Viten

Hesteskokrabbens lyseblå blod redder liv

Dette dyret har eksistert i mer eller mindre uforandret form i over 450 millioner år. Det lyseblå blodet er gull verdt for legemidler.

Etter hvert som land som Kina og India gjør seg stadig mer gjeldende på det farmasøytiske markedet, vil behovet for vaksiner og andre medisiner øke proporsjonalt fremover. Som en konsekvens av det vil også behovet for hesteskokrabbeblod øke, skriver artikkelforfatteren.
  • Monica Holm, Laboratorieingeniør ved seksjon for dekontaminering, avdeling for smittevern, Rikshospitalet
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Hvert år, i månedsskiftet mai-juni, kravler tusenvis av fossiler opp på utvalgte strender i Delaware, USA for å gyte. Mange av dyrene kommer seg aldri ut i havet igjen, og av de 130 000 eggene hver hunn legger, er det færre enn ett egg som overlever lenge nok til å utvikle seg til et voksent individ.

Hva så? Jo - blodet fra disse dyrene er helt sentralt i utviklingen av legemidler, og sørger for at medisinene våre er trygge å bruke.

Den virkelige kongekrabben

Hesteskokrabben, eller dolkhalen, er et levende fossil. Den har eksistert i mer eller mindre uforandret form i over 450 millioner år, og har levd på jorden sammen med både dinosaurer og mammuter.

Til tross for navnet er dyrene slett ikke krabber, men tilhører rekken leddyr (artropoda) som hovedsakelig består av de fire store gruppene insekter, edderkoppdyr, krepsdyr og trilobitter. Og det er nettopp trilobitten, som døde ut for omtrent 250 millioner år siden, som er hesteskokrabbens nærmeste slektning.

Monica Holm er laboratorieingeniør ved seksjon for dekontaminering, avdeling for smittevern, Rikshospitalet, Oslo. Her er hun fra endotoksinkonferanse i USA tidligere i år. Høydepunktet var å reise til Delaware for å se krabbene som kom opp på stranda for å gyte, og for å snu de krabbene som var strandet.

Det finnes i dag fire arter av hesteskokrabber. Limulus polyphemus holder til i USA, mens de tre andre, Carcinoscorpius rotundicauda, Tachypleus tridentatus og Tachypleus gigas, lever i Asia.

Hesteskokrabben er viktig for å bevare et økologisk mangfold, og danner næringsgrunnlaget for mange migrerende sjøfugler som spiser eggene i gyteperioden. Krabbene brukes også som åte for åle- og konkyliefiskere, og blodet er altså gull verdt for biomedisinske selskaper som utvikler injiserbare legemidler som for eksempel vaksiner og insulin.

Les også

Nakenrotta er laboratoriets nakne superhelt

Blått blod

Hesteskokrabbens blod er lyseblått og inneholder hemocyanin og kobber, i motsetning til vårt blod som farges rødt av jern og hemoglobin. Og det er mer enn fargen som gjør krabbens blod attraktivt. Blodcellene, kalt amebocytter, utgjør hesteskokrabbens immunforsvar, og på 1960-tallet oppdaget forskere at amebocyttene er spesielt sensitive for enkelte bakterielle toksiner, såkalte endotoksiner.

Endotoksiner er komponenter av celleveggen til Gram-negative bakterier som for eksempel E. coli. De kan være svært farlige for mennesker, særlig dersom de kommer inn i blodbanen. Endotoksiner som frigjøres forårsaker feber hos pasienten og kan i verste fall føre til endotoksisk sjokk og død.

10 prosent av voksne krabber dør fordi de havner på ryggen når de er på stranden for å gyte og ikke klarer å snu seg igjen.

Vaksinenes trygghet

I 1964 ble det utviklet en test basert på krabbeblodets evne til å reagere med endotoksiner og koagulere. Testen, som kalles Limulus amebocyte lysate test (LAL-test) ble kommersialisert i USA i 1970-årene og går kort fortalt ut på å tilsette amebocytter (lysat) til en prøve for å undersøke om prøven inneholder endotoksiner.

Testen brukes for å kontrollere om blant annet vaksiner, insulin, dialysevæske og intravenøse væsker er trygge å bruke. Tilsvarende test i Asia kalles TAL, etter navnet på den asiatiske hesteskokrabben (Tachypleus amebocyte lysate).


Bloddonorer

I USA tappes årlig omtrent en halv million krabber for blod i biomedisinens navn. Utvinningen av amebocyttlysat og fremstilling av LAL/TAL er en millionindustri på flere måter. For omtrent 3 ml lysat må man bla opp i overkant av 1000 norske kroner.

Les også

28 av 38 norske husdyrraser er truet

Krabbene samles inn enten ved hjelp av garntråling ute på dypt hav, eller ved håndsanking i fjæra. Deretter fraktes dyrene til laboratoriet for en grundig vask og tapping. Ved hjelp av et spesielt system henges krabbene opp og bøyes ved halen for å eksponere hjerteområdet.

Deretter stikkes en steril nål gjennom membranen og et lite volum blod tappes. Det er viktig å returnere dyrene til havet så fort som mulig etter tappingen, og de fleste krabbene merkes slik at de ikke tas inn igjen før det har gått ett år.

Strengt regulert

I USA er alle stadier av denne «blodsankingen» strengt regulert. Krabbene tappes bare for en tredjedel av blodet de har i kroppen, og det er under 15 prosent av dyrene som må bøte med livet på grunn av tappingen. De aller fleste dyrene som dør som følge av dette, dør på grunn av behandlingen under fiskingen, og ikke på grunn av selve blodtappingen.

For 2016 er det estimert at 70 600 dyr gikk tapt som følge av LAL-produksjon. Dyr som benyttes i asiatisk TAL-produksjon, derimot, tappes fullstendig for blod og selges deretter videre til matproduksjon eller til kitinproduksjon. Det er uvisst hvor mange krabber som høstes årlig, men det anslås at TAL-industrien er direkte årsak til at flere hundre tusen dyr dør hvert år.

Økt behov for medisiner


Etter hvert som land som Kina og India gjør seg stadig mer gjeldende på det farmasøytiske markedet, vil behovet for vaksiner og andre medisiner øke proporsjonalt fremover. Som en konsekvens av det vil også behovet for hesteskokrabbeblod øke.

I USA tas bevaring av krabbene på alvor. Det finnes flere grupper som er dedikert til krabbenes ve og vel, og krabbefisket er nøye overvåket. Fiskere må søke om spesielle løyver for å få tillatelse til å fiske og oppbevare hesteskokrabber, og biomedisinske selskaper som benytter krabbeblodet er pålagt å utdanne sine fiskere slik at krabbene ikke skades i forbindelse med fisking og transport.

I Asia er det derimot lite fokus på bevaring av hesteskokrabben, og overforbruk er en trussel, både for krabben selv og for biomedisinsk testing av endotoksin i medisiner i fremtiden.

Syntetisk alternativ

Heldigvis er det flere som forsker på alternativer til krabbeblodet. Det er utviklet en syntetisk analysemetode for bakterielt endotoksin som skal kunne erstatte LAL-testen, og det er også laboratorier som forsker på andre alternativer.

Om disse blir gode nok til å kunne erstatte hesteskokrabben i fremtiden kan bare tiden gi svar på. Og spørsmålet som da reises er: Uten de biomedisinske selskapenes interesse, hvem vil da bevilge penger til bevaring av denne fascinerende urkrabben?

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Medisin
  2. Viten
  3. Dyr