Jeg hater dumskap, men elsker mennesker. Det må ligge til grunn når jeg angriper farlig desinformasjon.

Den beste måten å overbevise noen på er å holde kjeft selv.

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Da en koronafornekter som hadde avholdt flere arrangementer i Gran kommune nylig døde av covid-19, så jeg noen godte seg i sosiale medier.

Oftest med en stor reservasjon siden de fleste ser smerten et dødsfall medfører for alle rundt, uansett årsak. Men når sykdomsfornektere eller vaksinemotstandere rammes av det de tror er ufarlig, er det ikke til å unngå at det for mange er en slags deilig ironi.

Hendelsen minner oss på at det grovt sett er to måter å møte meningsmotstandere på.

Jeg tror den ene er bedre enn den andre.

Marit Simonsen er vitenskapsskribent og redaktør i Store norske leksikon.

Fakta og følelser

Det handler om å hate dumskap eller å sette nestekjærlighet først.

Richard Dawkins er nok arketypen på dem som hater dumskap. Han utbasunerer hva som er rett, og synes det er opp til folk selv å finne veien inn i rettroenheten.

Den andre typen er mer dialogrettet og tenker nesten omsorg før budskap.

Et eksempel på en slik stemme er Ingeborg Senneset, som selv med en skarp penn alltid rekker å anerkjenne folks egne oppfatninger og understreker delene av deres posisjon hun deler og forstår.

Investerte holdninger

Psykologisk sett er det mye å vinne på Sennesets strategi. Når vi er emosjonelt investert i en holdning som utfordres, reagerer hjernen som om vi er under fysisk angrep.

Hjernen vil helst fortsette å tro at den er smart og flink og fekter ivrig vekk alle utfordringer. Så hvis man skal endre oppfatninger, må hjernen og selvet lures.

Enten til at dette i utgangspunktet ikke var så viktig for en selv, eller at en har kommet på bedre tanker. Fakta spiller en mindre rolle dersom noe politisk, personlig, eller noe av identiteten er knyttet opp i ideene, for eksempel gjennom anerkjennelse i et miljø.

Det er som en mild versjon av årsakene til at enkelte radikaliseres, der nøkkelord er marginalisering og sterke verdier.

Folk vil gjerne være på lag hvis de får sjansen. Konfrontasjon er for de fleste lite inviterende og appellerende. Og man dytter dermed andre unna uansett hvor rett man har. Dersom man skal overbevise noen om å spise sunnere, er det ikke best å informere om kaloriinnhold, skrekkscenarioer og veive med pekefingre. Da er du imot.

Det som hjelper, er å nærme seg den andre med kjærlig samarbeid, som i dette tilfellet kan være å planlegge, handle mat, og å ha hyggelige stunder der man spiser sammen.

På nett kan man også øve seg på ikke-konfronterende samtaler gjennom tjenesten «talktome.games», eller å lære seg prinsippene for «gate-epistemologi».

Min erfaring

Selv var jeg lenge stor fan av Dawkins og andre sinnatagger som angrep alt som var feil. Men jeg ser nå at det var fordi jeg allerede var enig, og at de mest ga meg vind i seilene. Jeg ble sikrere i min sak og fikk skyts til å spre budskapet selv.

Men for å overbevise andre lærte jeg fort at det var mykere krefter som måtte til. Å la noen prate uten motforestillinger mens de vet noe om mitt utgangspunkt gjør at de selv resonnerer og evaluerer egne ideer.

Mine mest produktive samtaler har jeg faktisk hatt ved stort sett å holde kjeft. Ikke bare er faktabasert konfrontasjon ofte utrivelig, men det er ofte, dessverre for oss raringer som liker sånt, ganske unyttig.