Klimaendringene forandrer Norges klimasoner. Flere dyr risikerer å dø ut.

Klimaendringene endrer Norge. Vardø var den eneste norske byen i polar klimasone. Nå har vi ingen.

Den kjente russisk-tyske meteorologen Wladimir Köppen (1846–1940) delte jordas klima inn i fem soner.

For Norge er det de tre kaldeste sonene som er aktuelle: varm-temperert, kald-temperert og polar.

Köppen baserte sine temperaturgrenser på vegetasjonssoner. I et polarklima er det for eksempel for kaldt for trær å vokse. I fjellet, men også på kysten av Øst-Finnmark, har vi polarklima. Resten av landet er enten kald-temperert eller varm-temperert.

Varm-temperert klima finner vi langs hele kysten fra Sørlandet til Nordland, mens innlandsstrøkene ellers i landet har kald-temperert klima.

Historisk har dette gitt oss én by i sonen for polarklima: Vardø.

Men nå er sonene i endring. Det får konsekvenser for både dyr og mennesker.

Varmeste året hittil

2020 ble det varmeste året som er registrert i Norge. Måleserien går tilbake til 1900. For landet som helhet endte gjennomsnittstemperaturen 2,4 grader over den gamle normalen (1961-1990).

Den tidligere rekorden fra 2014 var 2,2 grader over normalen. Året 2020 var også det siste der vi benyttet 1961–1990 som normalperiode.

Fra 2021 skifter Meteorologisk institutt standard normalperiode. Det vil si at vi sammenligner temperaturer og nedbør med gjennomsnittet for 1991 til 2020 istedenfor 1961–1990.

Når vi sammenligner de to normalperiodene ser vi at det er blitt varmere. For Norge sett under ett har den årlige gjennomsnittstemperaturen steget med 1 grad.

For en del steder har den kaldeste måneden blitt 2 til 3 grader varmere.

I 2014 ble det for første gang her i landet registrert en årlig gjennomsnittstemperatur på 10,0 grader.

Rekorden kom i Rogaland, ved værstasjonene Sola og Fister-Sigmundstad. I 2020 ble denne rekorden slått. Færder fyr registrerte for første gang i Norge et årsgjennomsnitt på mer enn 10 grader. Den nye rekorden er 10,3 grader.

Nye grenser

Følger vi Köppens klassifisering, betyr det at flere stasjoner som tidligere var i kald-temperert sone nå er i varm-temperert.

Blant disse stasjonene finner vi Oslo-Blindern, Rygge og Asker i Viken, Selbu, Værnes og Meråker i Trøndelag, Narvik i Nordland og Tromsø-Langnes i Troms og Finnmark.

Det betyr også at vår eneste polare by på fastlandet, Vardø, ikke er en polar by lenger, men kald-temperert. Samtidig har Oslo by forlatt den kald-tempererte
sonen.

Det er ikke bare i Norge disse endringene skjer. Over hele verden stiger temperaturen, og klimasonene endres og flyttes mot polene.

På skolen lærte vi om verdens klimasoner og hvor disse grensene gikk. De klimatiske grensene må nå tegnes på nytt. Lærebøkene må skrives om.

Konsekvenser

I Norges nye varm-tempererte områder finner vi mange av Norges mest befolkningstette områder. Og det er nettopp her, spesielt i de kaldeste månedene, at mange merker klimaendringene på kroppen.

Vinteren er blitt kortere og har typisk 10 til 20 færre vinterdager nå enn perioden 1961–1990. Vinteren domineres mer av lengre og kraftigere mildværsperioder, der en større andel av nedbøren kommer i form av regn.

Dette gjør at snøen uteblir, og nordmenn må reise lenger inn i landet og til fjells for å finne godt skiføre. Dette er gjerne områder der vi fortsatt har kald temperert og polart klima.

Klimasonene definerer grensene mellom helt ulike økosystemer som tundra, kaldtemperert barskog og varmtemperert løvskog. Norge er nå i ferd med å miste et av sine økosystemer – den arktisk tundraen i Øst-Finnmark.

Flere av artene som særpreger dette økosystemet, blant annet ryper, snøugle og fjellrev, er allerede på rødlistene. Om temperaturen stiger ytterligere, kan artene som allerede har vært i nedgang, dø ut.

Klimaendringene fører til endret mønster i nedbør og temperatur, og dette går sannsynligvis for raskt til at det opprinnelige (endemiske) biologiske mangfoldet klarer å tilpasse seg.

Viktige funksjoner, såkalte økosystemtjenester, som ivaretas av våre kaldeste økosystemer, står også i fare. Dette gjelder lagring av karbon i jord og torv og varmerefleksjon fra hvite, snødekte vidder.

Mer nedbør som regn og endrede snøforhold, gir også økt fare for flom og skred.

Vi står overfor endringer som kan få store ringvirkninger.

Fremtiden

Klimaendringene vil fortsette å påvirke Norge hele dette århundret.

Beregninger viser at temperaturen vil fortsette å stige og nedbøren øke. Styrtregnepisodene blir kraftigere og vil forekomme hyppigere, og regnflommene blir større og kommer oftere.

I lavtliggende områder vil snøen nesten utebli i mange år, mens det i høyfjellet kan bli større snømengder i enkelte områder. I tillegg til klimaendringene på land vil havnivået stige gjennom dette århundret. Dette vil true kystnær infrastruktur, spesielt på sør- og vestlandskysten.

For Norges økosystem er de forventede klimaendringene så store og raske at effektene er uoversiktlige. Sterkt forstyrrede økosystemer kan raskt passere vippepunkter mot nye, forringede tilstander.

Naturovervåkingen må trappes opp for at forvaltningen best mulig kan møte utfordringene.

For Norges infrastruktur er det særlig to endringer som vil skape utfordringer:

1. Endringer i nedbør (med påfølgende overvanns- og flomproblematikk).
2. Havnivå.

Hvor store klimaendringene blir, er kritisk avhengig av hvor store de globale klimagassutslippene blir fremover. Med reduserte klimagassutslipp vil klimaendringene bli betydelig mindre.

Derfor er CO2-reduksjon og klimatilpasning svært viktig i tiden som kommer.

• 

  Professor Rolf Anker Ims er professor ved Universitetet i Tromsø.

• 

  Hans Olav Hygen er avdelingsleder ved Meteorologisk institutt.

• 

  Ketil Isaksen er seniorforsker ved Meteorologisk institutt.

• 

  Jostein Mamen er forsker ved Meteorologisk institutt.