Han er et bilde på konspirasjonsteorienes kraft. Det er bare å stålsette seg.
Invasjonen av USAs kongressbygning vitner om at ikke bare ignoranse, men aktiv vranglære er blitt en samfunnskraft.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
En staut kar med pelshette, digre horn og rød og blå maling i ansiktet løper mot deg. Ikke bare på fotografier fra den amerikanske kongressen, han er også et bilde på den kraften konspirasjonsteorier har fått i verden.
Det oppleves overraskende, men har vært varslet lenge. For nordmenn spesielt burde makten i vrangforestillingene stått tydelig frem for oss allerede fra 22. juli 2011. Så hva er egentlig nytt?
En bøtte med feil innhold
«For å gjøre verden bedre, trengte befolkningen bare å få servert viten.» Dette trodde man lenge i kunnskapsformidlingskretser. Det var bare å dytte kunnskapen ut fra institusjonene, så ville hodene fylles som tomme bøtter og alt bli så meget bedre.
Forestillingen er fortsatt utbredt, selv om formidlere stadig lærer nye ting. Men det er åpenbart ikke nok. Falske nyheter, desinformasjon og konspirasjonsteorier brer om seg.
Vi har heller ikke lenger bare å gjøre med mangel på kunnskap, men med aktiv villedning fra mange retninger. Mye tyder også på at det er vanskeligere å bytte ut innholdet i bøtten enn bare å fylle den opp. Og hva når bøtten er full av konspirasjonsteorier?
Uoversiktlig komplott
Konspirasjonsteorier deles gjerne inn i tre nivåer, etter statsviteren Michael Barkun:
- Hendelseskonspirasjonsteorier handler om enkeltstående situasjoner, som for eksempel drapet på John F. Kennedy.
- Systemkonspirasjonsteorier handler om angivelig undergraving
av samfunnssystemer, slik Hitlers budskap om den «jødiske verdenssammensvergelsen» ble brukt for å legitimere holocaust. - Superkonspirasjonsteorier der systemkonspirasjoner sauses sammen i uoversiktlige og altomfattende komplott.
Mange konspirasjonsteorier har fått utfall på hendelsesnivå, der ensomme ulver har forsøkt å avdekke sannheten eller å utløse varige endringer. PizzaGate og 22. juli er eksempler på dette.
Det som er spesielt nå, er at teoriene igjen er så utbredte at det får konsekvenser på systemnivå.
Vanskelig å endre mening
Så mange som 70 prosent av republikanere, tror valget i november ikke var fritt og rettferdig. Den pelskledde kongressløperen kalles «Q Shaman» og er en eksponent for konspirasjonsteorien Qanon.
Der står Trump som redningen, i møte med et satanistisk og kriminelt amerikansk statsapparat. To personer med tilknytning Qanon er allerede valgt inn i Representantenes hus.
Det hadde vært fryktelig greit om det gikk an å argumentere mot slik desinformasjon med fakta. Men lite tyder på at det er effektivt.
Forestillinger er klebrige. Dersom man bare sier «Det er feil» uten å erstatte påstander med noe like attraktivt, skjer det lite i bøtten.
Årsakene til at folk tar til seg falske nyheter og konspirasjonsteorier er mangfoldige, men mange bunner i mistillit til andre og samfunnet, overdreven mønstersøking, og at man aktivt leter etter mening og tilhørighet der det kanskje ikke finnes noen.
For individet gir dette mening: En uhåndterlig virkelighet underkastes et forståelig system med tydelige syndebukker og en selv stående over det hele.
Vi vet også at konspirasjonsteorier gjerne blomstrer etter traumer og i tider med mye usikkerhet. Å endre slike oppfatninger er mye mer krevende enn vanlig folkeopplysning.
Det er med andre ord bare å stålsette seg.
