsmiljø

Romstasjonen er menneskehetens eneste faste utpost i verdensrommet.

Etter at siste Apollo-astronaut forlot månen i 1972, er det ingen jordboere som har vært lenger unna jorden enn rundt 400 kilometer. Det høres kanskje mye ut, men hvis du hadde krympet jorden slik at den ble like stor som en fotball, ville romstasjonen gått i bane fem millimeter over overflaten på lærkulen.

Vi snakker altså ikke om «deep space», men mer om det lokale nabolaget, sånn romfartsteknisk.

Samantha Cristoforetti var 37 år gammel da hun ble sendt ut på langtidsoppdrag til Den internasjonale romstasjonen (ISS) i 2014.

Selv om avstanden fra jorden ikke er avskrekkende, er forholdene på romstasjonen preget av at alt om bord er i mikrogravitasjon. Astronautene svever rundt, og alt utstyr er festet med borrelås, teip eller strips til vegger, tak og gulv. Det er dette svevende arbeidsmiljøet de skal forberede seg til i løpet av snaut to års trening.Og det er ikke bare de konkrete arbeidsoppgavene knyttet til forskningsprosjekter og vedlikehold de skal trenes opp i. De skal ha grunnleggende kunnskap om raketter, robotikk, fartøystyring, elektronikk, lov og rett i rommet, fysiologi og psykologi.

I tillegg må de lære seg russisk, som er det andre offisielle språket i tillegg til engelsk på romstasjonen.

Det er gjort mye forskning på hvordan opphold i rommet påvirker astronauter. Et langtidsopphold på romstasjonen, som for eksempel det Samantha Cristoforetti gjennomførte fra november 2014 til mai 2015, kan føre til beinskjørhet og tap av muskelmasse.

Daglige treningsøkter på rundt to timer motvirker disse plagene, så treningsregimet på romstasjonen er strengt og en del av den faste dagsrutinen for hver astronaut.

Ekstrem mental belastning

Den mentale siden ved å være avsondret fra et normalt liv er undersøkt i flere langtidsstudier. Den mest kjente er Mars 500, som foregikk over 520 døgn i et bunkerkompleks utenfor Moskva. Seks menn, valgt ut blant tusenvis av søkere, deltok på en simulert reise til Mars der de levde som om de hadde vært om bord i et romskip. Bortsett fra tyngdekraften, som det er umulig å slippe unna uansett hvor du er på jorden, var dagsplaner, kommunikasjon, trening, måltider og arbeidsoppgaver lagt opp som om de seks hadde vært med på en ekte Mars-ferd.

En tekniker tar seg inn i en av isolasjonsmodulene som deltakerne i Mars 500 måtte leve i.

De seks liksomastronautene ble svært selvstendige når det gjaldt å finne løsninger på problemer som dukket opp. Ulempen var at de også ble stadig mer egenrådige i takt med at de nærmet seg Mars.Avstanden ble simulert ved at all kommunikasjon ble forsinket. På det meste tok det 22 minutter fra en beskjed ble sendt fra kontrollrommet til den nådde Mars 500-enheten. Og like lang tid før svaret fra marsfarerne ble mottatt på jorden.

I en slik situasjon er det lett å bli selvgående. For hvilke sanksjonsmuligheter har kontrollrommet i praksis når romskipet er 400 millioner kilometer unna, og gutta går for sin egen løsning av problemet?

Les også:

Les også

Romfarere tilbake fra «Mars-ekspedisjon»

Evne til å tåle stress er en annen sentral egenskap i rommet. Det er mye som kan gå galt. Den italienske ESA-astronauten Luca Parmitano opplevde at hjelmen hans ble fylt av vann mens han oppholdt seg på utsiden av romstasjonen. Med vann i øynene kunne han ikke se, og vannet i nesen fortalte ham at han risikerte å drukne der ute.

Drukning i rommet er et scenario man ikke trener noe særlig på i forkant av romferder, så her var det bare å holde panikken i sjakk og finne en løsning. For Parmitano gikk det bra. Han ble ført inn i luftslusen på romstasjonen, der de fikk av ham hjelmen. En lekk ventil i vannsystemet som regulerer temperaturen i drakten, var årsaken. Fravær av panikk ble en del av redningen.

Utsettes for harde tester

Noen av prøvelsene astronautkandidater går gjennom for å forberede dem på å takle det uventede, foregår i dype huler på Sardinia. I løpet av to uker med hodelykt i ukjente omgivelser, får kandidatene brynt seg på lederskap, samhold og problemløsing i mørke og isolasjon.

En annen overlevelsestest er å slippe de håpefulle ut av et helikopter på et øde sted og la dem klare seg selv i tre dager.

Til å hjelpe seg har de det de har greid å pelle løs fra en gammel bil. Så får de beskjed om å klatre, rappellere og krysse elver for å komme frem til et møtepunkt. Der blir de «reddet» av et helikopter, som så dropper dem i havet i nærheten av en redningsflåte som må blåses opp før de kan kravle om bord.

I løpet av en lang, våt, mørk og kald natt kan de se opp på romstasjonen når den passerer og vite med seg selv at der oppe er livet lyst, lett, tørt og vektløst. Sånt gir ekstra jobbmotivasjon.

Den siste tålmodighetsprøven

Den svenske astronauten Christer Fuglesang måtte vente veldig, veldig lenge før han fikk muligheten til å ta dette bildet.

Astronautenes aller største skrekk har ingenting med overlevelsestrening på jorden eller farer i rommet å gjøre. Den er knyttet til noe helt annet.Tenk deg at du har jobbet i årevis for å bli tatt opp som astronaut. Etter to år med trening, venter du på at det skal bli din tur til å dra ut i rommet.

Du venter i ett år, to år, tre år. Hver gang du treffer nye mennesker, får du det samme spørsmålet: Åh – er du astronaut? Hvordan er det å være i verdensrommet? Og du må svare at det vet du ikke, for du har aldri vært der.

Svenske Christer Fuglesang hadde det slik. Like før det ble hans tur til å dra til romstasjonen, eksploderte romfergen Columbia på vei tilbake fra rommet. Hele romprogrammet stoppet opp. Fuglesang ventet og ventet. 14 år tok det fra han startet treningen til han endelig var på vei ut med romfergen Discovery i 2006. Tre år senere var han på plass igjen.

Les også:

Les også

Katastrofene i virkelighetens verdensrom

Etter nesten tyve år som astronaut kan Fuglesang loggføre 26 døgn, 17 timer og 38 minutter i rommet. Det blir i snitt halvannet døgn i rommet for hvert år med forberedelse. Ikke ulikt endelig å vinne en distanse i ski-VM etter årevis med trening. Du skal ha en spesiell psyke for å stå løpet ut. Det har astronauter og skihelter til felles.

Les også

  1. Elon Musk sikter mot stjernene

  2. NASA har funnet planet som ligner Jorden

  3. Russisk milliardær vil bruke 800 millioner på å søke etter utenomjordisk liv