Forskning som selvkorrigerende kunnskap
Gamle teorier har en tendens til å vedvare som sannheter. Også lenge etter at det finnes berettiget tvil.
En av de store forskjellene på forskning og synsing er at forskningen korrigerer seg selv og retter opp feil ifra i går.
Men gjør den nå egentlig det? Noen psykologer har begynt å undersøke.
En av grunnene til at man stoler på forskning er at den er «selvkorrigerende». Vel kan det av og til fremkomme merkelige resultater. Da er det alltid noen andre forskere som synes resultatene er merkelige og prøver å reprodusere dem.
Forskningsresultater skal jo være etterprøvbare. Det er en av bærebjelkene i forskning.
Resultater som motsier de opprinnelige
Tidvis klarer man ikke å reprodusere resultatene – uten at det på noen måte er mistanke om at noen har jukset.
Hvem har rett da? Er verden sånn, eller er den ikke? Virker greiene, eller gjør de ikke? Hvordan håndterer andre forskere slike situasjoner? Det har selvfølgelig noen forsket på.
I september publiserte Tom E. Hardwicke med flere en artikkel om slikt i tidsskriftet «Advances in Methods and Practices in Psychological Science».
De har funnet frem fire studier innen psykologi som undersøkte noen psykologiske fenomener. Disse artiklene er blitt sitert hundre- og tusenvis av ganger og regnes som velkjente innenfor psykologifaget. Senere har andre forskere etterprøvet resultatene med større undersøkelser og mer solide metoder, men med resultater som motsier de opprinnelige.
Det dreier seg om velkjente psykologiske fenomener. Om spesielle varianter av priming/forhåndspåvirkning. Om ansiktsuttrykket påvirker følelseslivet (ikke bare motsatt)/ «facial feedback effect». Og om ego-deplesjon («tapping av ego-ressurser»), altså om man «bruker opp» selvkontroll på å regulere følelser og handlinger.
Veletablerte teorier tas for gitt
Så er spørsmålet hvordan forskerfellesskapet har reagert på de nye funnene.
Resultatene er stort sett nedslående. Forskere fortsetter å referere til originalartiklene i årevis, vanligvis uten å nevne at de ikke bekreftes i nyere undersøkelser. Det var også noen få tilfeller av at de nyere undersøkelsene ble referert uten at originalartiklene ble referert. Noen refererer til begge undersøkelsene og argumenterer seg frem til én av dem, noe man skulle håpet var normen for alle.
Én mulighet er at teoriene i originalartiklene er blitt så veletablerte at de tas for gitt
Det kan jo hende at den nyeste undersøkelsen har svakheter, eller at den ikke er helt lik den gamle og derfor ikke helt motsier den. Hardwicke med flere har ikke stilt seg til doms over hvorvidt det nye eller det gamle er riktig. De har bare påpekt at de nye funnene er mer solide enn de gamle.
Forfatterne diskuterer mulige årsaker til at de nye resultatene så ofte neglisjeres. Én mulighet er at teoriene i originalartiklene er blitt så veletablerte at de tas for gitt. Forskere er ikke nødvendigvis klar over at det har kommet nye undersøkelser som sier noe annet.
En annen mulighet er at forskere tror så sterkt på de gamle og gode tingene som de lærte om under studiene at de ikke endrer standpunkt uansett, men velger å ignorere nyere undersøkelser. Eller som fysikeren Max Planck uttrykte det: «Vitenskap skrider fremover én begravelse av gangen.»
Generelt er det ikke så lett å endre oppfatning hvis man liker den man har. Heller ikke for forskere som forsker på akkurat sånne ting.
Ikke så rosenrødt som i lærebøkene
Uansett grunnen forskere måtte ha for å uteglemme nyere resultater, så forteller dette oss at forskning i praksis ikke er fullt så rosenrødt som i lærebøkene.
Det er ikke nødvendigvis slik at forskning er umiddelbart selvkorrigerende. Snarere har gamle teorier en tendens til å vedvare som sannheter lenge etter at det finnes berettiget tvil.
