Striden om Utøya-minnestedet burde ikke handle om helseskade og traumer, men om demokrati
Alle parter bør involveres i planleggingen av minnesmerker.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Marit Simonsen, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Nylig falt dommen i Ringerike tingrett over det planlagte 22. juli-minnestedet på Utøyakaia i Hole kommune.
De 16 naboene som stevnet staten og AUF, fikk ikke medhold mot oppføringen av 77 bronsesøyler til minne om de drepte i Regjeringskvartalet og på Utøya.
Sentralt i saken står psykiske traumer. Det er en mental reaksjon på en overveldende, håpløs eller livstruende situasjon.
Hos de fleste vil reaksjonene på en enkeltstående traumatisk hendelse avta etter en viss tid. For noen vil plagene kunne vedvare eller komme tilbake. Slike reaksjonsmønstre kvalifiserer til diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Blant overlevende fra Utøya oppfylte 11,7 prosent kriteriene for PTSD fire til fem måneder etter terroren. Men traumereaksjoner rammet også pårørende, hjelpemannskaper og frivillige.
Ikke et spørsmål om traumer
Traumer står derfor sentralt i striden. «Et nasjonalt minnested på Utøyakaia vil være en for sterk traumepåminner», skrev talsperson for naboene, Anne-Gry Ruud.
Minnestedet kunne ikke bare fremprovosere traumer. Det ble også advart mot «retraumatiserende terrorturisme» dersom monumentet fører til et jag av skuelystne.
Saksøkerne bestilte en rapport fra Ressursklinikken. Den slo fast at «17 av 18 undersøkte naboer til Utøykaia har risiko for å utvikle helseskader» om minnestedet realiseres.
Anslaget fikk psykiatriprofessor Einar Kringlen til å rykke ut i Dagbladet: «Det sies ofte at vi har for få psykologer og psykiatere her i landet. Kanskje har vi egentlig for mange?», spurte han retorisk.
Etter domsavsigelsen kunne unisone lederartikler i VG, Dagsavisen og Dagbladet nå tyde på at mange mente at nok var nok. Belastningen naboene kunne få, kunne ikke stå i veien for opprettelsen av et minnesmerke for 22. juli terroren.
Et nasjonalt traume trumfer tross alt mindretallets traumer. Men det hadde ikke trengt å bli slik.
Viktig å bli hørt
Ved etableringen av Jonas Dahlbergs monument «Memory Wound» på Sørbråten, ønsket Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) en rapport om de psykososiale konsekvensene. Denne rapporten gjennomførte Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Beslutningen var allerede tatt, men man ville vite om det var nødvendig med «fysiske avskjerminger» av hensyn til nærmiljøet. Et «teppe over såret», som en av de intervjuede naboene kort omtalte det.
Utredningen bemerker at det finnes lite forskning på hvordan minnesteder kan påvirke bosatte mennesker i området. Dessuten er det usikkert om man kan slutte noe fra de psykiske og sosiale virkningene av et minnesmerke til et annet. Snarere er de følelsesmessige reaksjonene minnesmerkene vekker, nesten like unike som de historiske hendelsene de representerer.
Derimot anbefaler NKTVS at man aktivt bør involvere alle parter i utviklingen av minnesteder, ikke minst på lokalt nivå. Hvis prosessen blir for toppstyrt og berørte parter ikke opplever å bli hørt, vil det skape motsetninger og få negative psykiske og sosiale følger.
Men i stedet for «mer demokrati» er den ulykksalige enden til Utøya-minnestedet blitt tvang, jus og psykiatri.
